mar 12
Ingar Takanobu Hauge
Den franske plattformhelten fyller 30 år, men feiringen kommer med en sur bismak.
Da PlayStation ble lansert i Europa høsten 1995, dro Rayman-skaperne Michel Ancel og Frédéric Houde til en stor lanseringsmesse i London hvor alle lanseringsspillene ble vist frem på store skjermer. Ancel og Houde ble forundret over at Rayman ikke var å se noe sted, og da de fikk tak i noen av arrangørene var tilbakemeldingen klar og tydelig: 2D er ut, folkens! 3D er in! Det er ikke vits å vise frem plattformspillet deres, mente de.
30 år senere er fasiten klar: Av alle lanseringsspillene er Rayman det best solgte, med mer enn 4 millioner solgte eksemplarer på PlayStation alene og over 9 millioner på tvers av plattformer. Den leddløse franske helten ledet todimensjonale og fargerike plattformspill inn i en ny konsollgenerasjon, sjarmerte spillere i alle aldre og ble også inngangsporten til det amerikanske markedet for Ubisoft, som siden den gang har vokst seg til å bli ett av verdens største spillselskaper.
Ubisoft skylder med andre ord Rayman mye. Nettopp derfor er det litt stusselig å se at Rayman: 30th Anniversary Edition fremstår som noe sparsommelig, upolert og haltende.
For å markere 30-årsjubileet (som strengt tatt var i fjor og gjør at feiringen kommer et halvt år på overtid) har Ubisoft alliert seg med Digital Eclipse, et studio som har markert seg med spillhistoriske samlepakker som Atari 50: The Anniversary Celebration, The Making of Karateka og Tetris Forever. Denne gangen får vi en pakke med seks forskjellige utgaver av det første Rayman-spillet, noe som demonstrerer at spillopplevelser kunne variere kraftig på 90-tallet ut ifra hvilken konsoll du hadde. Her er utgavene til PlayStation, Atari Jaguar, PC (MS-DOS), Game Boy Color og Game Boy Advance, og i tillegg får vi prøve den uferdige demoen av den aller første versjonen av Rayman, som var ment til CD-ROM-tilleggsutstyret til Super Nintendo som aldri ble lansert.
Hvis vi fokuserer på det positive først, leverer samlepakken det den sier. Du får Rayman i mange forskjellige varianter, samt bonusstoff som forteller historien om prosessen bak spillet. Vi får konseptkunst, bilder og intervjuer med flere av de involverte aktørene, deriblant Michel Ancel, Frédéric Houde, Alexandra Steible Ancel og Ubisoft-sjef Yves Guillemot. Bonusmaterialet gir et greit innblikk i prosessen bak skapelsen av Rayman, men har samtidig et par mangler. Først og fremst føles det som at historien avsluttes nokså brått. Deretter savner jeg også flere betraktninger om skyggesidene ved spillutviklingen. Vi får høre mye om alt som gikk bra, men det hadde også vært spennende å få vite mer om hva som ikke gikk bra, slik vi har fått tidligere av Digital Eclipse-lanseringer.
Når det gjelder de ulike utgavene av spillet er det moro å få såpass varierte utgaver av samme tittel. Eksempelvis er Rayman på Game Boy Color et helt annet spill enn de andre utgavene, og Super Nintendo-demoen viser hvilken enorm utvikling rollefiguren gikk gjennom fra 1992 til 1995. PC-versjonen kommer i tillegg med en rekke bonusbrett, hvorav flere av dem ble laget av spillerne selv via verktøy som Ubisoft slapp i kjølvannet av lanseringen på 90-tallet (tenk en kuratert Super Mario Maker-opplevelse, bare for Rayman). Det er også gøy å se hvordan de ulike versjonene skilte seg ut fra hverandre. Mens PlayStation-versjonen åpner med en animasjonsfilm og byr på Raymans karakteristiske «Yeah!» hver gang han fullfører en bane, mangler for eksempel Atari Jaguar-versjonen begge deler. Flere baner er også annerledes, og det samme er fargepalettene. Den slags veksling frem og tilbake mellom ulike versjoner er spennende for den som er glad i spillhistorie, selv om de fleste nok vil holde seg til én versjon for en komplett gjennomspilling.
I tillegg har samlepakken ulike funksjoner for å gjøre Rayman mer tilgjengelig for dagens publikum. Et CRT-filter kan skrus av og på, og i tillegg kan oppløsningen justeres til ulike formater. PlayStation- og PC-versjonene kommer også med ulike innstillinger som kan gjøre spillopplevelsen lettere, som evig liv, ubegrenset helse og å låse opp alle banene. Flere av utgavene har også en spolefunksjon, slik at du kan spole tilbake de siste sekundene og prøve på nytt. Den slags trengs, for Rayman er minst like brutalt vanskelig som alle ryktene vil ha det til. Som en som først kom inn i Rayman-serien med Origins og Legends, vil jeg gi honnør og hyllest til alle dere som gjennomførte dette spillet 100% som barn.
