Av og til dukker det opp et spill man får lyst til å mestre. Knekke. Overvinne. Jeg snakker ikke om dagens spill, der man blir holdt i hånda fra start til slutt, og den største trusselen mot å nå slutten er at spillet blir for repeterende og kjedelig til at man klarer å holde ut. Jeg snakker om spill som utfordrer deg hele veien, som tvinger deg til å reagere, finne riktig respons, og sakte men sikkert beseire spillet på spillets egne premisser.

Sjelden og unikt

Radiant Silvergun er et slikt spill. Jeg kunne skrevet et par avsnitt om hvordan jeg importerte dette til min japanske Sega Saturn på 90-tallet. Om hvordan spillet har blitt et sjeldent samlerobjekt som går for et par tusenlapper på eBay. Men jeg vil heller skrive om selve spillet, for på tretten år har det ikke kommet noen spill som har utfordret ambisjonene til Treasure i dette spillet. På overflaten er Radiant Silvergun et tradisjonelt japansk skytespill. Du vet, av den typen som var populær på 80-tallet, der et lite romskip reiser oppover skjermen og skyter ned fiendene som kommer.

Men det er bare på overflaten.

Allerede fra spillets første sekunder skjønner man at dette er noe helt spesielt. I stedet for det vanlige skytespilloppsettet der man har et utskiftbart hovedvåpen og et spesialangrep som rydder det meste av skjermen, disponerer man hele syv ulike angrepsvåpen fra starten av i Radiant Silvergun. Man kan blant annet skyte en skuddklase som går rett frem, plasmastråler ut til siden, hetesøkende raketter, målsøkende laserstråler og bakoverskudd. I tillegg kan man tilkalle et lite sverd som kan brukes til å absorbere skuddene til fiendene.

Dermed er lista lagt høyt allerede fra starten, og for de fleste går de første timene i Radiant Silvergun med til å bli kjent med våpnene. Finne ut hvilke som fungerer best i ulike situasjoner og til hvilke fiender.

Når dette er gjort åpner spillet seg for alvor med lag på lag man kan utforske.

Dybde

Det første laget åpenbarer seg ganske fort. Våpnene blir kraftigere jo flere fiender man bruker med dem. Det vil si at dersom man belager seg på å mestre utfordringene med et par favorittvåpen kan man ende opp i svært kinkige situasjoner der de andre våpnene er for svake til å få has på fiendene. Det er åpenbart meningen at man skal mestre alle våpnene i Radiant Silvergun.

Neste lag kommer når man skjønner at alle fiendene tilhører en av tre fargegrupper: rød, blå eller gul. Jo flere fiender i samme fargegruppe man dreper etter hverandre, desto mer poeng får man. Poeng tilsvarer erfaringspoeng for våpenet man bruker, og på denne måten kan man øke kraften i våpnene sine ganske mye kjappere dersom man tenker litt taktisk og unnlater å skyte fiender med “feil” farge. Denne måten å tenke på åpner en helt ny tilnærming til spillet, der man konstant må overveie om komborekka er viktigere enn å rydde vekk trusler.

Deretter begynner alle de små detaljene å melde seg. Man begynner å bruke sverdet mer aktivt. Absorberer man nok kuler med det lille sverdet kan man aktivere et superangrep som lammer alt på skjermen, noe som også blir essensielt når man kommer lenger inn i spillet.

Mestring

Nivåene i spillet er slett ikke laget på måfå ved at utviklerne har slengt inn litt fiender og omgivelser for å utfordre deg. Hvert eneste nivå er et nøye gjennomtenkt puzzle-spill, der det gjelder å finne den optimale taktikken til hver situasjon. Dette involverer heftig bytting mellom de ulike våpnene, og idet man begynner å mestre våpnene begynner man også å øyne ulike taktikker, og dermed kommer den berømte mestringsfølelsen krypende.

Og la meg understreke at mestringsfølelsen av å finne en smidig måte gjennom et nivå i Radiant Silvergun som gir høy ranking på slutten er langt mer tilfredsstillende enn i det meste av spill på markedet. Det er klart det er gøy å være øverst på poengtavla i Call of Duty, eller barbere bort tideler av rundetidene sine i Gran Turismo 5, men Radiant Silvergun er en helt annen utfordring som krever helt andre ferdigheter.

På mange måter er dette en av de reneste spillopplevelsene som finnes. Det handler rett og slett om å løse haugevis av problemstillinger med riktig verktøy og raske reaksjoner. Spillet er gavmild nok til å gi deg alle verktøyene fra starten av, alt du må gjøre er å knekke koden til utviklingerne. Og for meg er det langt mer tilfredsstillende å finne taktikkene som fungerer og mestre de intrikate utfordringene til Treasure enn å finne skjulte hodeskaller i Halo eller fullføre alle sideoppdragene i Red Dead Redemption.

Radiant Silvergun er en ren spillutfordring, ikke en monoton oppgave som må gjentas i flere timer bare for å få en prosentteller opp til hundre. Det handler om dine egne ferdigheter, som gradvis blir bedre og bedre helt til du til slutt klarer å beseire spillet.

Min eneste innvending mot spillet er at kontrollen blir for upresis med en vanlig Xbox-kontroller, da så og si alle knappene brukes til de ulike våpnene. Det er mer tilfredsstillende å spille med en skikkelig arkadespake.

Radiant Silvergun forblir et like unikt spill som da det først dukket opp i 1998. Mens andre skytespillutviklere har pøst på med fiendekuler og rendyrket den såkalte bullet-hell-sjangeren, står Radiant Silvergun igjen som et unikt skytespilleksperiment. En bisarr blanding av puzzle, strategi, planlegging, skyting og lynraske reaksjoner. Treasure har en unik forståelse for hvordan man skal balansere spill. Radiant Silvergun er en sjelden gjennomtenkt skytespillopplevelse. Det er kanskje et av de mest krevende spillene du noensinne kommer til å spille, men det er også et av de mest givende.

Radiant Silvergun er utviklet og utgitt av Treasure. Spillet er lansert på Xbox 360 via Xbox Live Arcade.