Det er et morsomt tankeeksperiment å prøve å se for seg hvor “Survival Horror” sjangeren hadde vært uten Resident Evil 2. I likhet med så mange andre spill som kom ut det fantastiske spillåret 1998 var spillet intet mindre enn sjangerdefinerende, og selv over 20 år senere blir det fortsatt sett på av mange som en, enten man er tilhenger av sjangeren eller ei, uangripelig klassiker som var med på å forme selve identiteten til Sonys første hjemmekonsoll.

Så å si at det å ta på seg oppgaven med å ny-utvikle Resident Evil 2 for et moderne publikum bærer med seg et stort ansvar føler jeg at slettes ikke er å ta i. Det finnes så uendelig mange måter dette kunne ha gått fryktelig galt på, men når alt kommer til alt består Capcom denne ildprøven med stil, selv om de i forsøket kanskje gjør seg selv skyldig i å lene seg på det som har fungert for dem tidligere.

VELKOMMEN HJEM LEON: Måten de har gjenskapt politistasjonen i utsøkt detalj, men likevel tatt seg tid til å gjøre den sin egen er bare helt *chef kiss* MOA

Historien, som etterhvert burde være pensum for enhver spillentusiast, handler om en svært skjebnesvanger natt for byen Raccoon City og dens innbyggere. Den følger politiaspirant Leon Kennedy som valgte den absolutt verste dagen tenkelig å starte i ny jobb, og Claire Redfield som leter etter broren Chris, som ingen har hørt noe fra etter hendelsene fra det første spillet i serien. Etter å tilfeldig støte på hverandre på en bensinstasjon utenfor byen, som ganske raskt blir omringet av de levende døde, kaster Claire og Leon seg i en bil sammen på vei mot storbyen for å se hva det er som foregår og hva de kan gjøre for å hjelpe.

Retningen historien tar derfra følger mer eller mindre handlingen fra originalspillet. Det er noen steder hvor utviklerne har stokket om på rekkefølgen ting skjer i for å skape bedre flyt, men det aller meste har forblitt slik du husker gjennom dine rosefargede nostalgilinser. Dialogen i spillet har også blitt rensket for den “så-dårlig-at-det-blir-bra” tonen serien hadde i starten, noe som bidrar til at de mer følelsesladede scenene i spillet treffer bedre.

ALIGATORS IN THE SEWERS: Hey Capcom, Er dette et dårlig tidspunkt å spørre om å få et nytt Dino Crisis?

Hvem du velger å spille som former historien du kommer til å se. Det finnes en kanonisk måte å spille Resident Evil 2 på, som er å først spille gjennom som Claire for så å starte på kapittelet om Leon som låses opp etter du er ferdig, men hvilken enn du velger vil du uansett få se så og si hele historien.

Etter at serien for to år siden nok en gang klarte å definere seg selv på ny med det fantastiske Resident Evil 7: Biohazard, må jeg si jeg var spent på hvilken retning Capcom kom til å ta med dette prosjektet. Selvsagt hadde de forventninger å leve opp til med en gang det er snakk om å gjenskape magien fra en så høyt aktet klassiker, men spørsmålet gjenstod fortsatt om hvordan de kom til å angripe det å modernisere spillet for et mer nøysomt publikum.

Kom de til å ta Resident Evil: Remake tilnærmingen, hvor de beholdt de fastlåste kameravinklene men ellers gav spillet en real visuell overhaling, eller ville de ta høyde for måten Resident Evil 4 formet spillerne til å forvente et mer actionbasert preg fra serien, med et langt friere tredjepersons “over skulderen” perspektiv?

Heldigvis føler jeg Capcom valgte rett med å posisjonere spillet et sted midt i mellom. Mens spillets presentasjon lener seg mest i retning Resident Evil 4 har de gjennom smarte valg og et virkelig slående lyddesign fanget følelsen av klaustrofobi som originalspillet var så kjent for. Kombiner dette med RE7’s minimalistiske skjermpresentasjon får vi et spill som får deg til å føle at du selv er med på å utforske politistasjonen jeg bare kan anta ble designet av en haug med arkitekter som endte sine dager på lukket avdeling.

