Det er lørdag kveld, fettet fra pommes fritesen renner mellom fingrene, det bruser faretruende i Pommacen. Nervøse myggjagere tripper i spenning på det klebrige gulvet. En klam hånd farer gjennom det som var en velfrisert hockey tidligere på kvelden. Nå er det syn og reflekser over forfengelighet. To pubertale duellanter i helspenn klasker på spaker og knapper helt til maskinen roper de gylne ordene: ”Finish him!”, og salen koker. Den avsluttende kombinasjonen er kun en formalitet. To kamphaner. En vinner. Og vinneren var meg.

Gammel traver

Neida. Scenarioet over har jeg funnet på sjøl, og selv om det sikkert er mange som har et slikt forhold til Mortal Kombat-spillene, er situasjonen en annen for oss ungfoler. Arkadedagene var så godt som over før vi ble født, og det eneste vi har sett av Mortal Kombat er den tamme skyggen av seg selv serien har vært i mange år. Den er en ultravoldelig kuriositet, en sær gammel dinosaur som i beste fall kanskje namedroppes av en og annen retrohipster. Vi som er for små til å huske glansdagene har ingen nostalgisk verdi å unnskylde de senere spillene i serien med.

Helt til Mortal Kombat vs DC Universe kom i 2008, var så godt som alle nyere spill i serien triste resultater av fightingsjangerens undergang på slutten av nittitallet. Man prøvde seg med tallrike spinoffs, det ene merkeligere og mer middelmådig enn det andre. Stakkars Midway hadde måttet bite i gresset til slutt, og om det ikke var for at Warner Bros Interactive kom på banen med frisk kapital og pågangsmot ville nok serien blitt gravlagt. Crossoverspillet hvor Joker og Baraka fikk krangle om galskapstronen fungerte fint som en myk relansering av de gamle Kombatantene, og nå braker det løs med en full revitalisering av klassikeren som rett og slett har fått tittelen Mortal Kombat.

Det er vanskelig ikke å se likhetene med relanseringen av Street Fighter-serien i Street Fighter IV, for her handler alt om å gå tilbake til røttene på en moderne måte. Det er fokus på korte og enkle komboer, timing, juggling og superspesialtriks. Og la meg si det med en gang: det er en svært vellykket affære.

Historiemodus som… ikke suger?

Slåssespill fokuserer som kjent sjelden på å bygge en god og troverdig historie, og her prøver Mortal Kombat seg på nytt og ukjent terreng. Av alle spill i sjangeren jeg kjenner til har kanskje Mortal Kombat den latterligste historien: En representant for De Gamle Gudene – tordenguden Raiden – og keiseren i underverdenen inviterer de beste slåsskjempene fra samtlige dimensjoner til en dødelig turnering for å avgjøre eiendomsretten til vår verden. En bråte folk med ulike agendaer finner veien til turneringen, og utfallet avgjør om de neste 500 årene blir et bokstavelig Helvete på jord eller ikke.

Ikke desto mindre setter Story-modusen seg fore å slå sammen historien fra de tre første spillene i serien, samt glatte over logiske brister ved at Raiden får en urovekkende visjon fra sitt fremtidige jeg rett før handlingen i det første spillet. Det lykkes spillet overraskende godt med, og det skinner av produksjonsverdier og fullt brukbart stemmeskuespill. Historiedelen er mange timer lang, og selv om tiden hales ut en del på grunn av de svært mange mellomsekvensene som ikke kan skippes selv ved senere anledninger, samt umulige bosser, er det en uvanlig forseggjort og innholdsrik saga vi får servert.  

Når hammeren til Shao Kahn til slutt får deg til å ”rolig returnere til hovedmenyen i en behersket manèr”, tilbyr Mortal Kombat en rekke alternativ som kan få opp selvfølelsen igjen. Mest fremtredende er Challenge Tower, som byr på 300 utfordringer og minispill. Her kan alt skje, fra kamper i meteorregn uten armer til gjett-hvilket-hode-hjernen-ligger-i-leker. Uforutsigbarheten og den helsprø kreativiteten holder på spillegleden i time etter time, og de tekstbaserte dialogene er både nostalgiske og innimellom hysterisk morsomme.

