Når jeg hører ordet ultravold så tenker jeg på RoboCop filmen fra 1987. Jeg møtte filmen i relativ ung alder og har satt den høyt helt siden. Paul Verhoeven filmen med Peter Weller i hovedrollen fungerte like godt som beinhard 80-talls action-film som den gjorde satire på alt fra Reagan politikk, privatisering av offentlige tjenester, kaptialisme og militæriseringen av politiet.

Og så er den så uendelig underholdende siterbar, som dere gjerne kan se på tittelen av denne anmeldelsen.

De som har fulgt spillindustrien en stund vet at lisensierte spill er en potensiell fallgruve mange en utvikler har vandret intetanende ned i. Selv utvikleren bak RoboCop: Rogue City vet dette smertelig godt, ettersom de stod bak 2014 kalkunen Rambo: The Video Game. For hvert Batman: Arkham Asylum, Alien: Isolation eller Marvel’s Spider-Man finnes det utallige, bunnen av bøtta lisensbaserte spill som Alien: Colonioal Marines, Beverly Hills Cop, Bad Boys og mange, mange fler.

«Kan du fly, Bobby?»

Det er heller ikke første gang RoboCop blir til spill. Forutenom mobilspill, en cross-over med Terminator, gjesteopptreden i Mortal Kombat 11 og de lisensierte spillene som kom ut samtidig eller rundt filmene på 80 og 90 tallet, gjorde Titus Interactive et forsøk i 2001, som dessverre ikke ble spesielt godt motatt. Jeg tror Gamereactor i Sverige sa det var det verste spillet siden Superman 64.

Så kortene lå ikke akkurat i RoboCop: Rogue City sin favør. Men likevel som en stor fan av de første to filmene var jeg veldig spent på hva den polske utvikleren Tayon hadde å by på. Spesielt siden de hadde Peter Weller med seg på laget.

«Du skal bli en slem faen»

En ting må sies: Utviklerne hos Teyon har virkelig forstått oppgaven med RoboCop: Rogue City. I stedet for å lage et spill som har RoboCop i seg, så har de laget et spill rundt det å være RoboCop.

Neida. Du trenger ikke spise den barnemat biomassen OCP har laga for han, men mens jeg ser for meg at det hadde vært veldig lett å ta et generisk skytespill og kle det om til et RoboCop spill, så står det langt mer respekt av det utviklerne har gjort her: Å lage et spill som er så knyttet til hovedpersonen at hvis du hadde tatt dem ut og erstattet det med, si John Rambo eller Judge Dredd, så hadde det ikke funket . Dette er et RoboCop spill fra begynnelse til slutt, ikke bare i historien men som konsept.

Som Rocksteady gjorde for Batman i Batman: Arkhan Asylum har Teyon i stedet for å tilpasse karakteren til spillet, tilpasset spillet til karakteren.

«Er du en god purk, tøffen?»

I RoboCop: Rogue City finner vi Alex Murphy / RoboCop akseptert av både sine medkolleger som deres kollega gjennoppstått fra de døde, og av Omni Consumer Products som bragte ham tilbake som deres aksepterte ansikt utad mot befolkningen i Detroit. Nyutbyggingen av Delta City, en ny by grunnlagt, driftet og helhetlig eid av OCP og skal erstatte gamle Detroit er etter hendelsene i RoboCop 2 foreløpig lagt på is, mens det kommende borgemestervalget kan tippe prosjektet i den ene eller den andre retningen.

Kriminaliteten herjer fortsatt i gamle Detroit og blant motorsykkel gjengene, psykopatene og Nuke langerene har det kommet en ny skikkelse på scenen: den mystiske New Guy, som ser ut til å trekke i alle trådene i den kriminelle undergrunnen. Hvem denne nye fyren er, eller hva hans endelige mål er står sentralt i RoboCop: Rogue City

Og det er her det kommer frem hvor store fans de som har både skrevet historien og som så godt klart å gjengi verdenen vi ble presentert i filmene fra henholdsvis 1987 og 1990 må ha vært. Ikke bare er som nevnt Peter Weller’s likhet og stemme som Alex Murphy / RoboCop tilbake, men alle karakterene vi kjenner, i hvertfall de av dem som fortsatt er i livet etter RoboCop 2, ser ut slik vi husker dem og er spilt til perfeksjon, dog av andre stemmeskuespillere.

Tolkningen av karakterer som RoboCops partner Anne Lewis, sersjanten deres Warren Reed og de andre kollegaene deres i politiet er lett gjennkjennelige som karakteren de skal fremstille. Det samme gjelder The Old Man, sjefen for OCP, borgemester Kuzek, andre biroller og lokasjoner vi kjenner fra filmene.

Historien fremstår også som et slags karakterstudie av RoboCop. Hvem Alex Murphy var, hva han har blitt, hva mener han om det som har blitt gjort med han, hvordan ser han på sin nye rolle i samfunnet, og hvilken fremtid ser han for seg selv, politiet og Detroit. Og har han egentlig rettighetene til å bestemme noe som helst selv?

Presentasjon- og historiemessig er det med andre ord fanservice som står i høysete. Historien føles ut som en naturlig fortsettelse av historien fra de første to filmene, og jeg vil si til fungerer bedre en den tredje fillmen eller noen av TV-seriene som kom etterpå.

Og selv om detaljnivået på omgivelsene ikke akkurat er skyhøyt i RoboCop: Rogue City, spesielt satt opp mot AAA spill fra øverste hylle, så er det en kjærlighet for universet som løper gjennom hele spillets design som er med på å løfte spillet fra sitt B-spill førsteinntrykk til noe mer.