En risiko ved slike samlepakker er forsinkelser i knappekommandoene (input lag). Ettersom jeg ikke har utgavene til PlayStation, PC eller Jaguar tilgjengelige har jeg ikke noe sammenligningsgrunnlag å komme med her, men når det gjelder Game Boy Color- og Game Boy Advance-utgavene er forsinkelsene minimale. Det er en ørliten forskjell i originalutgavens favør her, men den er såpass liten at det ikke får noen konsekvenser i praksis.
Førsteinntrykket er med andre ord ikke så verst, men etter hvert begynner man å merke noen strukturelle svakheter. En åpenbar mangel fra start er at Sega Saturn-versjonen ikke er inkludert. Dette er merkelig med tanke på at Digital Eclipse har klart å få på plass de andre versjonene, inkludert Jaguar, som visstnok er hakket vanskeligere å emulere. Mangelen gjør at samlepakken føles mindre komplett enn den kunne ha vært.
På den tekniske fronten er det også flere småting som samler seg opp til å bli større irritasjonsmoment. Spolefunksjon er fint å ha, både i spillene og i dokumentarene, men den er samtidig tungrodd og treig å bruke. Bedre blir det ikke av at den kan ende opp med å fryse hele spillet, og sammen med flere andre småfeil må denne samlepakken startes på nytt oftere enn jeg liker. Spolefunksjonen mangler helt i PC DOS-versjonen, uten noen god forklaring på hvorfor. Og når det gjelder mulighetene for å justere spillet og gjøre det lettere kommer også med ett kritisk ankepunkt: Du må justere dette før du starter spillet, og de aktiveres derfor ikke hvis du laster inn en allerede påbegynt lagringsfil.
Et vesentlig punkt som også må tas med er musikken, der den originale musikken til avdøde komponist Rémi Gazel er erstattet med en nytolkning av Christophe Héral, som tidligere har komponert musikken til Rayman Origins og Legends. Årsaken skal visstnok være rettigheter, men det er utrolig merkelig at Ubisoft ikke er i stand til å innhente dette hvis de ikke sitter på dem selv. Hérals vennskap og lange fartstid med Gazel kommer tydelig til syne i dokumentardelen, og hans ønske om å skape noe i Gazels ånd er nok oppriktig, men for Rayman-veteraner vil nok fraværet av den klassiske musikken føles som et stort tap. Hvis du er i samme båt som meg og først kom inn i Rayman-serien med Origins og Legends vil du nok ikke tenke over dette i like stor grad, men jeg kan absolutt sympatisere med dem som føler at deler av barndommens spillminner blir holdt borte fra dem her.
I det store og det hele er Rayman: 30th Anniversary Edition en spennende spillhistorisk pakke. Vi får et nytt møte med en fargerik og sprø plattformhelt som har vært mer formativ for spillindustrien enn det han kanskje får æren for (både av spillere og Ubisoft selv), og å få alle de ulike utgavene av det første eventyret lett tilgjengelig er bra for spillhistorien. Samtidig føles ikke denne lanseringen fra Digital Eclipse like komplett og elegant som noen av deres tidligere produksjoner, både med tanke på det litt begrensede bonusmaterialet og spillrelatert innhold som burde vært her. Drømmen om et nytt Rayman lever videre, men forhåpentligvis vil det få litt mer oppmerksomhet og kjærlighet fra involverte parter enn det vi ser her.
For å markere 30-årsjubileet (som strengt tatt var i fjor og gjør at feiringen kommer et halvt år på overtid) har Ubisoft alliert seg med Digital Eclipse, et studio som har markert seg med spillhistoriske samlepakker som Atari 50: The Anniversary Celebration, The Making of Karateka og Tetris Forever. Denne gangen får vi en pakke med seks forskjellige utgaver av det første Rayman-spillet, noe som demonstrerer at spillopplevelser kunne variere kraftig på 90-tallet ut ifra hvilken konsoll du hadde. Her er utgavene til PlayStation, Atari Jaguar, PC (MS-DOS), Game Boy Color og Game Boy Advance, og i tillegg får vi prøve den uferdige demoen av den aller første versjonen av Rayman, som var ment til CD-ROM-tilleggsutstyret til Super Nintendo som aldri ble lansert.
Hvis vi fokuserer på det positive først, leverer samlepakken det den sier. Du får Rayman i mange forskjellige varianter, samt bonusstoff som forteller historien om prosessen bak spillet. Vi får konseptkunst, bilder og intervjuer med flere av de involverte aktørene, deriblant Michel Ancel, Frédéric Houde, Alexandra Steible Ancel og Ubisoft-sjef Yves Guillemot. Bonusmaterialet gir et greit innblikk i prosessen bak skapelsen av Rayman, men har samtidig et par mangler. Først og fremst føles det som at historien avsluttes nokså brått. Deretter savner jeg også flere betraktninger om skyggesidene ved spillutviklingen. Vi får høre mye om alt som gikk bra, men det hadde også vært spennende å få vite mer om hva som ikke gikk bra, slik vi har fått tidligere av Digital Eclipse-lanseringer.
