Skatespillene er inne i en litt rar periode. «Skate»-serien dominerer totalt den realistiske fløyen, og «Tony Hawk» har forsvunnet nesten helt fra alle relevante radarer. Dermed burde markedet være åpent for de tøysete skatespillene igjen, det satser i hvert fall en viss rødtopp snøbrillene sine på.

Helsprø handling

Handlingen er den mest corny i noe skatespill jeg har sett hittil, og handler om en dystopisk by kontrollert av et ondt regime med en forkjærlighet for det konforme og kjedelige, a la «Equilibrium» eller «Den brysomme mannen». Alt i denne byen er grått, og styresmaktene ser helst at det holder seg slik. Da er ikke oppviglere og gledesspredere som Shaun White ønskede individer, og spillet starter med at man besøker ham i fengsel og overtar skateboardet hans.

Poenget med spillet er altså å kjøre rundt i byen og spre livsglede med skateboardet ditt. Man spiller ikke som Shaun White i egen person, men en anonym skater man lager selv. Eller, selv og selv, fru Blom. Kombinasjonene fjes/klær er på ingen måte ubegrensede, og uansett sørger lavdetaljerte figurmodeller og kjedelig garderobe for at skateren din ikke blir noe særlig annet enn generisk.

Fargefest

Spillet har to sentrale aspekter som er ment å skille det fra bermen. Det første er den magiske evnen til å forvandle østblokkaktig tristesse til varme farger, gamle grå biler til overpimpede gateglis og kjedelige dressmennesker til lykkelige skater-stereotyper som skriker «YEAH DUDE» så høyt de kan. Den magiske forvandlingen skjer hver gang man lander et triks, i form av en sirkulær bølge som sprer seg i landskapet og transformerer alt rundt deg. Evnen til gledespredning øker etter hvert som man skaper «flow», et annet navn for å trikse med så korte mellomrom som mulig uten å havne i asfalten.

Det andre er den ”banebrytende” og ”originale” muligheten for å forme byen etter din egen frie vilje ved å kjøre på magiske grønne railer, halfpiper og noen flygende teppe-aktige veier som blir til mens du kjører.

Dette er begge gode ideer, i hvert fall på papiret. Virkeligheten er dessverre litt annerledes. I begynnelsen blir man fascinert og glad til sinns av den plutselige fargeendringen i landskapet, og hele effekten er skikkelig øyesnadder. Men det er før du har sett den hundrevis av ganger, noe som går ganske fort siden den kommer hver eneste gang du lander. Ganske snart er man lei hele greia, og man tar seg i å ønske hele fargeskalaen dit pepperen gror og setter på «Limbo» i stedet.

Når det gjelder de grønne objektene man kan forme, dreier dette seg i ekstremt begrenset grad om frihet. Railene følger sin egen forhåndsbestemte bane, og ser ikke så imponerende ut som de kunne gjort hvis bildeoppdateringen hadde vært noe i nærheten av stabil. Vertene og half-pipene er ikke mer avanserte enn at de vokser litt når man kjører på dem, og kunne like gjerne vært vanlig skatepark-inventar. De flygende teppene jeg nevnte er de eneste man kan kontrollere selv, men valgene begrenser seg til om man skal gå opp eller ned. Spiller korrigerer deg hvis du lager dem for lave i forhold til endepunktet, så det hele dreier seg bare om ikke å lage dem for høye. Og dette er de beste sidene ved spillet.

Deja Vu

Jeg så meg nødt til å dra frem den gamle anmeldelsen min av «Shaun White Snowboarding», etter å ha luktet ugler i mosen nesten helt siden jeg startet spillet. Og ganske riktig, de fleste feilene der har smittet over hit. Ser man bort fra at konseptet her er mange hakk mer interessant enn den totalt fjerne myntsamlingen i alpinbakkene, går «Shaun White Skateboarding» på akkurat de samme smellene som «Shaun White Snowboarding» gjorde, pluss noen til.

I likhet med snøbrettspillet starter det hele veldig lovende. Handlingen føles ganske frisk og original, og man får genuint lyst til å gjøre noe med alt dette grå og triste. Den fargesprakende effekten skatingen din har på omgivelsene gir en god følelse i magen, og man koser seg med å kjøre rundt og leke «Super Mario Sunshine» med skateboard i stedet for vanntank. Men, akkurat som før, entusiasmen daler fortere enn du kan si ”wickeeed”.

Styringen er en slags forenklet og forvirret krysning av «Skate» og «Tony Hawk»-spillene, hvor man trikser med høyrestikken og skulderknappene og ellers bruker fargeknappene. Kjøringen fungerer greit nok, men spiller hakket så forferdelig at det blir vanskelig å få til noe som helst. Fartsfølelse er kanskje ikke like viktig i skateparken som i bakken, men det går jo gjerne litt fort i nedoverbakker eller i half-piper på skateboard også. Det er ikke tilfellet her, og man kjenner at man blir utålmodig der man snegler seg bortover gaten mot målet. I half-piper blir dette veldig merkelig, når man plutselig befinner seg høyt over bakken uten å ha merket noen fartsøkning som gjorde dette mulig.

