Herregud som jeg hatet dette spillet fra første stund. Ikke bare visste jeg fra før at det dreide seg om en Gears of War -klone i fantasy-setting – med samme grafikkmotor som den mange år gamle originalen – men førsteinntrykket fra selve spillet formelig kastet meg tilbake til de vonde timene jeg hadde med Quantum Theory. Men det er jammen merkelig hva litt tålmodighet og is i magen kan gjøre for en rettferdig vurdering av et spill. 

Ilddåp

Jeg har mildt sagt fått et dypdykk i fantasy- rollespill i det siste,  med flerfoldige timer Dungeon Siege 3 og nå Hunted: The Demon’ s Forge. En ting var jeg imidlertid helt sikker på; at Dungeon Siege kom til å være det klart beste spillet av de to. Jeg mener, enda en Gears– klone?! Med en mann og en kvinne i hovedrollen hvor samarbeid er en sentral mekanikk? Det kunne jo bare ikke bli bra. 

Innledningen bekreftet også langt på vei de fleste uglene jeg hadde sett i mosen. Et generisk par løper rundt i en stygg fantasy-verden og dreper skjeletter, lirer av seg noen morsomheter iblant, og så får den mannlige halvdelen en merkelig drøm. Så dukker det plutselig opp en ekkel Kat von D – wannabe av en heks som også var i drømmen, og sier at mye står på spill. Surprise surprise. Så blir det mer dreping av skjeletter og andre beist, med en ganske stiv og mekanisk kampmekanikk uansett hvem du spiller med, og jeg var nær ved å slå av hele greia og prøve å skrive noen ord, og legge det hele bak meg. 

Slikt går imidlertid ikke an; det er ikke få ganger et bra spill ikke viser sitt sanne ansikt før langt ut i eventyret. Så jeg bet tennene sammen, stålsatte meg, og fortsatte videre mot bedre vitende. 

Lykkejakt

I retrospekt står jeg ved at innledningen er rimelig svak. Det er bare det at spillet tar seg så voldsomt opp etter hvert. Vi inntar rollen som enten E’ lara, en snasen alvefrøken som lever for adrenalin og spenning, eller Caddoc ,en kar av den klassiske robuste, sverdsvingende typen som samtidig er den rolige, taktiske halvdelen av radarparet. Dynamikken mellom de to er faktisk veldig troverdig og underholdende, takket være eminent stemmeskuespill og manus. Det er også kult at E’ lara er den som lirer av seg one-linere og løper hodestups ut i kamp, mens Caddoc holder tilbake og tilfører et overraskende genuint militærtaktisk perspektiv gjennom dialogen.

Etter den nevnte livaktige drømmen, og den påfølgende innledningen som også tjener som opplæring, ankommer paret byen Dyfed for å søke lykken. De er sanne lykkejegere, og har som eneste målsetning å bli rike på det skitne arbeidet de driver med. Alt av bakgrunnshistorie og mytologi og sånt som alltid er med i rollespill kommer ikke før senere, noe som føles veldig forfriskende. InExile har vært bevisste på at ingen egentlig bryr seg så voldsomt om historien i Ringenes Herre-hermegåser, og har isteden valgt å kaste oss rett ut i den harde virkeligheten E’ lara og Caddoc lever i. Selv om det riktignok kommer plenty av fantasy-vissvass litt ute i historien.

 
Som alv sier det seg selv at E’ lara bærer med seg pil og og bue som favorittvåpen, og denne var jeg i starten skeptisk til. De tidlige buetypene skyter veldig fort, og gir ikke umiddelbart noen særlig god følelse av å drepe fiender. Frøkna kan også trekke sverd og skjold hvis distansen kortes ned for mye, og her minner kontrollen mest om den godeste Link. Caddoc er naturlig nok mer nærkampfokusert, men kan trekke et saktegående armbrøst hvis situasjonen krever det. Han er sterk og brutal, og tåler mer enn E’ lara, men har store begrensninger på avstand ettersom armbrøstet hans ikke kan oppgraderes på samme måte som E’ laras bue. Valget mitt falt derfor på alven gjennom det meste av historien. 

Crossover

Sjangermessig er spillet en finurlig blanding av Gears of War, klassisk hack & slash og moderne actionrollespill med overfladiske rollespillelementer. Her er fallhøyden stor, ettersom det er nærliggende å se for seg et magaplask av dimensjoner dersom de ulike spillkonseptene ikke utfyller hverandre bra nok. Det gjør de absolutt her, selv om det ved første øyekast virker motsatt. 

Mengden slåssing er så enorm at dét i seg selv er bakgrunn for å kalle spillet et hack & slash. Måten slåssingen gjennomføres på minner om alminnelige tredjepersons actionspill, mens bueskytingen avslører koblingene spillmotoren har til dekningsbaserte skytespill. Rollespillelementene virker overfladiske og enkle ettersom man kun har tre individuelle triks å oppgradere per figur pluss tre som er felles, men påvirker også spillet på et langt dypere plan. Spillet blir rett og slett bedre lengre ut i eventyret. Bevegelse føles på en side mer komfortabelt, og kontrollen virker tightere etter litt tilvenning, men først og fremst blir kampene mye mer tilfredsstillende etter at man får tilgang til bedre utstyr og mektigere krefter. I alle andre spill uten slike elementer av RPG kan man uttale seg ganske bra om de grove aspektene ved spillet i sin helhet etter noen minutter, men Hunted: The Demon’ s Forge blir rent objektivt sett et bedre spill ettersom timene går.

