Paper Mario-serien er ikke lenger fantastiske rollespill som den en gang var, men det har den heller ikke vært de siste 13 årene, og likevel sitter jeg og flere jevnaldrende fans å klager på nettopp dette. Det er fordi de to første originale Paper Mario-spillene betyr så mye for oss, og Thousand Year Door på Nintendo Gamecube fra 2004 blir fremdeles anerkjent som et av verdens beste rollespill, og ikke minst Super Mario-spill av mange.

Etter flere år med stadig flere skuffelser har jeg enda ikke helt funnet fred over at Nintendo tydeligvis ikke ønsker å la Paper Mario være rollespill lenger. Dette begynte med at Nintendo mente det ikke var grunnlag for å ha to rollespill-serier samtidig: Paper Mario- og Mario og Luigi-serien. Dessverre finnes ikke lenger AlphaDream, studioet bak Mario & Luigi-spillene, og de spillene var uansett laget for håndkonsoller. Man skulle tro Paper Mario ville finne tilbake til sine rollespillrøtter, men dessverre er ikke det situasjonen i dag.

Jeg er redd Paper Mario aldri blir det samme igjen, men jeg har begynt å sette pris på tiden min med The Origami King i motsetning til de to forrige spillene. Jeg endte med å finne veldig mye moro med spillet, men ikke helt uten problemer og i verste fall design jeg finner uforståelig. La oss se nærmere på Marios nyeste papireventyr.

Historien

I klassisk Mario-stil starter spillet med at Mario og Luigi skal besøke Prinsessen som forbereder Toad Town til en stor origami-festival, men i det brødrene ankommer byen så er det stille… For stille.

Her klarer spillet å skape en noe ekkel og guffen følelse. Det er stille, musikken er melankolsk, og bare spillet tar seg tid til å vise Mario som ser seg omkring den tomme byen. Vi er bare tre minutter inn i spillet, men det har allerede en veldig bestemt tone, stil og masse karakter. Introen er likevel ikke helt uten humor, for Luigi 

Gå på soppeplukking med Mario?

Du møter Prinsessen som er blitt en origami-figur, før du kastes ned i slottets fangehull der du møter ikke bare en sammenbrettet Bowser, men også Olivia. Olivia er en origami-skikkelse som blir Marios partner gjennom spillet. Like etterpå møter du Olly, Olivias bror og spillets skurk. Han er den selverklærte Origami King, og ønsker å forme hele papirverdenen til en ny og bedre origami-verden. Olly løfter så opp slottet og flytter det til en nærliggende fjelltopp, tildekt av fem konfettibånd.

Jeg er redd Paper Mario aldri blir det samme igjen

Herfra må Mario og Olivia reise ut i verdenen for å finne de fem kildene til konfettibåndene, noe som fører deg gjennom litt typiske skoger og fjell, men også spennende hav og noen unike omgivelser. På reisen møter også Mario og Olivia nye partnere, samtidig som Luigi stadig prøver å finne nøklene til Prinsessens slott. Bless Luigi som prøver.

Historien er en helt ok spillhistorie, og gir deg som spiller et en velkjent ramme, men figurene får virkelig lov til å skinne i Origami King. Figurene er godt skrevet og dialogene er morsomme. Tidvis sitter jeg og ler høyt for meg selv. Der jeg syntes Color Splash på Wii U lente seg litt for tungt mot litt småbillig internett-humor klarer Origami King og finne en mye bedre balanse. 

Jeg ønsker ikke å spolere noe særlig med detaljer fra historien, men jeg kan ikke gå gjennom denne anmeldelsen uten å nevne at jeg var utrolig overasket over retningen spillet tok med en av figurene omtrent midtveis i spillet. Det var et ganske så sjokkerende øyeblikk for en figur jeg likte veldig godt som jeg reagerte ganske sterkt på. Hadde hendelsen skjedd bare noen få timer senere ville det trolig vært enda sterkere, men uavhengig er Origami King et av få spill som i det hele tatt har klart å få meg til å reagere på den måten. Dette er usedvanlig positivt og overaskende.

Gameplay

Paper Mario er som kjent ikke lenger et rollespill, men det er blitt et ganske humoristisk eventyr-spill. Noen ganger føles spillet veldig likt ut som Zelda, og noen ganger grenser det til parodi. Som Mario vandrer du ganske sømløst fra område til område gjennom verdenen, og jeg er kjempe glad Paper Mario har gått tilbake til en sammenhengende verden fremfor et verdenskart og banevelger som i Color Splash.

En Tomb Raider crossover du ikke visste du trengte.

Ute i verdenen finner du hull i bakken og vegger. Disse kan fylles med konfetti for å gjenoppbygge verdenen. Noen ganger kreves dette for å komme videre, men som oftest er dette kun for å tjene noen ekstra mynter. Når du går tom for konfetti kan du skaffe mer ved å slå løs på trær og planter, eller sloss mot fiender. Du finner også Toads spredd rundt omkring, gjemt i alle kriker og kroker. De fleste bare snubler du over, men mange er også veldig givende å oppdage. Toads vil så hjelpe deg ved å åpne butikker, og bli med som publikum når du sloss.

