Til tross for å være best kjent som skaperen av en av de viktigste shōnen mangaene i verden, Dragon Ball, hadde den nylig avdøde Akira Toriyama flere serier i løpet av sin over 40 år lange karrière som manga artist og forfatter. En av de mindre kjente av dem er Sand Land. En kort historie på 14 kapitler om det usannsynlige partnerskapet mellom Sherrifen Rao og demonen Beelzebub om å finne en hemmelig kilde med vann i en ellers veldig tørst og tørkerammet verden.

Jeg husker serien best da den ble oversatt til norsk i vår månedtlige versjon av det japanske bladet Weekly Shōnen Jump, hvor serier som Naruto, One Piece og Rurouni Kenshin først ble introdusert til et bredere norsk publikum en bare de av oss som drev med nedlasting og byttelåning av anime på slutten av 90 tallet.

Ideen kom til Akira Toriyama da han ville skrive en historie om en gammel mann som kjørte rundt i en tanks, og den vokste derfra til å bli en av de mer lettleste historiene i bladet, da den hadde en begynnelse, en midtpart og en slutt, i motsetning til for eksempel One Piece, som etter å ha blitt lansert i 1997 fortsetter den dag i dag, og kan skilte med over 1000 kapitler.

Over tyve år etter at Sand Land ble lansert kom nyheten om at den ville bli filmatisert som en del av Bandai Namco sitt “Sand Land Project” hvor de prøver å gjøre konseptet om til en multimedia franchise.

Først i form av spillefilmen Sand Land som ble lansert i Japan i fjor, som mer eller mindre følger mangaen fra begynnelse til slutt, og så i form av webserien ved samme navn, hvor de første syv episodene som følger mangaen ble lansert på Disney+ i forrige uke, og en fortsettelse som er skrevet av Toriyama selv skal fortsette i de kommende ukene.

26, april er det også en spillmatisering av Sand Land på vei fra utvikler ICLA og utgiver Bandai Namco, og i for to uker siden var jeg så heldig at jeg etter invitasjon fra Bandai Namco fikk dra til Stockholm for å se filmen, og spille spillet.

Sand Land er et action rollespill som følger historien fra mangaen og er fremstilt i den samme Toriyama-stilen som filmen og web-animen. Vi spiller som demonen Beelzebub i det han møter Sherriff Rao for første gang og de to, sammen med snålingen Thief, legger ut på søken etter hvor den ondsinnede kongen og hans utøvende hånd, militæret, får vannet som de selger svindyrt til folket fra.

Sand Land føyer seg i rekken av spillmatiseringer av kjente manga og anime serier som Bandai Namco har stått for over de siste årene, som Dragon Ball Z: Kakarot og One Piece Odyssey, og kommer som nevnt fra utvikler ICLA som også stod for sistnevnte. Alle tre spillene har til felles at man ganske så fritt for utforske oververdenen basert på hvor historien befinner seg.

Som Beelzebub kan du i tredjepersonsperspekitv utforske sanddynene både til fots og i diverse kjøretøy, og vil støte på folk og fe, monstre og skurker som vil deg til livs. Når spillerne kontrollerer Beelzebub ute i verden er kampsystemet ganske som hva man forventer av et lettsindig action rollespill, ukomplisert med lette og tunge angrep og unnamanøvrer.

Underveis i spillet vil man bli belønnet med poeng som spillerne kan låse opp nye ferdigheter og angrep til Beelzebub som får det hele til å flyte litt bedre og som presentasjonsmessig er i stil med tegneserien spillet er basert på. Thief og Sherriff Rao kan også oppgraderes underveis og er i stand til å hjelpe spilleren i kamp.

Hovedoppdragene består av begivenhetene fra filmen og mangaen med noen avsporinger for innholdsfyllets skyld. Ved en anledning for eksempel fikk jeg spille en snikesekvens som Thief i det han kler seg ut som julenissen for å snike seg inn og rundstjele en landsby slik han også gjør i tegneserien, og i et annet oppdrag gikk det på å utforske et svunnet tempel ved å løse oppgaver for å ta seg frem. Sideoppdragene jeg fikk spille gikk mer på å utforske verdenen og lære de som bor der å kjenne ved å hjelpe dem med utfordringene de har.

Høydepunktet for min del var hvordan spillet løste dette med kjøretøy, som er en så viktig del av en historie som oppstod utifra ideen om en gammel mann i en tanks.

Underveis i historien får man tilgang til en rekke forskjellige kjøretøy som en luftputebil, en tanks, en råtøff motorsykkel, en slags mech og det finnes angivelig flere som jeg ikke har sett. Beelzebub kan bære med seg fem kjøretøy kapsler om gangen, og man kan «on-the-fly» bytte mellom dem når man kjører, noe som overraskende nok tilfører spillet den dybden som jeg vil si følte at var litt manglende når man kontrollerer Beelzebub til fots.

Kjøretøyene kan tilpasses i stor grad, og underveis i spillet kan man utstyre dem med våpen og utstyr man tar fra beseirede fiender eller finner underveis, som i et mer barnevennlig Freedom Wars eller Armored Core.

Jeg koste meg skikkelig med tiden min med Sand Land og gleder meg til å se mer av det så snart vi i Spill.no får tilgang på det. Jeg har lenge sagt at jeg føler vi har kommet til det punktet hvor utviklere har blitt veldig gode til å gjengi japanske tegneserie stilarter som vi har sett i manga og anime på en måte hvor vi ikke ser sømmene og skillet mellom dem så godt som vi gjerne gjorde i PlayStation 2 og Nintendo Gamecube eraen, og det er i hvert fall sant i Sand Land, som bringer frem Toriyamas tegninger så godt som det gjør.

Apropos PlayStation 2, så gav Sand Land meg en følelse av nostalgi nettopp fordi det føles som et typisk spill vi gjerne kunne sett på PlayStation 2, og det mener jeg i aller beste mening. Basert på hva jeg har sett er Sand Land som benytter seg av teknologien av moderne konsoller, men som har tydlige røtter tilbake til en tid hvor mellomstore spill fikk like mye spalteplass som de virkelige store. Og det må jeg si jeg er litt nostalgisk for.