Japan prøver igjen.

For en tid tilbake var det sjeldent vi hørte lenger om japanske rollespill. I Europa har markedet vært dominert av Final Fantasy-serien sine mange utgivelser, og derfor er det gledelig at andre utviklere nå tester ut potensialet for andre titler i denne sjangeren. Namco sin serie Tales of feirer nå 15 år med utgivelser, og i den anledning gir de ut Tales of Xillia. Eller rettere sagt, de feiret 15 års-jubileet i 2011, da spillet ble gitt ut i Japan. Nå, etter to år er det endelig klart for det europeiske markedet. Dessverre er det ikke noe banebrytende eller revolusjonerende å spore i Tales of Xillia.

Kort sagt er det ikke noe vi ikke har sett flere ganger i andre spill i samme sjanger. Det betyr ikke at det er dårlig, men noe særlig innovativt eller minneverdig er det heller ikke.

Historien ikke unik.

Tales of Xillia tar plass i en verden hvor magi og guder har en viktig plass. Såkalte “Spirits”, en form for bevisste sjeler finnes overalt i verden og kan brukes til magi. 2000 år før historien begynner fant mennesket opp en måte å omvende disse sjelene til energi. Ikke uventet førte dette til at Spirits under ledelse av guden Maxwell kastet en barriere rundt om verden og låste mennesket inne i et land kalt Rieze Maxia. Herfra oppsto det to riker som hver hadde som formål å bekjempe den andre og bryte barrieren. 

Spillets littære dramaturgi begynner med at du må ta et valg mellom å følge to personers historie. Enten kan du spille som den unge legen Jude, eller en inkarnasjon av Maxwell i form av en ung kvinne ved navn Milla. Som oftest vil disse to karakterene reise sammen gjennom det 40 timers lange eventyret, men flere ganger vil disse to personene gå egne veier, noe som gjør at man må spille to ganger for å få med seg hele historien. I tillegg er det noen andre personer som er med. De har gode unike identiteter og forskjellige kampstiler, noe som gjør at det ikke blir ensforming når du tester ut nye komboer i kampsystemet.

Det første man legger merke til er hvor japansk dette spillet er. Dialogen mellom karakterene er garantert inspirert av japanske sosialkulturelle kutymer. Dette kan noen ganger være morsomt for en europeisk spiller, men andre ganger føles det bare pinlig og rart. Dialogen knirker litt når man prøver å oversette det til engelsk, men det er ikke noe som ødelegger helheten i et ellers velspilt lydbilde. Stemmeskuespillerene klarer seg bra uten noen få tilfeller av overspilling i enkelte tilfeller. Namco har også implementert en god løsning på hvordan de skal skape et sosialt samspill mellom karakterene uten å bryte opp flyten i spillet. Historiefremgangen skjer nesten utelukkende av mellomsekvenser, men mens du går og spiller får du mulighet til å la karakterene snakke mellom seg ved å trykke på select-knappen.

Godt utnyttet kampsystem

Kampsystemet er også godt utført i henhold til mulighetene PS3-konsollen tilbyr. I motsetning til gamle Final Fantasy-spill som baserte seg på lange menyer og valg i moderat tempo gjelder det her å være rask på sirkel- og kryss-knappen. Spillets kampsystem er svært raskt gjenomført og for en som ikke er vant med dette kan det bli mye å ta inn over seg. Likevel er spillet flink til å guide deg gjenom funksjonene uten at du føler at det holder deg i hånden. Det er mye man må sette seg inn i, og når du forstatt får hjelp av tutorials seks timer inn i spillet skjønner du at meningsløs nedtrykning av knappene bare får deg så langt. Stikkordet for å være vellykket er plassering og bruk av generell strategi til de du ikke styrer.

Når det kommer til grafikken så er det tydelig at de har prøvd å gjenskape en nesten idylisk atmosfære. Likevel er dette noe jeg faktisk har sett bedre på de siste PS2-spillene. Det er tydelig at der er preget av manga- og anime-stil. Noen ganger blir det faktisk nydelig, hvorav fargene, atmosfæren og omgivelsene går perfekt i hånd med hverandre, mens andre ganger føles det som et spill fra forrige generasjon. Stilen fungerer noen steder i spillet, mens andre ganger blir det bare seende ut som hastverksarbeid.

Av liten interesse for nykommere i sjangeren

Jeg tviler på at Tales of Xillia vil tiltrekke seg noe særlig nye fans inn i sjangeren. Det tilbyr seg ikke til dem som er opptatt av handling, men heller til dem som liker å gå rundt og bruke tid utenfor hovedhistorien til å bli sterkere og bedre. Namco har implementert et investeringsystem. Butikkene gir deg kun rabatt og bedre våpen, utstyr og objekter hvis du er villig til å spytte inn materiell og penger i bedriften. Dette må du som oftest få tak i via å bekjempe fiender og lete rundt om i verden. Det er en effektiv vei å få deg interessert i spillet sitt interne økosystem, men for mange kan dette også være kjedelig.

Problemet mitt med Tales of Xillia er at det ikke tilbyr noe nytt eller prøver å være variert. Etter 12 timer opplever man den samme oppskriften om og om igjen. Kom deg til en by, opplev noen mellomsekvenser, reis til et annet sted og samle ressurser og bli sterkere. Bekjemp sjefsskurken og deretter til en ny by. Det blir repetitivt fort kjedelig.

Det er et spill for dem som allerede er storfan av sjangeren. For dem er det en helt annen opplevelse. De vil like det å samle sammen ressurser og bli sterkere og sterkere. Spillet minner meg veldig om den gamle klassikeren Grandia. Forskjellen var at Grandia i større utnyttet det litære potensialet, noe Tales of Xillia har problemer med. Som tidligere nevnt er spillet så og si pakket inn i mellomsekvenser og valgfri dialog. Utenom å følge hovedhistorien og investere i butikker er det lite å holde deg motivert med. Det eksisterer sideoppdrag også, men de er i stor grad preget av å være genererte i henhold til å drepe spesifikke monstre på spesifikke steder. Det er selvfølgelig andre mer dedikerte sideoppdrag og, men disse går det lang tid før du får anledning  til å gjennomføre.

Mulighet på det europeiske markedet?

Jeg er glad for at Namco igjen tør å satse på Europa – slik som kun noen få har gjort de siste årene. Etter at flere toppspill i sjangeren har gått forbi kontinentet vårt har det igjen blitt en ny vår med spill som for eksempel Ni No Kuni: Wrath Of The White Witch og Xenoblade Chronicles. 

Tales of Xillia derimot er ikke det beste eksempelet for å skape nye tilhengere i Europa. Det er ikke et hastverksarbeid eller dårlig sånn sett; det bare mangler nytenkning og unike løsninger for spillbarheten. Det demonsterer ikke det beste med sjangeren, og for folk som investerer pengene sine for å se om JRPG er noe for dem vil sjeldent bli imponert over spillet. De derimot som har spilt en del av slike spill derimot vil nok kose seg nok til å gjennomføre det flere ganger.