Det er nå 3 år siden Call of Duty: Black Ops 2 kom ut, og Treyarch gir oss nå den tredje installasjonen i serien hvor vi følger en Black Ops-soldat som jakter på andre Black Ops-soldater. Om du er en av dem som gidder å spille campaign, selvsagt.

Call of Duty: Black Ops 3 er uten tvil et spill laget med flerspillermodus i tankene. Historien i kampanjemodusen er ganske uinteressant. Det er få av karakterene man blir kjent med, færre man bryr seg om, og verst av alt er hovedpersonen man spiller som. Jeg velger ordet hovedperson over hovedkarakter, ettersom det ikke eksisterer noen karakter. Det skal sies at historien tar seg litt opp mot slutten, men det er ikke nok til å demme opp for ensformig og begrenset gameplay. Man merker det ekstra godt når man spiller igjennom oppdragene, for de tar tilsynelatende aldri slutt. Oppdragene kan fort vare over halvannen time, og det blir fort veldig lenge når alt du gjør er å løpe og skyte. Halo 5 gjorde dette mye bedre med kortere oppdrag, og større variasjon på fiendene.

Men jeg skal ikke bare gi slakt, for vi blir også introdusert for noen nye evner kalt “cybernetics”. Igjennom et maskinimplantat hovedpersonen får tidlig i historien, kan man forstyrre fiendens apparater. Enten om man styrer maskinene deres, sprenger dem, eller sender høyfrekvente lyder i øret deres, så kan det få en ut av mange slitsomme situasjoner. I tillegg har Treyarch laget noen kule filmsekvenser og visuelle videoklipp med en del symbolikk, som funker best når det ikke skal gå i en sømløs overgang fra gameplay. Overgang fra gameplay til videoklipp er ofte ikke finpusset i det hele tatt, og virker veldig hakkete. Men det mest utilgivelige er at man må være koblet til nettet for å spille kampanjen. Da jeg startet kampanjen, ble det trådløse nettverket mitt koblet fra, og jeg ble kastet ut fra hele spillet. Dette skjønner jeg ikke helt poenget med.

Nei, skal du spille Black Ops 3, ligger timene i flerspillerdelen. Det er mer intenst å spille mot ekte folk enn datamaskiner, og rundene er ikke så lange at man går lei. Det er heller spillets lasteskjerm man blir lei av å se. Det har også vært mye problemer med at spillet krasjer, eller at man faller ut av spillets servere og må koble seg opp på nytt. Dette er ganske tungvint, og skaper mye irritasjon når man spiller med venner som faller ut, en etter en. Dette skjer hovedsakelig i lobbyen, og ikke under en runde. Vi får uansett satse på at Treyarch har klart å lappe spillet sammen i skrivende stund.

Ellers byr flerspillerdelen på alle de gode, gamle flerspillerklassikerne som free for all, deathmatch og capture the flag. Det som er nytt i denne modusen, er karaktervalg kalt “specialists”. Her kan man låse opp 9 nye karakterer med forskjellige spesialevner, så det gjelder å prøve seg frem og finne evnen man liker best. Og har du et våpen du liker godt, kan du pryde våpenet med eget design.

Men en av de beste oppdateringene med spillet, er det nye bevegelsessystemet. Det minner en del om Titanfalls måte å bevege seg rundt på, og det gir en like god flyt i spillet. Man er nemlig utstyrt med hjelpemidler som lar deg dobbelthoppe og sveve i en kort periode, løpe på vegger, eller løpe og skli langs gulvet. Dette hjelper absolutt på dynamikken i spillet, og gir muligheten til å utnytte de forskjellige banene i større grad. Bevegelsessystemet funker både i kampanje- og flerspillermodusen.

Og siden dette er et Treyarch-spill, er det selvfølgelig også en Zombie-modus. Visuelt ganske stilig, med en Lovecraftian noir-stil som preger opplevelsen. Hovedrollene er også spilt av kjente skuespillere, som Ron Pearlman og Jeff Goldblum, noe man oppdager ettersom karakterene er modellert etter skuespillernes ansikt. I denne modusen samler man poeng ved å skyte zombier, og åpner nye porter med nok poeng. Man kan også bruke poengene til å kjøpe nye våpen og sette ut feller. Zombie funker en liten stund, men sliter med mye av det samme som kampanjen. Det blir for ensformig i lengden.

Man får i bunn og grunn det man forventer av Call of Duty: Black Ops 3. Det er ikke så mye spennende nytt, men det som funker fra tidligere spill, funker fremdeles. Den eneste overraskelsen jeg fikk var da det ble åpnet en ny modus, kalt Nightmares, etter kampanjen var fullført. Nightmares handler hovedsakelig om å slakte zombier på kampanjebaner, og historien her fungerer på en måte litt som en epilog. Uansett er det liten tvil om at flerspillerdelen er grunnen til å skaffe seg spillet, for det er her all moroa ligger, til tross for at du kan spille kooperativt i kampanje og zombie. Konkurranseinstinktet slår nemlig inn, og så lenge ikke alle på det andre laget er “campere”, er det spennende å løpe rundt og jakte på motspillere.

I korte trekk: Dropp kampanjen; spill flerspiller. Og gjør du det dårlig, er det viktig å skylde på alt annet enn dine egne evner.