Det høres absurd ut, men den beste måten jeg kan beskrive «Inazuma Eleven» på er som en krysning av «Pokémon» og «Football Manager». To helt ulike spill, skviset sammen i en unik kombinasjon.

God idé

På papiret er idéen ypperlig, og jeg var faktisk ganske spent på spillet før jeg mottok det. Ikke minst fordi utvikleren Level 5 – mest kjent for «Dark Cloud» og «Professor Layton»-spillene – står bak. Tanken på å blande dramatikken og mekanikkene fra et typisk japansk rollespill med taktikeriet og tallsjongleringen i et ekte managerspill tiltalte meg. Ikke minst fordi det vil føles som et friskt pust sammenlignet med de utallige fantasy-rollespillene med drager og sverd og magi.

Men dessverre har ikke Level 5 klart å blande de to sjangerne på en tilfredsstillende måte. Spillet klarer ikke å gå i dybden hverken som rollespill eller strategispill, og ender opp som en lettvekter innen begge sjangre.

Jeg styrer Mark Evans, kaptein og keeper på skolelaget i fotball. Vi befinner oss på en japansk ungdomsskole, en veldig idrettsinteressert skole som har egne baseball- og tennislag i tillegg til et fotballag. Men det er dårlige tider for laget, motivasjonen er på bånn, og det virker som det kun er Mark som er fotballfrelst, og det er han som må dra med seg alle medspillerne på trening og kamp.

Det viser seg snart at skolen vurderer å legge ned hele fotballaget, og Mark får dermed kniven på strupen med å bevise at laget har livets rett. Og dermed er det bare å sette i gang med trening, treningskamper, og oppgjør mot andre skoler.

Fang alle!

Som nevnt minner spillet om en blanding av «Pokémon» og «Football Manager». I starten av spillet har man et lag bestående av elleve spillere, men Mark kan etter hvert rekruttere nye spillere til laget sitt. I mesteparten av spillet rusler man rundt i spillverdenen og snakker med folk, drar på trening, og så videre. Her må man velge et lag av spillere fra stallen sin som skal dilte etter, og med jevne mellomrom dukker det opp fiender man må slåss mot.

Eh, jeg mener selvsagt spille fotball mot. Som i et tradisjonelt RPG må man kjempe mot tilfeldige fiender for å få erfaringspoeng som igjen gir deg sterkere spillere som kan slå bedre lag. Kampene foregår som små fotballkamper, der de utvalgte spillerne dine spiller tre mot tre, med forskjellige mål.

Og her kommer vi til spillets andre fokus: fotballkamper. Fotballkampene sees ovenfra, og man kan detaljstyre spillet direkte. Det vil si, jeg styrer ikke noen av spillerne selv med knappene, men jeg må fortelle hvor de skal løpe ved å tegne en sti for alle spillerne med penna, gi de beskjed om å sentre ved å trykke på skjermen der jeg vil at de skal sentre, og skyte på mål ved å trykke på målet. Det er som å spille en merkelig versjon av «FIFA» med trykksensitiv skjerm i stedet for knapper.

Spillerne har dog kunstig intelligens, og beveger seg automatisk, men man er nødt til å styre sentring, skudd, løp og lignende selv. På sitt beste er dette ganske moro. Når pasningene sitter, og hissige gjennombruddstaktikker klaffer. Samtidig er det svært frustrerende.

Ettersom skjermen viser en ganske liten del av banen, er det umulig å ha et stort overblikk over hva som skjer, og pasninger må ofte skytes i blinde. Kontrollsystemet er i tillegg upresist, og spillerne ender ofte opp med å løpe feil vei eller sentre ved et uhell.

RPG-elementene spiller også inn i fotballdelen, det er selvsagt ikke normal løkkefotball som spilles i «Inazuma Eleven», i ekte japansk rollespillstil har spillerne statistikker, ferdigheter, og spesialangrep som kan brukes. Vi snakker spøkelsesaktige taklinger der zombiehender dukker opp fra gressplenen og holder igjen motstanderen, eller drageskudd der ballen tar fyr og borer seg gjennom forsvar, keeper og inn i nettmaskene. Det er spektakulært og moro, når man bruker disse ferdighetene selv, og like frustrerende når motstanderen bombarderer deg med knep.

Uforløst

Og slik går nå spillets gang. Du bygger opp laget ditt, samler gjenstander og ferdigheter og setter opp det du antar er en bra startformasjon (det er relativt vanskelig å ha en overhengende strategi med laget og de ulike spillerne, så jeg endte bare opp med å bygge opp noen kjernespillere, og støtte meg på disse i kamp). Man rusler rundt og spiller tilfeldige småkamper, og konfronterer andre lag i slutten av hvert kapittel i et oppgjør man må vinne for å gå videre.

Idéen er fortsatt kjempegod, det er bare det at når rollespilldelen blir kjedelig og uengasjerende og fotballdelen ikke fungerer optimalt, står vi ovenfor et spill som burde vært mye mer underholdende. Samlemanien og utforskingsgleden fra «Pokémon» uteblir, da gjenstår bare litt fotballglede, og et tidvis morsomt kampsystem.

Se flere bilder fra «Inazuma Eleven» på neste side.

«Inazuma Eleven» er utviklet av  Level 5 og utgis av Nintendo. Spillet lanseres på Nintendo DS 28. januar.