Tidvis ler jeg høyt for meg selv

Stjernen i spillet skal likevel være slåssingen, og Origami King gjør et verdig forsøk på å finne opp hjulet på nytt. Kampene finner sted i en rund arena som er delt inn i fire ringer og flere deler. Fiender dukker for det meste opp i grupper på fire og fire, og spillerens mål er å flytte på ringene rundt arenaen på færrest mulig trekk for å sette opp fiendene i gruppe der de kan angripes samtidig.

Kampsystemet i seg selv er veldig interessant. I starten opplevde jeg det litt for enkelt, men etterhvert ble det noe vanskeligere å finne den optimale løsningen. Når det ble vanskelig kunne jeg bruke mynter for å kjøpe hjelp av publikumet bestående av Toads, som så hjelper deg med å finne løsningen samtidig som de gir deg mer helse og tidvis skader fiendene litt. Dessverre opplevde jeg lenger ut i spillet at jeg begynte å bli litt lei kampene, og lot Toads løse alle alle kampene jeg ikke så løsningen på umiddelbart. 

Alle kampene fungerer også som puzzles.

Mario angriper med hopp og hammer. Når han hopper kan han angripe fire fiender på rad, og med hammeren angriper han fire fiender i gruppe. Du kan ikke oppgradere Marios angrep på noe vis, men du kan kjøpe bedre versjoner av angrepene som f.eks. lar Mario hoppe på spisse monstre. Disse blir brukt opp etter x antall angrep, noe som tvinger deg til å returnere til butikkene med jevne mellomrom for å kjøpe nye. Dette kan høres noe irriterende ut, men angrepene forsvinner ikke irriterende fort.

Kreativt kampsystem, men jeg begynte å bli litt lei

Men plutselig snus hele kampsystemet på hodet i det du møter din første boss. Nå er det fienden som står i midten av arenaen med Mario på utsiden og ringene er blitt omgjort til en form for labyrint. Denne gangen trenger du å snurre på ringene på samme måte som før, men målet nå er å lage en vei for Mario så du kommer deg så nærme bossen som mulig.

Stil og utseende

Bosskampene ble høydepunktene for meg i forhold til slåssingen, men de kunne også vært gjort litt mer interessante. Du møter i hovedsaklig to typer bosser: En origami-boss som gir Olivia nye situasjonsbaserte evner som lar deg komme gjennom nye områder, mens den andre typen boss er basert på ekte gjenstander. En boss f.eks. var en pakke med blyanter, og en annen var bygd opp av gummistrikker.

Når fiendene står på rekke gjør du ekstra mye skade.

Hvor er Mario-figurene? Hvorfor er halvparten av bossene bare kjedelige, ekte gjenstander? Jeg måtte sloss mot en rull med tape, og helt ærlig var kampen i seg selv litt morsom, fordi kampsystemet er delt puzzle og delt slåssing, men vær så snill å la meg slåss mot kreative monstre. Det originale Paper Mario hadde King Goomba, Koopa Bros, Bowser osv, mens Thousand Year Door hadde mer originale bosser, men det var fremdeles drager som Hooktail, en super Boo, og piratskjellettet Cortez. Origami King har tape, hullmaskin og saks.

Foruten de latterlig kjedelig boss-designene er spillet utrolig kreativt og pent. Alle fiendene du sloss mot er origami-figurer, så du vil alltid se forskjell på hvem du kan snakke med og hvem som er slemminger. Du snakker ofte med figurer som vanligvis ville vært fiender, som Shy Guys og Goombas, så det er fint du alltid vil vite hvem som er slemme og ikke.

Hvorfor er halvparten av bossen kjedelige, ekte gjenstander?

Musikken er også utrolig god, og jeg tok meg selv i å nynne med på flere av låtene. Tidvis oppdaget jeg at sangene kanskje var remixer av eldre og klassiske Mario-melodier, men det var ikke alltid like åpenbart.

Omgivelsene i spillet er varierte og har skarpe farger. Du kan ofte vite hvilket område du befinner deg i kun ved å se på fargene, noe jeg mener tyder på et gjennomtenkt design og fargevalg. Høstfjellet i kapittel to er kanskje favoritten min.

Det er viktig å ta seg en hvil i ny og ned og bare nyte omgivelsene.

Oppsummering

Jeg kunne holdt på enda en god stund med dette spillet, og det er noen aspekter jeg ikke har rørt i denne anmeldelsen. Hvis du liker litt enkle eventyr-spill er dette midt i blinken for deg. Zelda er min favorittserie, og jeg finner mye i Origami King som til mye glede minner meg om Zelda, men samtidig er det lite som minner meg om Paper Mario.

Dette er et solid spill og en virkelig forbedring fra Paper Marios seneste innslag og et steg i riktig retning. Forhåpentligvis vil vi få et Super Mario RPG på Switch før eller siden, om det så er et nytt Mario & Luigi, Paper Mario eller noe helt annet igjen.