Da The Last Guardian ble annonsert tilbake i 2009 var det en medvirkende årsak til at flere kjøpte seg Playstation 3. Nå, sju år senere, er spillet ute. På Playstation 4.

Det har vært en utviklingsprosess som strekker seg helt tilbake til 2007. Et par år etter at Shadow of the Colossus kom ut. TLG skulle være den spirituelle oppfølgeren til både Shadow of the Colossus og Ico. Det ble imidlertid ingenting av utgivelsen i 2011. Grunnen var at den tidas konsoll ikke ville takle det spillet Fumito Ueda og Team Ico ønsket å lage. Etter å ha spilt The Last Guardian skjønner jeg hvorfor.

En liten gutt våkner opp i noen ruiner, uten å vite hvor han er eller hvordan han kom dit. Ved siden av seg har han et massivt dyr. En slags krysning mellom hund, katt, geit og kylling. Den er skadet og lenket fast. Det hele starter som en nervøs allianse, hvor gutten hjelper dyret med å komme seg løs og drar ut spydene som sitter fast i dyrets kropp, men utvikler seg etter hvert til et nært vennskap. Litt som historien om Androklus og løven med en torn i poten.

Du spiller som gutten og med hjelp av dette beistet, Trico, skal du finne en vei ut av disse merkelige ruinene dere er fanget i.

Det er lett å se inspirasjoner fra både Shadow of the Colossus og Ico i dette spillet. Visuelt er det mest likt førstnevnte, men selve spillet minner mest om Ico. Med en vesentlig forskjell. Denne gangen er du den svake parten. Selv om du ikke er like ubrukelig som Yorda i Ico, er du helt avhengig av Tricos hjelp for å komme deg ut. I tillegg må han beskytte deg fra farer.

Spillet handler i stor grad om oppgaveløsning. Dere kommer hele veien til nye rom hvor spørsmålet er «hvordan skal jeg komme videre?». Som regel handler det om å finne en spak som åpner ei dør, eller få Trico til å gjøre noe.

Oppgavene har som oftest greie løsninger, som det er enkelt å forstå. Men å gjennomføre dem er ikke nødvendigvis alltid like enkelt.

I ekte Team Ico-ånd fortelles en enkel historie på en minimalistisk måte. Det er minimalt med tekst og dialog og det meste fortelles visuelt. Det er en fin historie som fortelles med en passende slutt, uten at jeg skal si noe mer om det.

Fordi det er verken spillmekanikkene eller historien som er det viktigste i The Last Guardian. Det er det forholdet som oppstår mellom gutten, altså deg som spiller, og Trico. For å forstå det forholdet og det vennskapet som oppstår, må vi snakke litt om Trico.

Jeg tror jeg aldri har opplevd en kunstig intelligens i et spill, som føles så mye som et ekte vesen. Som har så mye personlighet. Som er så lett å bli glad i. Det hjelper selvfølgelig mye at jeg selv har dyr og at jeg ser mye av både bikkja og katta i Trico. Det er tydelig at Ueda har god kjennskap til dyr. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å snakke med TV-en, på samme måte som jeg snakker med bikkja. Jeg kan trygt si at det var et stykk forvirra hund i stua her, mens jeg spilte TLG.

Når det er sagt så trenger du ikke å være en dyreelsker, eller ha dyr selv, for å knytte et bånd med Trico. Ta hesten Agro i Shadow of the Colossus. Tidenes beste hest. Han gjorde ikke stort annet enn å frakte deg fra A til B, men var likevel helt fantastisk. Det handler om hvem man deler reisen med. Denne utrolige reisen og opplevelsen. Da knyttes et spesielt bånd. Når man da legger til at Trico har en mye sterkere personlighet og er langt mer delaktig i opplevelsen, forstår man at båndet blir mye tettere.

Det som gjør Trico ekstra fascinerende er at han oppfører seg som et ekte dyr. Det er derfor noen av oppgavene fort blir vanskeligere enn de egentlig er. Du kan gi han kommandoer, men enkelte ganger hører han rett og slett ikke etter. Det kan være at han blir distrahert av en vanndam, er urolig, leken eller rett og slett sulten. Er det sistnevnte må du finne mat til ham. Andre ganger må du kose litt med han, eller så hjelper det bare å mase litt.

Akkurat dette gjør at The Last Guardian ikke er for alle. Det kreves en god porsjon tålmodighet for å takle det. Noen vil kanskje se det som dårlig spilldesign, men det er ingen tvil om at Tricos oppførsel er et bevisst valg.

Det er riktignok ikke bare Trico som kan gjøre dette til en frustrerende opplevelse. Det finnes fiender her, men din største fiende i spillet er utvilsomt et kranglete kamera og klønete kontroller. Når mye av spillet går ut på å hoppe og balansere blir dette ekstra irriterende.

Den grafiske ytelsen på PS4 er til tider ikke god nok. Bildefrekvensen blir grådig lav enkelte ganger og det er lett å se hvorfor dette spillet aldri ville fungert på en PS3. På PS4 Pro skal imidlertid de grafiske problemene være minimale.

Når det er sagt så er spillet svært pent. Omgivelsene er storslagne og Tricos animasjoner er imponerende detaljerte. Helt ned til fjærene på kroppen hans.

The Last Guardian er en opplevelse hvor de store øyeblikkene står i fokus. Jeg har blitt sittende å måpe av ting som skjer på skjermen. Jeg har også glist som en dust. Øyeblikkene trenger riktignok ikke å være storslagne for å gjøre et inntrykk. Første gang du ser Trico respondere når du klapper han er stort nok i seg sjøl. Dette er dessuten et spill du ikke slutter å tenke på selv etter du har lagt fra deg kontrolleren.

Dette er langt i fra noe perfekt spill, men akkurat som med mennesker så er gjerne de vakreste folka de som ikke er perfekte. Det er akkurat det The Last Guardian er. Årets vakreste.