I «Skate» lærte vi at tryning på skateboard er gøy. Det synes ikke Ubisoft Montreal, som like godt har droppet all fysikk til fordel for et dryss av klinkekuler som man forvandles til når man faller. Det ser skikkelig dust ut, og gir ingen god indikasjon på hva man gjør feil når man ikke får til et triks. Greit nok at dette heller ikke prøver å være et realistisk spill, men overgangene fra triks til landing eller skifte fra en vert til en annen ser så klønete ut at det neppe er noe statement fra utvikleren, men heller elendig spilldesign.

Elendig kan man også kalle grafikken, som en er gedigen nedtur i forhold til «Shaun White Snowboarding», der «Assassin’s Creed»-motoren gjorde at omgivelsene var riktig så vakre å beskue. Her prøver de rike fargene å narre deg til å like grafikken, men utover den ganske tiltalende transformeringseffekten er grafikken udetaljert og simpel, og i bevegelse blir den ikke bedre. Kontrasten mellom det grå og det fargerike er et lyspunkt, men gleden varer ikke lenge når øynene har vent seg til endringen.  

Frustrerende

Bruken av de magiske railene og de ”formbare” gatene medfører som regel eviglange grinds og regelrett plattforming høyt oppe i byen. Den lite smidige kontrollen og den fraværende muligheten for å oppnå noe særlig fart før man begynner grindingen gjør at man faller helt ned på bakken veldig ofte, men det prøver den velkjente markør-funksjonen å bøte på. Den fungerer imidlertid bare på utvalgte overflater, og slett ikke i fart. Og verst av alt: Det tar evigheter å laste tilbake til et markert punkt. Dette fører til at man enten ikke klarer eller ikke gidder å bruke funksjonen, og heller biter i seg frustrasjonen over å måtte klatre opp igjen. Eller mer sannsynlig: tar ut disken, går til Gamestop, og blir glad for de 30 kronene du får.

Verst av alt er kanskje tafattheten i oppdragene man må gjøre, som alle er dørgende kjedelige. Her dreier det seg for eksempel om å wallride propagandaplakater slik at de blir reklame for skatebutikken til Bob, en relativt umorsom karikatur av en skateboms. Andre eksempler kan være å grinde i stykker høyttalere som spiller militærmarsjer, eller skremme vekk duer fra et tak. At dette kanskje virker som kjedelig arbeid, er helt riktig. Hva har de da å gjøre i et spill som skal misjonere for livslyst og glede? 

Bra lyd     

Lydsiden er en opptur, akkurat som i «Shaun White Skateboarding». Musikken er skatete og livlig, og blir høyere og lavere etter hvor du befinner deg. Det er en god følelse å sveve i luften til lyden av innestengt musikk som plutselig braker ut av høyttalerne i triumf når du lander. Lydeffektene er fyldige og hardtslående, og fremstår etter hvert som den beste delen av fargeleggingsprosessen.

Onlinedelen var ubefolket siden jeg testet spillet før massene slapp til, men etter den lokale flerspilleren å dømme dreier det seg om et utvalg av spillmoduser som ”king of the hill”-variasjoner, kollektiv ”flow”-samling og lignende, men ingenting av det reddet noe særlig spillglede. For et spill som gjerne vil fungere samlende er det også pussig at det ikke finnes noe ordentlig ranking-system, informasjon om hvem som trikset mest og slike ting som normalt er til stede i gode online-spill. 

Skjebnens ironi

Det er med et litt sørgmodig smil jeg merker meg det store paradokset i å lage et spill om å spre kreativitet og glede i et trist og grått samfunn, når spillet i seg selv føles utrolig uinspirert. Det føles som om ideene om å lage sin egen skatepark var det første som ble skriblet på idèplakaten, og at man har forsøkt å bygge en enkel og grei skatemekanikk rundt denne ideen. Men konseptet har blitt vannet ned til en langt på vei ødelagt gimmick, og kjerneområdet i spillmotoren fungerer heller ikke tilfredsstillende.

Etter to spill som er mindre enn vellykket, og spill nummer to en god del dårligere enn det første, er det bare å ønske herr White langt opp i bakken igjen. Og langt unna spillenes verden, for den saks skyld. Den relative gleden over å kjøre rundt og spre glede, den gode lyden og det på papiret oppfinnsomme formingskonseptet holder ikke når resten av spillet rett og slett ikke fungerer ordentlig, og bidrar bare til å gjøre terningen til en sterk toer.  

«Shaun White Skateboarding» er utviklet av Ubisoft Montreal og utgis av Ubisoft. Spillet lanseres 29. oktober på Playstation 3, Xbox 360, PC og Wii.