Om det er én spillserie man forbinder med håndholdte spill, så er det gjerne Pokémon. Serien er blitt enormt populær, og er den nest mest bestselgende spillserien gjennom tidene, kun slått av Mario. Samtidig som disse to nye spillene, Pokémon X og Y, skal fange nye fans til serien, har utviklerne GameFreak derfor også en viktig oppgave i å tilfredsstille nostalgikerne som har vært fans i nesten 20 år. Heldigvis har dette gått bra, for de nye spillene er en herlig miks av klassiske elementer og innovasjon, og spillet byr på en hel del mer enn en ny region og 50 nye Pokémoner.

Ofte er Pokémon blitt kritisert for å ha stagnert, uten å gjort særlige forsøk på å fornye seg. Selv om det er blitt gjort grep for å gjøre noen små forbedringer på enkelte spillmekanikker (som å legge til unike egenskaper, og forenkle den avanserte EV-treningen som kun de mest dedikerte spillerne brukte å forstå), er det nå gjort store forandringer, både grafisk og i gameplayet. Noe som gjør det verdt å vende tilbake til denne serien igjen.

Den mest åpenbare oppdateringen er selvfølgelig oppgraderingen fra en 2D-verden til en i 3D. Dette gjør verdenen visuelt rikere. Når du beveger deg rundt i verden opplever du dette gjennom et dynamisk kamera som endrer vinkel etter hvor du er i det franskinspirerte landskapet. I storbyen Lumiose, som er basert på Paris, styrer du selv kameraet til å fokusere dit du vil, noe som er snedig for å lokalisere butikker og kafeer du kommer til å ha lyst til å besøke. I en av spillets huler fungerte det dynamiske kameraet spesielt godt, og for å gjøre det hele klaustrofobisk og labyrintlignende, ble kameraet senket fra fugleperspektiv til rett over skuldrene. 

I tillegg er dette første gang du kan bevege deg i mer enn fire retninger, og det er nå mulig å gå også på skrått. Dette er et stort steg framover for frihetsfølelsen i spillet. Selv om man fremdeles beveger seg på et rutenett, skaper spillet en illusjon av at du beveger deg fritt, spesielt når du er på sykkelen eller de nye rulleskøytene.

Også i kampsystemet er det blitt lagt til flere nyvinninger, blant annet en ny type Pokémoner, nemlig Fairy-typen. Dette er første gang siden den andre generasjonen fra rundt årtusenskiftet at det er lagt til en ny type, og dette fører selvfølgelig til at det er blitt endringer på hvilke monstre som er supereffektive mot hverandre, og selv eldre fans som meg selv er nødt til å holde tunga rett i munnen for å huske hvilke av de gamle artene som har skiftet type. Vond erfaring lærte meg dog at Jigglypuff nå er blitt en slik fe, noe som samtidig lærte meg at den tidligere svært sterke dragetypen, nå har fått en svakhet i form av denne nye typen. Dragonite er tydeligvis allergisk mot tryllestøv.

Det som dog er den store nyheten i disse nye versjonenes kampsystem er det som blir kalt «Mega Evolution». Dette lar Pokémoner som egentlig er fullt utviklet få et ekstra strøk lakk og litt ekstra kraft, men bare om du har kommet langt nok i spillet og skaffet den spesifikke steinen Pokémonen trenger. Du kan bare la en Pokémon nå meganivå per kamp, og etter basketaket er den tilbake til sin ordinære, ikke-mega-tilstand. Selv om det er mye fokus på denne nye funksjonen er ikke dette noe enhver Pokémon kan utføre, og utvalget begrenser seg for det meste til gamle fanfavoritter, som Charizard, Mewtwo, Lucario og Ampharos. 

Dette er kanskje det mest historiedrevne Pokémon-spillet til dags dato, og hvor man tidligere har gått rett på søknen om å skaffe åtte gymmerker for å bli Pokémonmester og knivet med en kriminell organisasjon, så bruker X og Y mange timer på å la deg undersøke mysteriet rundt Mega-utviklingen. Mellom den første og andre gymtreneren tar det veldig lang tid, men dette lar spillet etablere en historie og, nok en førstegang, sidekarakterer du kan bry deg om. Du har fra starten av hele fire venner som er med deg på utviklingen gjennom spillet, og disse er med på å farge historien med prat om hvor viktig vennskap og omtanke er. For barna er det en opplæring i det kategoriske imperativ, mens for eldre pokéfanatikere er det et tilbakeblikk på en enklere barndom.

Lite overraskende er det også med en slags mafia også i disse installasjonene i serien. De kaller seg Team Flare, og er ute etter å redde verden fra overbefolkning. Samtidig hevder de at bare de beste, rikeste og stiligste har rett til å være en del av den nye verdensordenen, noe som kler spillets tema; skjønnhet og overdådighet på fransk. 

Det hele er en ganske tung debatt for et spill hvor markedsgruppa tilsynelatende er barn, men det skader på ingen måte helhetsopplevelsen av spillet. Du vil garantert ha mange timers underholdning i X og Y, enten du velger å fordype deg i historien, eller om du bare er ute etter å fange noen rare dyr som bor inni en ball. Uansett kan du reise over land og strand, ut på eventyr.