«Tjen offentligheten. Beskytt de uskyldige. Håndhev loven. ****** ****** ****** »

RoboCop: Rogue City er et ganske særegent spill. Som jeg nevnte tidligere er det tydelig at utviklerne forstod oppgaen når de satte seg ned for å lage et spill hvor du spiller som RoboCop. For det er nettopp det du gjør i RoboCop: Rogue City. Hele konseptet handler om å være RoboCop og spillet er designet, nærmest ene og alene, rundt dette.

Mens spillet ved første øyekast tydelig selger seg selv som et førstepersonskytespill føler jeg den mest beskrivende sjangeren for hva RoboCop: Rogue City faller inn under, og som sikkert er grunnen til at undertegnede endte opp med å like det så godt, er en slags kombinasjon av action-eventyr og immersive sim hvor det er i godt selskap med tittler som Deus Ex, Prey, Vampire: The Masquerade – Bloodlines og Dishonored serien, uten at den noen gang vader seg ut på dybden de spillene tar seg ut på.

Som RoboCop blir du sendt ut på oppdrag for å løse saker enten det er voldelige konfrontasjoner med kriminelle, som utspiller seg slik man gjerne forventer i et ultravoldelig skytespill, men også etterforskingsdelen hvor spilleren må ta seg rundt i bydelen som RoboCop og Lewis patrulijerer.

Når man er ute å patrulijerer eller etterforsker så kommer man over sidehistorier hvor man møter man en rekke fargerike karakterer som går igjen i løpet av spillets historier, samt tilfeldig kriminalitet hvor du blir bedt om å utøve skjønn om hvor vidt eller hardt forholdet skal straffes. På bildet du ser ovenfor var jeg litt streng med å bøtelegge en grafitti artist og fikk følgelig som hatten paset.

Dette er så og si aldri meningsløs filler innhold heller. Noen ganger er det åpenbare referanser til filmene og ting som beveger seg i universet, andre ganger knyttes det inn i hovedhistorien på måter jeg var positivt overrasket av å oppdage. Det var veldig sjelden du traff en karakter og så aldri møtte på de igjen senere. GamleDetroit, tross hvor døende den ser ut, føltes levende, noe ala New York og Hong Kong i det originale Deus Ex.

«Kom rolig, ellers blir det trøbbel»

Det som skiller RoboCop: Rogue City‘s tilnærming til sjangertrekkene i et Immersive Sim, er at selv om man som i mange andre spill med rollespill elementer kan påvirke spillopplevelsen gjennom en karakterbygger kan plassere poeng inn i de forskjellige aspektene av det som gjør RoboCop til RoboCop, er det likevel begrenset til de tingene RoboCop fysisk er i stand til å gjøre i sin tilværelese som en cyborg.

RoboCop er for eksempel ikke en spesielt fleksibel cyborg, ei heller en spesielt rask en og det vil han heller ikke bli gjennom poengene du putter inn i karakterbyggeren. Du må fortsatt gå i det samme grove servodrevne tempoet Robocop tar seg frem på, og du kan ikke hoppe bukk over knehøye hinder, for det er han faktisk ikke bygd for.. Du er fint nødt til å enten gå rundt, eller gjennom, slike hinder når de oppstår

Dette kan nok virke antitetisk til hva mange ønsker seg fra et spill. De fleste spill faller jo inn under kategorien «power fantasy», altså en maktfantasi, og vi er vant til at vi blir sterkere, raskere, mektiger men det er ikke alltid tilfellet, ei heller meningen med poenget RoboCop: Rogue City.

Joda, du får gå rundt å plaffe ned kriminelle kryp over en lavsko med loven i den ene hånden og RoboCop’s ikoniske Auto-9 automat pistol i den andre mens Peter Weller leverer sine beste robotiske one-linere i fleng. Men alt det kommer til sin pris.

Det som ble gjort med Alex Murphy når han ble bygget om til RoboCop og det han ble til er jo ikke noe du ønsker at skal bli gjort med deg, hvor en kul slutt resultatet ser ut på film. Livet hans er en smertefull eksistens, og en som ble påført han uten hans samtykke.

Hvor enn kult det er at han kan kalkulere hvordan en kule vil rikosjere av en vegg endrer ikke på dette, og det føler jeg spillet er med på å gjengi på den veldig god måte.

Du føler det i måten han ikke er like mobil som feks The Doom Slayer fra DOOM eller Master Chief fra Halo. Hele historien om RoboCop var og er ment til å være til skrekk og advarsel om hvor samfunnet vår kan ende opp og hva det egentlig vil koste oss. Spillet gjør en overraskende god jobb med å videreformidle dette uten at meningen bak det går tapt.

Om det høres ut som noe for deg eller ikke føler jeg må bli opp til alle å enhver å bestemme for dem selv. Et spill hvor det å spille som selveste RoboCop hadde føltes som spille som hvilken som helst annen skytespill protagonist føler jeg ikke hadde vært det samme.

Jeg spilte spillet på Xbox Series X, og mens jeg generelt sett liker å spille spill som dette på PC følte jeg det fungerte bra. Men RoboCop: Rogue City vinner nok ingen priser for beste tekniske stand. Mens spillet kjørte for det meste bra og tok seg bra ut i Quality Mode, var Performance mode ikke noe særlig god opplevelse, selv når jeg spilte på en skjerm som støtter VRR. I de mest hektiske segmentene mot slutten av spillet var det en del ganger hvor bildefrekvensen gikk stupte, men det var aldri uspillbart på noen måte.

RoboCop: Rogue City har nok ikke super bred markedsapell, men om du som meg er glad i litt særegne spill og tenker at det å spille et spill som lar deg rollespille som RoboCop kan være noe for deg så er det vel verdt å gi et forsøk. Det endte raskt opp med å bli en av årets mest interessante titler for min del, og det sier litt, for det har vært et skikkelig bra år for spill.