Det er i dag nøyaktig 25 år siden Sony, et selskapet som frem til da var mest kjent for sine TVer, stereo-anlegg, kassett og CD spillere, lanserte sin aller første spillkonsoll og med det for alvor kastet seg inn i kampen for dominanse på konsollmarkedet.
Historien om hvordan Ken Kutaragi risikerte karrièren sin i et forsøk på å sikre Sony en kontrakt for å utvikle en diskbasert tilleggsfunksjon til Super Nintendo, og hvordan Nintendo sjef Hiroshi Yamauchi etter å ha sett at kontrakten gav Sony eierskap av all software som ble gitt ut på SNES CD bare få dager i forkant av annonseringen av konsoll-utvidelsen i all hemmelighet inngikk en skjebnesvanger allianse med en av Sony’s argeste konkurrenter bak deres rygg er nesten som spillindustriens egen liten Game of Thrones aktig sidehistorie som jeg ikke er så sikker på at nok folk har fått med seg.
Men det er ikke den historien jeg er her for å fortelle om i dag. Spillindustrien er full av slike intriger om man bare leter og jeg anbefaler alle å lese boken Console Wars: Sega, Nintendo and the Battle that defined a Generation av Blake J. Harris for å få et innsyn i hvordan konsoll-landskapet raskt kunne sett svært annerledes ut om ikke Sony hadde tatt dette “forræderiet” til Nintendo så personlig som de gjorde.
Historien jeg vil fortelle dere i dag omhandler min egen historie med PlayStation konsollene og den begynner, hvis jeg ikke husker helt feil, i Påsken 1996.
Da jeg var liten var jeg svært opptatt av spill, så med andre ord er det ikke mye som har endret seg de siste 25 årene. Men å vokse opp på Bømlo, en øy litt nordvest fra Haugesund betydde at jeg sjelden ble eksponert for noe annet enn det som var trendy i nærområdet. Nabolaget jeg vokste opp i var i all hovedsak PC og Sega fokusert, og selv om jeg hadde en og annen kompis som på dette tidspunktet enten hadde en god gammeldags NES eller, en svært sjelden gang, en Super Nintendo var de jevne Nintendo entusiastene få og langt i mellom på lille Langevåg.
I påskeferiene pleide vi annenhvert år reise på besøk til noen venner av familien fra Eidslandet i Vaksdal kommune, og det var her mitt første møte med den grå, diskbaserte vidunder konsollen først skulle finne sted. Det første spillet jeg spilte var Michel Ansel’s Rayman, fra en liten utgiver ved navn Ubisoft, og jeg husker godt hvor grensesprengende klart jeg syntes bildet var, hvor levende spillets farger fikk det til å se ut og hvor smooth de tegnefilm lignende animasjonene fremstod i mitt hodet som langt forbi alt jeg hadde sett før, ja til og med Earthworm Jim og Disney’s Aladdin på Sega Mega Drive. Spill jeg holder høyt i alle disse kategoriene til den dag i dag.
Jeg var allerede da hinsides forelsket i denne konsollen og jeg husker å ha tryglet foreldrene mine om jeg ikke kunne få en til jul det samme året, men i stedet ble det til at jeg fikk PC utgaven av Rayman denne julen. Ikke en så aller verst byttehandel når jeg ser tilbake på det, for på den tiden var jeg langt mer investert i spillene jeg hadde på PC enn jeg var på å spille konsollspill foran den lille Sharp 18” TVen vi hadde stående i kjellerstua.
Senere skulle en av naboguttene hjemme få en PlayStation som onkelen hans hadde kjøpt i USA, hvor NTSC versjonen av Tekken imponerte meg med lynrask bildefrekvens og ikke minst Galaga mini-spillet som var der for å underholde oss gjennom de smertelig lange lastescenene til spillet. Konseptet om et mini-spill i lastesekvensene hadde Namco patent på helt frem til 2015.
Over årene som gikk etter mitt første møtet spilte jeg PlayStation nå og da hvis jeg var på besøk hos noen som hadde den, men det var ingen spill som umiddelbart grep meg, og min interesse for å skaffe meg en egen PlayStation dalte etterhvert frem mot årsskifte 1998/1999. På den tiden var det Nintendo 64, Super Mario og The Legend of Zelda: Ocarina of Time som stod høyest i kurs, men som lyn fra klar himmel skulle et spill slippes i Februar 1999 som fikk meg til å nok en gang plage foreldrene mine så pass at de til slutt gav etter og gikk til anskaffelse av en brukt PlayStation (mer om den om et øyeblikk), og det spillet var ingen ringere enn Hideo Kojima’s Metal Gear Solid.
Sett tilbake på det var jeg kanskje litt for rask i å avskrive hva spill som Super Mario 64 og The Legend of Zelda: Ocarina of Time skulle komme til å bety for spillindustrien i sin helhet sammenlignet med Metal Gear Solid sitt ettermæle, men for en 9 år gammel gutt som ganske så nettopp hadde sett filmen The Rock for aller første gang var MGS aldeles som mana fra himmelen.