Ellers tilbyr spillet alminnelige arcade-moduser for både vanlig enmannsspilling og tomanns tag-team. De artige minispillene fra Challenge Tower kan spilles i egne moduser etter hvert som de lukkes opp, og opptjente Koins kan brukes i The Krypt, en ekkel markedsplass hvor man kan kjøpe tilfeldige bonuser som konsepttegninger, juksekoder og nye fatalities. Mye å henge fingrene i, altså, og det er før man har prøvd seg online. Her finner vi en ryddig og fin lobby hvor man kan chatte og utfordre hverandre, og en ny kongen på haugen– modus hvor avataren din står i kø for å spille, akkurat som i gamle dager.

Feige uppercuts 

Spillet er usedvanlig inkluderende for nybegynnere. Utover det faktum at tidsvinduet for komboer og supertriks er svært tilgivende, følger det med en grundig opplæringsdel, vanlig øvingsmodus og til og med fatality-kurs. En merkelig vri er at vanskelighetsgraden automatisk justeres ned i historiemodusen, slik at man til slutt som regel kommer seg kjapt videre. Det tar unektelig bort litt av sjarmen med å slite i evigheter på samme boss for så å til slutt klare det. Samtidig setter det søkelys på spillets mange smutthull for de som liker å spille feigt. I altfor mange tilfeller klarer man seg lenge på å bare bruke ett triks, og i spesielt vanskelige situasjoner blir man nødt til å møte feighet med feighet. Kamper hvor man sitter i evigheter og spammer uppercuts er ikke morsomme. Stort sett dreier dette seg om angrep alle figurene har, slik at problemet forsvinner når man spiller mot levende folk, men det ikke slike kamper jeg vil se i den ellers så episke historiedelen.      

Som nevnt er det slåssemessige blitt endret en del på slik at det dreier seg mindre om langstrakte komboer og mer om en dynamisk flyt. Det resulterer i kjappe og høytflyvende kamper som takket være enestående animasjoner ofte ser velkoreograferte og flotte ut. Våpnene fra tidligere spill er puttet inn i spesialtriks, som stort sett tar seg glimrende ut og er lette å utføre, slik at de ellers ofte dystre banene blir krydret med fargesprakende og lekre effekter hele tiden. Prikken over K’en leveres av de nye X-ray-angrepene, som kan utføres når et super-meter er fylt opp. De ser utrolig heftige ut, og viser i røntgendetalj ben som knuses og innvoller som punkteres/rives ut, og stjeler nesten showet fra de beryktede fatality-manøvrene. Nesten.

“Friendship… Friendship?”

Grafikklasset dras av den gode gamle Unreal-motoren, noe som lett gjenkjennes av en som har spilt Gears of War eller ett av de andre tusen spillene med samme teknologi, men jeg må innrømme at den gjør seg bra til denne sjangeren. Figurmodellene er flotte, og de realistiske skademodellene underveis i kampene er en fryd. Teknologien viser aldringstegn når det kommer til flytende blod og vann, men det tas igjen på bildehastighet, detaljnivå, farger og ikke minst selve designjobben.

Jeg må nesten nevne lyddesignet, som virkelig setter stemningen. Alt fra slag og spark som blokkeres til flyvende kniver til bein som knuser og lyden av å slå roboten Sektor til værs er fullstendig sublime, og stemmeskuespillet er som nevnt slett ikke verst. Da får det bare være at enkelte slåsskjemper skriker veldig irriterende og at musikken stort sett holder vanlig fightingspill-standard.

Mortal Kombat er alt det et kampspill i voksensjiktet skal være: brutalt, aggressivt, kjapt og blodig. Jeg har endelig fått en grunn til å pensjonere Soul Calibur 4 for en stund, for med unntak av mulighetene for billige seire er dette en fantastisk revitalisering av en strandet serie. Det aller meste her er på plass, det ser flott ut, er oppriktig kult å spille, persongalleriet er akkurat passe stort, og innholdet er mer enn nok til å holde deg unna farlige solstråler hele sommeren igjennom. Mortal Kombat innoverer mer ved å kikke på historiebøkene enn noen av de andre nyere spillene i serien, og jeg kan anbefale spillet til gamle fans så vel som purunge jyplinger. Som er over atten, vel og merke!

Se flere bilder fra Mortal Kombat på neste side!

Mortal Kombat er utviklet av Netherealm Studios og utgis av Warner Bros. Spillet er lansert på Playstation 3 og Xbox 360.