I 1969 landet det første bemannede romfartøyet på månen. Ettersom teknologien gjorde det mulig for oss å utforske større deler av det ukjente verdensrommet, ble det oppdaget flere ubebodde solsystemer kalt The Frontier. Vanlige mennesker ville ikke dra hele distansen hit, men The Frontier ble et fristed for forskere, kolonister, pirater og leiesoldater. Sivilisasjonen slo seg ned og skapte kolonier, og Interstellar Manufacturing Corporation (IMC) fikk klarsignal fra Jorden til å kunne høste inn ressurser fra The Frontier. Men kolonistene vil ikke finne seg ikke i at IMC skal komme å misbruke deres fristed, og Titan Wars bryter ut imellom IMC og Frontier Militia, og krigen om ressursene og frihet starter med et brak.

Dette er grunnlaget jeg får av Respawn Entertainment når jeg starter opp Titanfall. Og siden jeg er over gjennomsnittet glad i sci-fi, er dette nok til å engasjere meg i Respawns nye flerspillerspill. Helt siden jeg så EAs presentasjon på E3-messa i fjor sommer har jeg vært spent på Titanfall, og jeg må si at det absolutt lever opp til forventningene. De har utviklet et veldig balansert krigsspill som appellerer til en vid målgruppe. Selv er jeg ikke den som spiller alt av Call of Duty og Battlefield eller krigsspill med flerspillerfokus generelt, men Titanfall vekket interesse hos meg – aller mest pga. universet krigen utspiller seg i og mulighetene man har i spillet, som på mange måter skiller seg fra andre spill i samme sjanger.

Spillet er et gjennomført nettbasert flerspillerspill, hvor man kan være opptil seks spillere på hvert lag. Det høres lite ut, men for å gjøre opplevelsen mer dynamisk og spennende er det i tillegg datastyrte fiender på begge lag i form av soldater eller roboter kalt «specters» som tåler mindre enn vanlige spillere. Dette gjør at man ofte møter på fiender, og uansett hvor god eller dårlig man er kan man alltid ha en prestasjonsfølelse. Vanligvis blir jeg drept av flere spillere enn antallet spillere jeg klarer å drepe, men når jeg klarer å slå ut fem datastyrte fiender midt i et intenst slag, så føler jeg meg allikevel ganske flink. Ved hjelp av disse fiendene holder Titanfall et flytende gameplay som holder et høyt tempo og blir mer spennende når man løper over de store områdene, og det hindrer banene i å føles for store og tomme.

Man har forskjellige baner til forskjellige moduser, men selve modusene er ikke akkurat nyskapende. Man finner forskjellige moduser som Capture the flag, Last Titan standing, Hardpoint Domination, Pilot Hunter og Attrition, som har mange likhetstrekk fra andre nettbaserte flerspillerspill. Men uansett om det er å drepe så mange fra det andre laget som mulig, stikke av med flagget til det andre laget eller ta over de tre punktene på banen, er nok det mest spennende med Titanfall hvordan man spiller. I mange andre spill må man ofte velge om man vil være den store, tunge, kraftige roboten, eller om man vil være den lette, raske og ikke fullt så krafige piloten.

I Titanfall slipper man nemlig å bytte klasse for å bli roboten. Før runden starter velger man selv hva slags våpen og utstyr man skal bruke, og lager en kombinasjon man er komfortabel med. Både piloten og titanen kan modifiseres etter eget ønske, og når man endelig ankommer slagmarken som piloten, kan man ved hjelp av en jetpack på pilotens rygg velge om man vil hoppe, klatre, løpe på vegger eller bruke alle egenskapene man har som pilot til å konfrontere fienden, noe som gir en stor frihetsfølelse. Man kan også påkalle sin egen titan, som er en stor robot man kan sette seg inni og styre. Eller så kan man la den stå vakt, om du må inn et sted den ikke får plass. Og om du bare vil ha en diger robot som følger etter deg på slagmarken og hjelper til? Ikke noe problem. Mulighetene er store og mange.

