De polske utviklerne The Austronauts gir oss en annerledes opplevelse i sin nye pek og klikk-tittel The Vanishing of Ethan Carter. Man blir satt i rollen som privatdetektiv Paul Prospero som er kommet til Red Creek Valley etter han mottok et brev fra Ethan Carter, som påstår at han er i fare. Ved hjelp av sine overnaturlige evner må Paul Prospero finne Ethan og finne ut hva som har skjedd på det avsideliggende stedet.

De overnaturlige evnene til Prospero gjør at han kan lettere finne det han leter etter, om han vet hva som mangler. Ved å undersøke åsted og spor, vil evnene vise hvilke retning manglende gjenstander er og omgivelsene rundt gjenstanden vil vise seg. Etter at alle spor er undersøkt, må man sette sammen alle sporene i kronologisk rekkefølge. Deretter får man se hva som har skjedd på åstedet, noe som tar deg et skritt nærmere hva som har skjedd med Ethan.

Stemningen i spillet blir satt av den visuelt vakre verdenen man trer inn i, sammen med bruk av lys, skygge, musikk, og stillhet. Man trasker nemlig rundt på relativt stort område, som virker veldig øde. Men allikevel føler man at det er noe eller noen der ute som venter på deg. Det var flere ganger jeg hadde lyst til å ta pause fra spillet (spesielt når jeg skulle utforske mørke gruver, langt under bakken). Spillet skaper nemlig en uhyggelig følelse historien igjennom, og historien bygger seg gradvis opp jo flere åsteder man undersøker og historier man opplever.

Gutten Ethan Carter er nemlig glad i skrive små fortellinger som han har lagt rundt omkring for Prospero å oppdage. Man opplever historiene til Ethan i førsteperson og dette får deg til å sette spørsmål ved hva som er ekte og hva som er fantasi. Jeg vil ikke avsløre for mye av historien til spillet, for jeg mener det er noe som bør oppleves. Slutten var kanskje ikke så spennende som jeg ønsket, men den er tro til historien og gir mening når alt kommer til alt. Jeg vil påstå at historien i spillet er et levende bevis på at ting ikke trenger å være avansert og innviklet for å være bra og innholdsrikt.

Ved siden av en god historie, er også spillet utseendemessig vakkert. Området man utforsker er relativt stort, og man kan bevege seg over hele kartet uten at man må vente på noen form for lasting. Området virker større enn det er når du kan se på andre siden av innsjøen og tenke: “Der var jeg jo tidligere i spillet”. Og når man alene trasker rundt i skogen og undersøker forlatte hus, kirker, gravplasser og gruver, føler man seg ganske ensom. Noe som underbygger den uhyggelige følelsen, og får deg til å bli en smule paranoid.

Jeg koste meg i de tre timene jeg spilte spillet og det var ikke mye jeg reagerte negativt på. Stemmeskuespillet framsto til tider som litt kunstig, og gåtene var ikke spesielt vanskelige, men jeg følte ikke det gjorde noe – hovedfokuset mitt var opplevelsen og historien. Det som jeg kanskje reagerte mest på var animasjonene av mennesker. Den var til tider litt unaturlig, men det virker som om de hadde brukt motion capture til animasjon, og da har ting en tendens til å bli litt unaturlig.

Men alt dette er kun smårusk, og det påvirket ikke opplevelsen min nevneverdig. Jeg føler at jeg fikk oppleve en givende historie om familie og fantasi. Stemningen i spillet var upåklagelig, omgivelsene var vakre, og gåtene var nye og interessante. Er du glad i mysterier, overnaturlige ting, og god stemning i et spill, vil jeg anbefale The Vanishing of Ethan Carter. Jeg føler spillet er på grensen til kunstspill, hvor man ikke får vite noe om universet på forhånd og bare må oppleve det selv. Og kanskje det interesserer flere om jeg nevner at spillet tar inspirasjon fra kjente historier som 2001: A Space Odyssey og Cthulu-mytologiene. Jeg grøsser fremdeles.

The Vanishing of Ethan Carter er ute nå til PC. Det skal etter planen lanseres til PS4 etter hvert.