Spillindustrien kan være et litt rart beist noen ganger, hvor opptil flere motstridene påstander faktisk kan være sanne til en hver tid. “Det har aldri vært større mangfold i spill” – “Alle de store spillene er kliss like”. “Spillere har mer å velge mellom enn noen gang før” – “Men bare blant disse spesifikke typene spill”. Over de siste 10 – 15 årene har vi sakte men sikkert mistet flere det jeg kaller “mid-tier” spill fra spill-landskapet, og enkelte subsjangre har blitt relegert til et mørkt bøttekott hos de store utgiverne frem til det tidspunktet noen som har mindre å tape finner opp en frisk måte å ta den for seg. 

Hva har dette med Project Cars 3 fra Slightly Mad Studios å gjøre, spør du deg kanskje? Jo, for det har seg slik at når det kommer til bilspill så er jeg noe av et vanedyr som har vanskelig for å omstille meg til det Ubisoft, Electronic Arts, Turn 10 og Polyphony har bestemt at spillere vil ha fra sjangeren. For å illustrere dette for de innvidde: Det eneste tradisjonelle racing spillet jeg med hånden på hjertet kan si at jeg virkelig digget denne generasjonen, var DriveClub fra det nå nedlagte Evolution Studios.

For hvis bilspill eksisterer på en akse fra “Arcade” til “Simulasjon”, befinner de spillene jeg liker seg omtrent på midten. Mens prestisje titlene Forza Motorsport og Gran Turismo seriene tidvis kan se ut til å jage etter iRacing publikummet med realistiske, og til min store fortvilelse, svært tidkrevende simulasjoner, har de mer “folkelige” innslagene i sjangeren, The Crew, Forza Horizon, ymse Need for Speed utgivelser, prøvd å gjenskape suksessen Electronic Arts hadde med å gjøre Need for Speed: Underground 2 til et åpen verden spill.

Jeg sier ikke nødvendigvis at noen av disse retningene er gale som sådan, de har jaggu vist seg å være lønnsomme, men for min egen del har jeg lenge kjent at jeg savner en mellomting. Et bilspill som har fokus på selve racingen, men som verken ofrer det på alteret av å være for realistisk eller for tilgjengelig.

Selv om jeg vokste opp rundt bilmekanikere og i et rånemiljø på Vestlandet har jeg overraskende lite interesse for bil, sett bort fra det visuelle og den gromme lyden de lager. De mer tekniske aspektene av hvordan en bil fungerer, hvordan man best optimaliserer dem for ytelse og hvordan dekkstrykk påvirker styringen overlater jeg til de som er bedre anlagt til det, eller i hvert fall mer interesserte.

Men med det sagt er jeg også ute etter at følelsen av å styre bilen i spillet er tilnærmet den jeg selv har når jeg kjører bil. Hvis et racingspill virkelig skal gripe meg må kjørefølelsen være forankret i virkeligheten og fungere som et referansepunkt på tvers av alle de forskjellige kjøretøyene i spillet, slik at jeg faktisk kan føle at jeg med trening kan temme og beherske kjøretøyet for å kunne forbedre meg over tid.

Og det er nettopp dette jeg føler Slightly Mad Studios lykkes så godt med i dette spillet. Her har de kuttet vekk alt det jeg anser som unødvendig innpakking av selve kjernen i spillet, mens de likevel ikke gjør det så teknisk inngrodd at jeg roter meg vekk i menyer eller føler at jeg ikke får det meste ut av opplevelsen fordi jeg ikke fin justerer dumpventilen til å løse ut på et visst trykk, hvis det skulle vise seg å være en ting folk gjør med biler.

På denne måten er Project Cars 3 er i aller største grad et racing spill som appellerer til den svært kresne bilspillentusiasten som bor i  meg. 

Project Cars 3 består av en ganske omfattende karriere modus, en håndfull forskjellige flerspiller moduser og daglige, ukentlige og månedlige utfordringer spillere kan prøve å sette rekorder på mot andre spillere verden over.

Karriere modusen er delt opp i forskjellige klasser som spilleren må jobbe seg gjennom, hvor hver klassse består av fire arrangementer som igjen består av tre løp og en cup. Utviklerne har også lagt til tre utfordringer i hvert løp og cup, samtidig som spillet underveis i løpene loggfører og gir gode tilbakemeldinger på hvor godt man håndterer banenes svinger og hvordan man “holder linja”.

På denne måten vil spillere av forskjellige ferdighetsnivåer alltid ha noe å jobbe mot enten være det seg å få til gode passeringer av motstanderne, sette en spesifikk rundetid, ikke dunke borti motstandere og andre ting som kan bidra til å gjøre spilleren bedre over tid. Denne sløyfen av konstant tilbakemelding på hvor godt jeg gjorde det, og at spillet visualiserer nøyaktig hva jeg burde jobbe med for å bli bedre, skulle vise seg å være avgjørende for fornøyelsen jeg så langt har hatt med Project Cars 3. Paret sammen med spillets relativt raske lastetider, i hvert fall når man allerede er lastet inn i et løp, gjør dette at perfeksjonisten jeg ikke trodde jeg hadde i meg har vokst frem, og det sitter svært løst å trykke på restart knappen om jeg føler jeg ikke traff en sving fullt så godt som jeg kunne.