Når det gjelder de ulike utgavene av spillet er det moro å få såpass varierte utgaver av samme tittel. Eksempelvis er Rayman på Game Boy Color et helt annet spill enn de andre utgavene, og Super Nintendo-demoen viser hvilken enorm utvikling rollefiguren gikk gjennom fra 1992 til 1995. PC-versjonen kommer i tillegg med en rekke bonusbrett, hvorav flere av dem ble laget av spillerne selv via verktøy som Ubisoft slapp i kjølvannet av lanseringen på 90-tallet (tenk en kuratert Super Mario Maker-opplevelse, bare for Rayman). Det er også gøy å se hvordan de ulike versjonene skilte seg ut fra hverandre. Mens PlayStation-versjonen åpner med en animasjonsfilm og byr på Raymans karakteristiske «Yeah!» hver gang han fullfører en bane, mangler for eksempel Atari Jaguar-versjonen begge deler. Flere baner er også annerledes, og det samme er fargepalettene. Den slags veksling frem og tilbake mellom ulike versjoner er spennende for den som er glad i spillhistorie, selv om de fleste nok vil holde seg til én versjon for en komplett gjennomspilling.
I tillegg har samlepakken ulike funksjoner for å gjøre Rayman mer tilgjengelig for dagens publikum. Et CRT-filter kan skrus av og på, og i tillegg kan oppløsningen justeres til ulike formater. PlayStation- og PC-versjonene kommer også med ulike innstillinger som kan gjøre spillopplevelsen lettere, som evig liv, ubegrenset helse og å låse opp alle banene. Flere av utgavene har også en spolefunksjon, slik at du kan spole tilbake de siste sekundene og prøve på nytt. Den slags trengs, for Rayman er minst like brutalt vanskelig som alle ryktene vil ha det til. Som en som først kom inn i Rayman-serien med Origins og Legends, vil jeg gi honnør og hyllest til alle dere som gjennomførte dette spillet 100% som barn.
En risiko ved slike samlepakker er forsinkelser i knappekommandoene (input lag). Ettersom jeg ikke har utgavene til PlayStation, PC eller Jaguar tilgjengelige har jeg ikke noe sammenligningsgrunnlag å komme med her, men når det gjelder Game Boy Color- og Game Boy Advance-utgavene er forsinkelsene minimale. Det er en ørliten forskjell i originalutgavens favør her, men den er såpass liten at det ikke får noen konsekvenser i praksis.
Førsteinntrykket er med andre ord ikke så verst, men etter hvert begynner man å merke noen strukturelle svakheter. En åpenbar mangel fra start er at Sega Saturn-versjonen ikke er inkludert. Dette er merkelig med tanke på at Digital Eclipse har klart å få på plass de andre versjonene, inkludert Jaguar, som visstnok er hakket vanskeligere å emulere. Mangelen gjør at samlepakken føles mindre komplett enn den kunne ha vært.
På den tekniske fronten er det også flere småting som samler seg opp til å bli større irritasjonsmoment. Spolefunksjon er fint å ha, både i spillene og i dokumentarene, men den er samtidig tungrodd og treig å bruke. Bedre blir det ikke av at den kan ende opp med å fryse hele spillet, og sammen med flere andre småfeil må denne samlepakken startes på nytt oftere enn jeg liker. Spolefunksjonen mangler helt i PC DOS-versjonen, uten noen god forklaring på hvorfor. Og når det gjelder mulighetene for å justere spillet og gjøre det lettere kommer også med ett kritisk ankepunkt: Du må justere dette før du starter spillet, og de aktiveres derfor ikke hvis du laster inn en allerede påbegynt lagringsfil.
Et vesentlig punkt som også må tas med er musikken, der den originale musikken til avdøde komponist Rémi Gazel er erstattet med en nytolkning av Christophe Héral, som tidligere har komponert musikken til Rayman Origins og Legends. Årsaken skal visstnok være rettigheter, men det er utrolig merkelig at Ubisoft ikke er i stand til å innhente dette hvis de ikke sitter på dem selv. Hérals vennskap og lange fartstid med Gazel kommer tydelig til syne i dokumentardelen, og hans ønske om å skape noe i Gazels ånd er nok oppriktig, men for Rayman-veteraner vil nok fraværet av den klassiske musikken føles som et stort tap. Hvis du er i samme båt som meg og først kom inn i Rayman-serien med Origins og Legends vil du nok ikke tenke over dette i like stor grad, men jeg kan absolutt sympatisere med dem som føler at deler av barndommens spillminner blir holdt borte fra dem her.
I det store og det hele er Rayman: 30th Anniversary Edition en spennende spillhistorisk pakke. Vi får et nytt møte med en fargerik og sprø plattformhelt som har vært mer formativ for spillindustrien enn det han kanskje får æren for (både av spillere og Ubisoft selv), og å få alle de ulike utgavene av det første eventyret lett tilgjengelig er bra for spillhistorien. Samtidig føles ikke denne lanseringen fra Digital Eclipse like komplett og elegant som noen av deres tidligere produksjoner, både med tanke på det litt begrensede bonusmaterialet og spillrelatert innhold som burde vært her. Drømmen om et nytt Rayman lever videre, men forhåpentligvis vil det få litt mer oppmerksomhet og kjærlighet fra involverte parter enn det vi ser her. 