Titanene er selvsagt mye kraftigere enn en pilot, men spillet er utviklet på en slik måte at de likevel ikke er alt for kraftige. Alle piloter blir nemlig utstyrt med hvert sitt titan-våpen som er kraftig mot titaner, og om man er flink, kan man slå ut en titan på egenhånd med dette våpenet.

Det er selvsagt vanskeligere enn å drepe en pilot, men bare det at man har muligheten til å kunne beseire en titan som pilot, gjør at man ikke bruker titanen hele tiden bare fordi den er kraftig. Som pilot kan man til og med hoppe oppå motstanderens titan og skyte den på et svakt punkt. Titan rodeo! Men se opp for elektrisk gass eller motspillere som kan drepe deg når som helst. Jeg liker faktisk bedre å kunne hoppe opp på hustak, hoppe gjennom vinduer og løpe igjennom rom i stedet for å bevege meg sakte og skyte tungt. Det er allikevel en kombinasjon av disse som gir best resultat, og det at spillet er såpass balansert er en Titanfalls største kvaliteter.

Spillet har også en kampanjamodus. Til tross for at det er et flerspillerfokusert spill har Titanfall også en modus som kan minne om en enspillermodus, men i stedet er det akkurat som å spille flerspillermodus, bare med en historie på toppen. Man møter karakterer på begge sidene av krigen, og de snakker til deg på slagmarken og imellom slagene.

Denne modusen er imidlertid en av tingene jeg vil trekke Titanfall for. For når jeg er på slagmarken er konsentrasjonen min et annet sted enn på stemmene til karakterene. Jeg får med meg bruddstykker av det de sier, men helheten av historien går jeg dessverre glipp av. Det ender nok med at jeg leser meg opp til det på etterkant, eller bare spiller kampanjen mange nok ganger til å få den med meg. Jeg får derfor heller ingen medfølelse for karakterene vi møter, og føler ikke jeg kjenner de på noen måte. Jeg vet knapt hvem som er på hvem sin side.

Spillet er imidlertid like moro enten man spiller med en historie på toppen eller ikke, og de to modusene er tilnærmet identiske. Etter man har spilt igjennom kampanjen som den ene siden av krigen, kan man spille om igjen som den andre siden. Dermed får man spilt som begge sider av samme krig, noe som er veldig innsiktsfullt og gjør at man ikke føler at noen av sidene er den gode eller onde siden. Det gjør spillet mer virkelig, siden godt og ondt er en subjektiv sak, om jeg får tørre å påstå det.

Men ærlig talt så var ikke grunnen til at jeg ville spille Titanfall det at jeg forventet en lang, dyp historie om menneskets fremtidige kriger. Jeg visste ikke engang at det var en historiemodus før jeg startet opp spillet og tenkte: «Historie er gøy. Tror jeg spiller litt kampanjemodus først, jeg». Titanfall dreier seg hovedsakelig om å spille klassiske flerspillermoduser på en ny måte, oppleve spillbarhet med høy hastighet og å kunne slå ynkelige mennesker med en stor jernneve(!).

Jeg er ennå langt fra ferdig med å spille Titanfall. Spillet er avhengighetsskapende og gir meg lyst til å nå et høyere nivå ved å sanke ferdighetspoeng for ting du gjør på slagmarken. Jeg vil løpe på vegger og sloss mot store roboter. Om oppdraget feiler vil jeg klare å nå redningsskipet, og om jeg vinner vil jeg ta del i å sprenge motstanderens redningsskip i fillebiter. Titanfall er gøy, engasjerende og tiden flyr når man spiller det. Plutselig er runde nr. 30 over og du lurer på hvorfor vekkerklokka di ringer.

Titanfall ble lansert den 14. mars til PC (testet). En Xbox One-versjon kommer så fort konsollen lanseres i Norge i september, mens en Xbox 360-versjon kommer den 28. mars.