For hvert løp og turnering man fullfører får man erfaringspoeng både som sjåfør og til bilen man kjører, og ved forskjellige nivåer som sjåfør blir man premiert med penger man kan bruke på å kjøpe nye kjøretøy eller oppgradere de man har, ved satte intervaller i kjøretøy nivå får man mer rabatterte priser på oppgraderingen til kjøretøyet. Ettersom jeg ikke har spilt de tidligere spillene i Project Cars serien, støtte jeg på noe jeg oppfattet som et strukturelt problem med hvordan spillets progresjon var bygget opp, men etter hvert som jeg har fått tenkt mer over det så er jeg mer usikker på hva jeg synes om det.

Kort fortalt: Siden karriere modusen som tidligere nevnt er delt opp i forskjellige klasser må man ta valget om å investere i bilen man har eller kjøpe en ny for å kunne kvalifisere seg til løpet. Men siden det å investere i en bil betyr at man velger vekk muligheten til å bruke de pengene på et nytt kjøretøy, og bilen man eier av årsaker man ikke kan oppgradere seg ut ifra, for eksempel at et løp er forbeholdt biler med bakhjulsdrift eller japanske biler bygget innenfor en hvis tidsperiode, ender man opp med å måtte grinde til seg nok penger til å kunne investere i en bil som møte kvalifikasjonene og dette er med på å forstyrre litt av flyten i karriereprogresjonen.

Mulighetskostnaden spiller også inn når det kommer til å låse opp nye løp. Innenfor hver klasse er noen av arrangementene og løpene låst bak det å fullføre et gitt antall utfordringer, men hvis man sitter fast på noen av dem kan man kjøpe seg forbi denne sperren med pengene man tjener fra progresjonen, men igjen: om man bruker disse pengene på det velger man også vekk muligheten til å oppgradere eller kjøpe et nytt kjøretøy, noe som kunne vært unngått om spillet hadde vært litt mer løssluppen med premieringen eller om man kunne på andre måter sikret seg kvalifikasjon til arrangementer og løp.

I andre bilspill, deriblant Forza serien til Turn 10, kan man i slike tilfeller leie en bil som kvalifiserer seg. Denne vil aldri være like utsmykket som en bil man selv eier kan bli, men ofte er det mer enn nok for å kunne kvalifisere seg til, og gjerne også utmerke seg i, løpet man står ovenfor og denne muligheten savnet jeg i Project Cars 3, selv om det betydde at jeg fikk fikk stiftet bedre bekjentskap med banene etter hvert som jeg måtte grinde til meg mer penger i spillet.  

Men strukturelle utfordringer, avhengig av hvilket perspektiv man tar, legger ikke en stor demper på hvor gøy Project Cars 3 klarer å være i de såkalte “moment to moment” øyeblikkene. Den tvilsomme æren, og til syvende og sist det som holder det igjen fra å score så høyt som jeg tror det hadde kunnet, faller dessverre på den tekniske siden av spillet.

For som så mange andre bilspill ser Project Cars 3 helt strålende ut i stillbilder. Bilene er detaljert, dekkene er runde som fy og både vær og vind tar seg nesten like godt ut som det gjorde i det nå seks år gamle DriveClub (seriøst, sjekk ut hvor bra det spillet fortsatt ser ut). Men til tross for hvor bra spillet ser ut i stillbilder så hjelper det lite når spillet tidvis hakker i bildefrekvensen, har tydelig merkbar pop-in på teksturer, refleksjoner og skygger fremstår kornete og at det noen ganger krasjer helt ut av det blå på Xbox One X.

Spillets instillinger tilbyr en Performance Mode og en Resolution Mode, men jeg kan ærligtalt ikke si at jeg ser noen merkbar forskjell i verken bildekvalitet eller bildefrekvens ved å bytte mellom dem. Dyppene i bildefrekvens er på ingen måte spesielt dramatiske eller katastrofale for selve spillingen, men det er skuffende å se så sent i konsollgenerasjonen uansett. Det er bra at jeg liker Project Cars 3 så godt som jeg gjør, for det er ikke mange spillene jeg hadde tolerert dette fra så lenge som jeg har med dette spillet. Fingrene krysset for at utvikleren kan få stell på det etter hvert.

Til tross for noen tekniske problemer og en litt rar måte å begrense progresjonen kommer jeg fra Project Cars 3 svært fornøyd over hva Slightly Mad Studios har klart å få til. De tar sjangeren tilbake til det jeg mener er dens storhetstid og slår en jevngod balanse mellom spilleglede og driven til å bli bedre. Det overlesser ikke med innpakning som skal distrahere og engasjere, og holder det heller stilrent og enkelt for de som bare vil få inn et par løp før det er kveld. Det er et bilspill med stor B, og selv om gjerne ikke alle vil ha like mye glede av det som jeg har hatt, var dette akkurat det jeg trengte fra en sjanger jeg føler har mistet grepet på meg.