Spillet kommer også mye fortere i gang i denne omgang, og du har mulighet til å løpe allerede fra starten av. Etter en time har du også rulleskøyter og EXP-share, som lar deg dele erfaringspoeng på alle seks du har på laget, slik at nivået monstrene i mellom holder seg jevnt. Som om ikke det var nok, får du også utdelt en av de første starter-Pokémonene tidlig i spillet, og å ha en Bulbasaur, Squirtle eller Charmander på laget er alltid et vakkert syn.

Selv om Pokémon X og Y definitivt er en enspilleropplevelse, så føler du deg aldri alene når du spiller. Dette er takket være den nye PSS-funksjonen (Player Search System). Spillet finner automatisk ut hvilke av dine registrerte 3DS-venner som har spillet, og legger de til som venner i spillet.

Mens du spiller dukker det hele tiden opp oppdateringer fra andre spillere, og om du vil kan du interagere med disse ved å gi dem en virtuell klapp på skuldra i form av meldinga «Nice!», eller du kan invitere dem til å bytte Pokémoner eller slåss. De du finner på noe med, lagres som bekjente, og om du velger å gjøre flere ting sammen med dem senere, vil du ha muligheten til å legge de til som venner både på spillet og systemet. Venner kan du til og med ha stemmechat med. Det hele er ganske genialt og fungerer sømløst.

GTS-funksjonen (Global Trade Station) fra tidligere spill er tilbake, og fungerer bedre enn tidligere. Den er nå alltid tilgjengelig, og du er aldri mer enn ett trykk unna å søke etter de Pokémonene du mangler, eller å tilby dine gamle følgesvenn Dunsparce i bytte mot noe litt stiligere, som en funky Alakazam. 
Det er tydelig at det er blitt lagt ned mye arbeid i spillets musikk, og hvert eneste spor klarer å formidle en stemning som perfekt kler de områdene eller karakterene de hører til. Den poetiske Pokémon-professoren får ganske stilig sigøynerjazz, mens den snødekte alpebyen har en melodi med et relativt kaldt og mystisk preg.

Flere av de klassiske lydsporene er også tilbake, og selv om kvaliteten nå er mye høyere, er det den samme melodien som møter deg når du går inn i et Pokémonsenter og møter et smil fra den hyggelige veterinæren som jobber der. Nok engang er det gamle blitt rustet opp og appellerer til både nostalgikerne og den yngre garde.

3DS’ens unike funksjoner blir for det meste tatt i bruk på godt vis. Streetpass lar deg bytte vekk Pokémoner du ikke har bruk for med tilfeldige forbipasserende på gata (spesielt artig er det å dele ut Magikarp i level 2 til andre trenere), og for hver person du går forbi samler du opp poeng du kan bruke på gjenstander i spillet. 3D-effekten blir også tatt i bruk, men besynderlig lite. Alle kampene blir vist fram i stereoskopisk 3D, men i verdenen ellers er den på kun ved enkelte store landemerker. Likevel, om dette er gjort for å støtte en vakrere og større verden, så er dette noe jeg lett tilgir.

De fleste tegnene tyder også på at dette stemmer. X og Ys Kalos-region er en vakker skildring av et fantasifrankrike. Detaljerte slott og chateauer med frodige hager, samt lange strender og pittoreske alpetopper fyller landets hjørner, mens landemerker basert på Eiffeltårnet, Mont-Saint-Michel og Carnac-steinene krydrer verdenen. Det er nesten så en får lyst til å reise til Frankrike.

Å se Pokémoner slåss i 3D på en håndholdt er også et stort øyeblikk den første gangen man ser det. Borte er 2D-sprites, og vi får hilse på 3D-modeller som alle har flerfoldige unike animasjoner, slik at det alltid er en animasjon som passer til ethvert angrep den enkelte Pokémonen har tilgang på. Alle angrepene ser derfor intet mindre enn fabelaktige ut, og jeg kan ikke komme på at jeg så noen trøblete animasjoner. 

Uten noen tvil vil jeg si at dette er det spillet som vil tilbringe mest tid på innsiden av min 3DS i løpet av høsten og vinteren. Historien i seg selv tar opp imot 40 timer å gjennomføre, spesielt om du er som meg og vil ta med deg så mye som mulig av inntrykk på veien. For å fange alle 718 monstre er du derimot nødt til å forberede deg på mange flere timer med frenetisk jakt, og med en garanti om at de ofte vil være vanskelig å legge fra seg, spesielt i de små timer.

Det er vanskelig å finne en unnskyldning for å ikke kalle dette det beste Pokémon-spillet til dags dato. Selvfølgelig vil de gamle spillene alltid ha en større nostalgisk verdi, men jeg føler at X og Y har klart å fullt ut utnytte seriens potensiale, samtidig som de har realisert mange av idéer vi tidligere har sett brygge som lite annet enn nettopp idéskisser, slik som et fullt fungerende online-nettverk.

Som en nostalgiens smoothieblender har GameFreak tatt de beste nostalgiske elementene og gitt viktige roller til gamle favoritter, samtidig som de ikke har latt dette stå i veien for å komme opp med nye ideer og å tråkke opp nye stier. En herlig samrøre av nostalgi og nyskapning sørger for et av de beste spillene på 3DS, og et essensielt spill for både gamle og unge fans.