ALWAYS BE CLOSING: Leon og Claire finner tid til litt flørting i mellom slagene, det er jo tross alt bare en liten zombie apokalypse som pågår

En ting jeg følte forsvant mer og mer fra serien når Resident Evil 4 dreide serien i et mer actionpreget retning så er det desperasjonen man føler når man står ovenfor tilsynelatende umulige odds, med bare en kule eller to i magasinet og en liten grønn plante (hehe) til hjelpe seg med.

Dette er noe Resident Evil 2 heldigvis bevarer fra originalen. Hvis man ikke vet hvor man skal lete blir ammunisjonmangel en stor faktor ganske tidlig, og med tanke på mengden vandøde og andre monstrositeter spillet kaster mot deg hvis du ikke spiller konservativt kan denne ammunisjonmangel by på store utfordringer for de som ikke klarer å bevare roen når det står på som mest.

SOMETHINGS NEVER CHANGE: Du trenger ikke tenke på å sanke inn Ink Ribbons (så sant du ikke spiller på Hardcore), men lagringen finner fortsatt sted på den gode gamle typewriteren

En av de tingene jeg føler disse spillene gjør så godt er hvordan de fra starten av drar deg ned til bakken og tvinger deg til å spille etter deres spilleregler. Hvis du bare løper uten å vite hvem, hva eller hvor så skjønner du ganske raskt at dette ikke kommer til å fungere i lengden, og selv om du blir bedre utrustet til å ta utfordringene spillet kaster mot deg på strak hånd lar det deg aldri bli helt uovervinnelig, og hvis du planlegger dårlig i forkant av en svær bosskamp uten å ta forehåndsregler når det kommer til save systemet, kan det godt hende du blir nødt til å justere ned vanskelighetsgraden for å i det hele tatt ha en sjans.

Når Resident Evil 7 kom ut ble jeg nesten slått i bakken over hvor bra det så ut takket være Capcoms egenutviklede RE Engine som de heldigvis også har valgt å bruke for Resident Evil 2. Mens modellene av både Leon, Claire og de andre man treffer på i løpet av historien ser helt latterlig bra ut, føler jeg likevel at flere av omgivelsene ikke føles like livnære som det gjorde første gangen vi så denne motoren i bruk for to år siden. Jeg vet ikke om det er på grunn av at perspektivet er skiftet fra førsteperson til tredjeperson, om dette er en bevisst stilistisk endring fra utviklerne sin side med tanke på hva de prøver å gjenskape eller om det er på grunn av tekniske begrensninger. Det fremstår bare som litt rart satt i sammenheng med hvor utrolig bra de fikk alt til å se ut i RE7.

Til tross for slike små pirk på grafikken så må jeg bare understreke at spillet ser helt nydelig ut, spesielt hvis man spiller det med HDR slått på. Flammene fra Raccoon City lyste opp loftstuen min som en peis med full fyr i, og spillet fløt helt nydelig i det jeg bare antar må være en relativt jevn 60 bilder i sekundet.

SHADOWS AT NIGHT: Måten spillet leker med lys og skygge effekter samt refleksjoner er helt strålende, samt hjelper det å bygge en litt guffen atmosfære hvor du ikke stoler helt på det du selv ser.

Det er vanskelig å vite hva man skal se etter når man skal dømme et spill som Resident Evil 2. Skal man se på det som sitt helt eget spill eller skal man se på det i sammenheng med hva originalspillet var og hvordan det forbedrer på det? En av tingene jeg føler trekket det ned hvis man ser på det som et helt eget spill er at det ikke gjør så mye nytt for serien. Der Resident Evil 7 føltes friskt og nytenkende, føles dette mer som en veldig bra sammensetning av ting vi har sett gjort bra tidligere.

Resident Evil 2 oppnår så absolutt det det satte ut for å gjøre, det gjenskaper dette klassiske spillet for et moderne publikum ved å hente fra det beste serien har klart å levere så langt å samle det i en pakke. Hvis du har noen som helst form for nostalgi for originalen, eller kanskje kom til serien senere og har lyst på mer er Resident Evil 2 ikke til å gå glipp av.