mai 06
Marte Hellarvik
Origami er en utrolig fascinerende kunstform. Papir er i utgangspunktet et utrolig skjørt medium, så praksisen å brette det til intrikate former og figurer er alltid engasjerende å se og få til. Jeg har selv forsøkt det opp gjennom tidene, men har kun prestert usedvanlig små papirbåter ovenfor noe annet. Likevel er det en uttrykksform jeg alltid vil anerkjenne som kul og imponerende.
Med et slikt interessant rammeverk, burde Origament ha en bugnende verktøykasse av historier og virkemidler klar for å fortelle noe unikt og memorabelt.
Derimot føles hele Origament som et svakt forsøk på å lempe sammen generiske ressurser, uten noe mål og mening. Jeg vet ikke om dette er latskap eller et genuint fravær av den kreative muskelen.
Kontroller og Gameplay
Hovedmekanikken går ut på at du skal finne veien til målet i besmykkede hinderløyper, gjennom å veksle mellom ulike origami-former. Du starter som en ball, og kan etter hvert bli et fly, en båt eller en shuriken, alt ut ifra om du trenger å hoppe, «svømme» eller angripe. Vanskelighetsgraden svinger voldsomt; oppgavene går fra å være banalt enkle til ulidelig frustrerende: Det ene sekundet dytter du tre ulikt fargede baller inn i hull med samme farge like ved, til å plutselig delta i kappløp med vilt marginale rom for feil.
Nivåene er ekstremt lineære og det er aldri et spørsmål om hvor du skal videre. Underveis sanker du sammen valuta for å kjøpe enkel kosmetikk eller oppskrifter på origami i hub-en etter nivået er over. Denne loopen holdes konsistent gjennom spillet og blir gammel ekstremt fort.
På tross av fraværende underholdningsverdi, fungerer det tekniske godt. Animasjonene er glatte, bevegelsen føles bra og brukeropplevelsen er generelt god tvers over.
Historie og Nivåer
Historien, fortalt ut ifra min ganske svekkede hukommelse av den, omhandler en ond makt som tar over verden. Og gjennom vårt heltemodige instinkt og kraften til å forvandles til praktfull origami, må vi stanse denne makten.
Jeg kan ikke fullt si hvordan dette kommer frem i hvert enkelt nivå, og det er nok også derfor handlingen har latt seg lure ut av minnet mitt. Å rulle rundt i hinderløyper og sanke magisk valuta føles ikke som veldig forebyggende arbeid mot det ondskapsfulle.
Visuelt sprer nivåene seg over ulike estetikker. Hvor ett nivå fremstår nogenlunde asiatisk, mystisk og mer abstrakt, er plutselig et annet en italiensk by fylt med mennesker. Det virker til å være lite sammenheng, og samhandlingen føles mer som en vag ettertanke.
Resonnerende tanker
Dette heller mot å bli en utrolig negativ anmeldelse, noe jeg ikke føler er totalt rettferdig mot utviklere som har lagt innsats i å produsere et spill. Origament beveger seg glatt og fungerer som det skal, på tross av manglene innenfor det kreative. Noe nytt og innovativt kan oppleves vanskelig å finne på i et bunnløst basseng av ideer og konsepter. Likevel syns jeg Origament har startet med et gøy utgangspunkt, det er bare presentasjonen som faller kort.
Dersom historien hadde tatt opp en mer engasjerende problemstilling, og estetikken hadde vært mer karakteristisk med livlige karakterer, er jeg overbevist om at spillet hadde truffet mye bedre; En visuell overhaling som skaper mer kontinuitet på tvers av nivåer og design, hadde resultert i et mye mer appellerende produkt.
