Atomic Heart er første spill ut fra spillselskapet Mundfish, så da er spørsmålet: Blir det fulltreffer eller skivebom?

Det begynner å bli en god del år siden Bioshock 1 og 2 kom ut nå hvor du fikk boltre deg i en undersjøisk by på 1960 tallet, eller 1912 for det tredje spillet i serien i den svevende byen Columbia.
Det er en veldig enkel og god grunn til at jeg nettopp refererer til Bioshock, og det er fordi jeg føler jeg spiller et “Bioshock 4” satt i Russland på 50-tallet med Sovetunion og kommunisme som bakgrunn.

Jeg likte Bioshock veldig godt da det kom og av de klippene jeg så av Atomic Heart før det kom ga meg veldig den samme følelsen av å dra tilbake i tid, nyte det estetiske fra den 50-tallet, bare med teknologi som er så avansert at den er fra langt pokkers frem i tid egentlig, og dette skaper en så herlig blanding og mye moro.

For å adressere elefanten i rommet som driver og vokser seg stor, så er det en diskusjon nå hvor Ukraina ber om å stanse salget av spillet fordi selv om utvikleren har hovedkontor i Kypros, så foregikk mye av utviklingen av spillet i deres avdelinger i Moskva og st.Petersburg.
Det handler rett og slett om at de mener dette støtter opp under krigen Putin fører, men jeg vil bare formidle at denne ameldelsen ikke er preget av denne situasjonen og vil utelukkende behandle Atomic Heart som et selvstendig spill på lik linje som alle andre spill.

Sånn, når det er sagt så vil jeg bare fortelle at jeg har storkost meg fra jeg først starta opp spillet og helt til jeg kom til rulleteksten, dette er et bra spill.

En funksjonsfeil med katastrofale følger

Du inntar rollen som Agent Sergey eller kalt P-3 gjennom spillet som besøker den flyvende byen Facility 3826 og du er med fra litt før det nye Kollektiv 2.0 skal lanseres som gir folk muligheten til å kommunisere med roboter gjennom tankekraft, og alt er virkelig utopisk der.
Dr. Sechenov er mannen bak den teknologiske revolusjonen hvor mennesker lever sammen med roboter hvor mesteparten av jobber blir utført av roboter og menneske står mer fritt.
Det går ikke lang tid før en stor funksjonsfeil skjer og alle roboter går inn i en kampmodus og dreper uskyldige sivile over hele byen uten forvarsel.

Du får i oppdrag av Dr. Sechenov som er mannen bak systemet Kollektiv å undersøke hva som har gått galt, og utstyrt med Char-LES, en AI i en polymerhanske på hånden din, setter du i gang etterforskningen for å finne ut hvor ting gikk galt.

Atomic Heart er et spill jeg må si jeg hadde troa på, men var litt forsiktig optimist siden det er første spillet fra et studio som ble satt sammen i 2017, men her har de virkelig gått helt inn for å lage et så bra spill som de kunne, for spillet er en herlig reise fra start til slutt gjennom så mange nydelige omgivelser og estetisk pene og gjennomførte steder som virkelig oser 50-tallet men sett fra Russisk ståsted med sovjetunion i forsete.

Jeg spilte gjennom på min Series X og det er et nydelig spill, og ikke nok med det så er lydsporet også skrudd opp til 11! Her serverer de alt fra nydelig rolig musikk fra tidsperioden til en vanvittig kul remix av Carmen til musikk som nesten er tatt rett ut fra de nye Doom-spillene. Kanskje ikke så rart siden Mick Gordon har stått for den delen.

Så vi har stadfestet nå at Atomic Heart både ser og høres bra ut, men hva med spillbarheten?

Inspirert av Bioshock, skapt med kjærlighet

Spillet er et førstepersons skytespill hvor du får tilgang til en rekke forskjellige våpen som du får samlet materiale til å lage underveis i spillet, samt et ferdighetstre hvor du oppgraderer hvor mye skade du tåler, samt hvilke typer skade Char-LES kan gjøre fra hansken i skikkelig Bioshock stil, her får du tilgang til å fryse, elektrifisere og sette fiendene dine i fyr og flamme.

Dette gir deg mye valgfrihet til hvordan du håndterer fiender og sjefskamper i spillet.

Forskjellige fiender er motstandsdyktige mot forskjellige ting, så at du tilpasser kampstilen din i forhold til hvilke fiender du kjemper mot er nøkkelen til suksess, og jammen er det gøy å slåss i Atomic Heart. Når fiender, som alle er roboter av forskjellige slag, etterlater de seg loot som enten består av ammo eller materiale som du kan lage mer ammo og andre typer våpen av.

Atomic Heart har mange låste dører, og her er det også mange typer gåter som må løses for å få tilgang videre gjennom stengte dører.
Du må rotere hjul som det går laser gjennom for at riktig farge skal stråle rett vei, du må trykke inn brytere i riktig timing for andre dører og enkelte dører kan dirkes opp i mer tradisjonell stil.
Det er veldig mye oppgaveløsning her som bremser opp mellom all slåssing og skyting som gir et veldig bra balansert tempo mellom action og tider du må stoppe opp og tenke for å komme deg videre kontra hjernedød skyting hele tiden.

Noen ganger stod jeg litt fast fordi jeg følte at det ikke var helt åpenbart hva som måtte til for å komme videre, men det tok aldri lang tid før jeg klarte å finne løsningen for veien videre, og flere ganger hadde slike “åååh så det var det jeg måtte gjøre!” øyeblikk når jeg fant ut av oppgavene som jeg stod fast på.

Så klart er ikke dette et perfekt spill, men om man skal pirke på noe her, så er det at de fleste samtaler du har med dialogvalg føles statiske og litt utdaterte i type Oblivion/Skyrim stil ved at npc’en du snakker med har ganske livløst uttrykk i ansiktet helt til han/hun begynner å prate.
Det var også noen av sjefskampene som føltes litt for like uten mye variasjon, men selv om disse tingene ikke er nok til å ødelegge mye for spillet, er det verdt å nevne det til tross for hvor mye jeg falt for spillet i sin helhet.

Konklusjon

Vi er faktisk bare i Februar enda, men for meg er dette et spill som har satt seg fast i tankene mine, når jeg har vært på jobb har jeg bare tenkt på spillet og hvor mye jeg gledet meg til å komme meg hjem bare for å spille. Det er så gøy, engasjerende historie og interessante karakterer du møter gjennom spillets gang.
Jeg føler på en måte at om skaperne av Bioshock skulle laget et fjerde spill i serien med Sovjetunion som bakgrunn er ikke det her langt unna hva jeg tror vi hadde fått.
Mundfish har skapt et skikkelig bra spill, og jeg bare gleder meg til å se hva de kommer med neste gang, for dette er et studio med skikkelig mye potensial, og Atomic Heart er for meg en kandidat for årets spill allerede.

Fra meg får spillet 4.5/5 Stjerner