Jeg hadde aldri verken sett eller spilt noe jeg følte virkelig testet grensene av hva spill kunne være, før jeg hadde spilt Metal Gear Solid og i mitt hodet representerte dette spillet en så kolossal omveltning av hva spill hva for noe at det på dette tidspunktet kun fantes en tidsregning: Før og etter Metal Gear Solid.
PlayStation maskinen foreldrene mine hadde gått til innkjøp av var den første modellen (SCPH-1001) som jeg fortsatt har den dag i dag. Spillene som fulgte med denne brukte konsollen var klassikere som Crash Bandicoot, Driver, og Cool Boarders 2, men konsollen bar også på en mørk hemmelighet som snart skulle vise seg å være avgjørende for mitt forhold til den. Uten at foreldrene mine var klar over det hadde nemlig den forrige eieren av maskinen installert en såkalt Modchip som gjorde at man kunne spille piratkopierte spill på den, og i den anledning fulgte det også med en bunke med brente spill.
Takket være denne svært illegale modifiseringen stiftet jeg tidlig, kanskje for tidlig i en alder av 9, kjennskap til spill som blant andre Soul Blade, Kensei: Sacred Fist, Legacy of Kain: Soul Reaver, for ikke å glemme spillet jeg aldri kom lengre enn 10 minutter inn i før jeg måtte slå av konsollen og gjemme meg under dyna, Resident Evil.
For å være helt ærlig benyttet meg ikke særlig av muligheten av å piratkopiere spill selv, sikkert mest fordi jeg ikke hadde tilgang til en egen CD-brenner på denne tiden, noe jeg tror eg like greit. Jeg merket raskt at jeg hadde vanskelig for å sette pris på spillene når jeg ikke hadde en personlig investering i dem på et eller annet vis. I bunken med spill jeg fikk med konsollen føltes det veldig lett å bytte spill så snart en av dem sluttet å underholde meg, noe som ikke usannsynlig har bidratt til at jeg har gått glipp av noen perler fra PlayStation katalogen. En følelse jeg også kjenner på nå som vi beveger oss mer mot en Netflix-lignenede abonnent løsning for spill slik vi ser med PlayStation Now og Xbox Game Pass, men det får bli tema i en fremtidig artikkel.
Det første spillet jeg kjøpte for mine egne penger var Spyro The Dragon, og jeg husker den fredagen som om det var i går. Ikke fordi jeg falt noe særlig for selve spillet til syvende og sist, men mest fordi jeg måtte til Haugesund for å kjøpe spillet og endte opp med å komme hjem til Bømlo med et tomt cover. Heldigvis hadde jeg en fetter som gikk på skole i byen som kunne ta turen innom Filmgalleriet, som sjappa jeg kjøpte spillet i het, for å hente spillet men lidelsen av å måtte vente på spillet jeg hadde gledet meg til å spille en hel helg ekstra har sannelig satt sine spor.
Gran Turismo og oppfølgeren var i stor grad spill som på denne tiden fenget de som var eldre enn meg, og jeg ble ikke bitt av den basillen før serien kom til PlayStation 2 flere år senere med Gran Turismo 3: A-Spec. For meg var det i stedet spill som Ridge Racer, Need for Speed II og Driver 2 som dekket behovet jeg hadde for bil-spill. Selv den dag i dag velger jeg mye heller en mer arkade aktig opplevelse enn en som går for simulasjon gitt valget.
I skolegården hørte jeg rykter om et magisk spill som var helt uten sidestykke ved navn Final Fantasy VII, men ettersom jeg ikke spilte spillet før mange år senere ble dette en av spillene jeg hørte utrolig mye om men som til slutt ikke klarte å innfri til forventningene. Dette kan forklare hvorfor jeg heller aldri har følt meg særlig dratt med på hype-toget til Final Fantasy VII Remake som angivelig skal komme ut i Mars til neste år.
Jeg mener ikke å rakke ned på spillet på noen måte sånn egentlig, selv om det gjerne kan virke sånt på meg. Jeg var bare ikke del av Zeitgheisten rundt spillet da det kom ut, og fenomenet rundt spillet som vedstår til den dag i dag er ingenting annet enn imponerende. Det har bare blitt til at det er en av spillene i serien jeg ignorer fordi jeg personlig aldri har latt meg fenge av det noe særlig.
PlayStation biblioteket er smekkfullt av spill mange går med sterke minner knyttet til, og det skulle jo bare mangle. Med over 102 millioner solgte konsoller, og et bibliotek på over 1300 spill lansert i Nord-Amerika alene er det noe for alle og enhver på PlayStation, og merkevaren til Sony har ikke blitt svakere over årene. PlayStation 2 er den mest solgte konsollen gjennom tidene med sine over 155 millioner solgte konsoller, og PlayStation 4 har allerede solgt mer en det gode gamle PSX gjorde i sin tid, med sine imponerende 102 millioner 800 000 solgte konsoller.