Etter 6 år siden annonsering er Capcoms neste eksperimentelle sjangermølje klar for allmennheten. Kort oppsummert er det en av årets beste spillopplevelser, en herlig kombinasjon av skyting, utforskning og hjernetrim. Jeg klarer knapt å legge det fra meg for å skrive denne anmeldelsen.

Pragmata tar plass i en fremtid hvor menneskeheten har kolonisert månen. Som Hugh Williams, en erfaren astronaut på rutinesjekk av kolonien, finner man ut at ting ikke helt har gått etter planen. Kolonien er tom for mennesker og alt er stort sett kjørt av en litt for positiv KI, kalt IDUS, som kan 3D-printe omtrent alt man kan tenke seg. Sammen med den livaktige androiden Diana er det ditt oppdrag å finne ut av hva som har gått galt og samtidig finne ut av hvordan man skal komme seg tilbake til planeten.

Hugh og Diana må jobbe sammen for å bekjempe androidene IDUS stadig sender for å bremse din progresjon gjennom månebasen. Det er her det spesielle med Pragmata kommer frem: Du styrer nemlig både Hugh og Diana samtidig. Hugh er en ganske standard, om usedvanlig positiv, action-helt. Han lirer av seg noen teite, tørre vitser og er erfaren med alt man kan finne av våpen. Dessverre er de lite effektive mot fiendene du møter, med mindre Diana bidrar. Hun har nemlig evnen til å hacke alt du møter på. Etter hun har hacket en fiende kan Hugh fyre løs for å gjøre stor skade.

Visste dere at regissøren av Pragmata var karakterdesigner på Metal Gear Rising: Revengeance?

Måten hackingen oppleves i spillet er ved at en liten boks med et rutenett dukker opp på høyre side av skjermen hver gang en fiende siktes på. Da kan du bruke knappene på kontrollen for å navigere deg gjennom rutenettet for å åpne forsvaret til fienden. Denne prosessen skjer samtidig som fienden beveger seg mot deg og gjør klar angrep, og du står fritt til å skyte og bevege på Hugh mens Diana hacker. Det er vanskelig å forklare, absolutt best å oppleve selv gjennom spillets demo før du velger å kjøpe det. Å styre i Pragmata gir en herlig følelse av total fokus, helt nydelig multitasking. Spillet tar den geniale idéen om å kombinere klassisk puslespill-mekanikk med bunnsolid tredjepersons-skytespillmekanikk og drar det gjennom en rekke kreative vrier gjennom drøyt 11 timers spilletid. Det har gitt en spillopplevelse jeg sent vil glemme og mest sannsynlig ikke kommer til å slutte å spille før lenge etter denne anmeldelsen er publisert.

Pragmata er rett og slett et helt fantastisk spilldesign. Det føles som en rekke erfarne spillutviklere prøver å demonstrere akkurat hvor kreativ og morsomt man kan ha det med relativt enkel mekanikk om man bare polerer en idé til de grader. Dette kan ses gjennom hvordan Diana fungerer utenfor historiefortellingen. Du vet sånne følgesvenner i spill som ofte roper ut helt åpenbare løsninger og tomt fyllprat? En lei trend man skulle trodd var tilstede her òg, men nei, Diana sine utrop er faktisk helt essensielle for at alle systemene skal fungere så godt som de gjør. Man blir nemlig så oppslukt av alle lagene med mekanikk at det kan være lett å bomme smådetaljer, så de har valgt å la Diana rope ut advarsler om hva som er på vei mot deg. Det virker som en liten detalj, men hjelper stort i å få spilleren til å føle seg enda litt mer i kontroll av alle de overveldende situasjonene spillet setter deg i.

Hacking og skyting.

Det er også, som min kollega Anders sa til meg, noe så sjeldent som et trippel-A spill fra en av spillmediets største utviklere som har noe å si. Pragmata omhandler blant annet noe vi alle er omringet av, debatten om KI og dens effekt på menneskeheten. Spillet skildrer, om gjennom småteit, men ektefølt dialog, styrken til mennesket i en verden hvor det blir stadig vanskeligere å skille hva som er menneskeskapt og ikke. Hugh er en sann optimist, en elsker av menneskeheten. De beste delene av spillets historiefortelling er når Hugh og Diana, som aldri har opplevd jorden eller andre mennesker, diskuterer betydningen av en menneskelig tilnærming. Om det er hvordan vi opplever ting, hvordan vi behandler hverandre og ikke minst om hvordan menneskeheten feiler av og til, så forklarer Hugh om det med kjærlighet. Det blir en ny måte å vise forelder-og-barn-dynamikk i et spill, en mer ektefølt og positiv tilnærming til saken. Forholdet mellom Diana og Hugh tar vendinger og utvikler seg gjennom opplevelsen. De blir etter hvert til en utrolig sjarmerende duo.

KI-generert-3D-printet-New York.

Jeg har virkelig ingenting å trekke på her. Spillopplevelsen er morsom fra start til slutt. Man går aldri lei av kampsystemet. Områdene du utforsker på månebasen er fantastisk kreative og utnytter KI-tematikken for å skape noen uforglemmelige scener. Diana og Hugh er herlige hovedkarakterer. Etter rulleteksten virker det å være masse mer å oppleve, samtidig som hovedhistorien er akkurat så lang som den trenger å være. Det er helt tydelig at dette er et prosjekt laget med stor lidenskap, som har valgt å bruke så mye tid som mulig på å polere spillopplevelsen til det skinner fra start til slutt. Jeg vil helhjertet anbefale Pragmata, det er en av årets beste spill så langt og en av de beste spillene du kan få på moderne konsoller. Kjøp det om du ønsker å prøve noe helt nytt.

Spillet er testet på Playstation 5.

Ps. Anders har også testet spillet på Switch 2, noe du kan høre om i neste episode av spill.no sin podkast.