Når man har kommet et stykke på vei, og merker at kampene blir mer og mer hektiske i takt med at du selv får kulere verktøy for å takle den evige strømmen av fiender, merker man seg også de mange småtingene som er til stede for å gjøre opplevelsen kulere både for deg selv og i samarbeid med en venn. Selv om de magiske kreftene er få, gir de en god og mektig følelse når man bruker dem. Samtidig er mange av dem optimalisert for samarbeid, for eksempel Caddocs evne til å slynge grupper av fiender opp i en svevende tilstand så E’ lara kan skyte dem.

Et par enkle mekanikker lykkes også med å gi kampene ekstra snert, særlig i rollen som E’ lara hvor man gjerne sitter bak dekning og prøver å få inn hodeskudd, men må trekke sverdet og spurte inn i klyngen når fiendene blir for overveldende. Det føles som et episk siste-skanse-øyeblikk hver gang. Piler peprer gjerne slagmarken fra feige bueskyttere langt unna, og den visuelle effekten er veldig stemningsskapende, særlig når pilene brenner og etterlater seg et slør av røyk der de fyker rundt overalt og spretter av steiner og kasser.  

AI-en er din venn

Andre har pekt på at Hunted bare er underholdende med en fysisk medspiller, fordi den kunstige intelligensen er for dårlig. Selv slet jeg veldig med å finne andre å spille med over nettet, så mesteparten av tiden tilbrakte jeg med AI-en som nærmeste kollega. Det syns jeg fungerte helt fint; data- Caddoc var nesten alltid der jeg ville ha ham, og han gjenopplivet meg alltid når jeg trengte det.

Når det gjelder fiendens intelligens er den overraskende sofistikert til hjernedøde orker og digre edderkopper å være. Som et rendyrket, lineært actionspill hadde egentlig run_gun-kommandoen holdt i massevis, men udyrene løper rundt og hopper til siden og virker ofte velkoordinerte og vriene å treffe. Når det er sagt, er det naturligvis ekstra moro å benytte seg av coop-støtten. Problemet her er at det som nevnt er liten livsgnist i onlinedeltakelsen, det er ingen hopp inn- hopp ut-funksjon, og spiller man spiltscreen hugges 30% av skjermen vekk fordi spillet ikke klarer formatvekslingen. Men frykt ikke, spillet gjør seg også utmerket alene. 

I tillegg til den svært så lange historiedelen – godt over ti timer – finnes det en mulighet for å designe egne oppdrag og legge dem ut som utfordringer for andre. Her er mulighetene mange, og selv om man ikke orker å sette seg inn i systemet kan man spille andres hjemmelagde oppdrag. Databasen her er allerede ganske omfattende, og foregår som frittstående oppdrag i en mer arkadeaktig setting med poeng-multipliers og killstreaks. Gjenspillingsgleden skulle dermed være dekket en god stund etter at den omfattende kampanjen er avsluttet. 

Janteloven og annet gruppepress

Jeg er kanskje litt i overkant positiv til Hunted fordi jeg hadde så lave forventninger, og det er definitivt mye å trekke spillet for. Grafikken er ikke all verden, historien er kjedelig, alle andre figurer enn hovedpersonene er veldig intetsigende, samarbeidsdelen er mangelfull, spillet kan bli veldig repeterende, og så videre. Jeg synes likevel det teller mer at kjernefunksjonaliteten fungerer veldig bra, faktisk bedre enn vanlig i denne typen spill, at det er moro å drepe fiender selv etter mange timer, og at stemningen viser tegn til engasjert kunstnerisk glød.

Etter å ha spilt de første to kapitlene i stummende mørke, ristet jeg på hodet og tenkte at jaså, her viser jammen Unreal-motoren seg fra sin gråeste side. Det viste seg imidlertid at InExile ikke hadde glemt viktigheten av stemningsskifter, men bruker det samme miljøet lenge om gangen. To timer i bekmørke huler avløses gjerne av solfylte omgivelser i et par timer, og sånn går no dagan. Musikken holder seg lenge i bakgrunnen, men kliner plutselig til med brakende symfoniske stykker, komplett med überdramatisk koring. Andre musikalske temaer er på grensen til nydelige, og i det hele tatt er lydbildet definitivt med på å heve stemningen. 

Jeg gikk rett og slett i fordomsfella da jeg skulle anmelde dette spillet, men ingenting er så gøy som positive overraskelser. Hunted: The Demon’ s Forge har veldig mye underholdning på lager, bare man lider seg gjennom lenge nok til å la spillet felle ut vingene og vise seg fra sin beste side.

Interessant nok begynte jeg å spille Hunted mens jeg ventet på at den tette vasken min skulle suge til seg avløpsåpneren jeg hadde helt oppi. Det gikk treigt til å begynne med, og det skjedde lite, men gleden var desto større da det endelig løsnet, og nå har jeg en velfungerende og smidig vask. Da kan jeg fint ignorere at den er litt møkkete og kunne trengt en grundigere rengjøring.  

Hunted: The Demon’s Forge er utviklet av InXile Entertainment og utgis av Bethesda. Spillet er lansert på PC, Xbox 360 og Playstation 3.