Jeg må innrømme at jeg alltid har hatt et noe ambivalent forhold til South Park. Jeg elsker seriens forskrudde humor og absurde tilnærming til virkeligheten, men hver gang jeg setter meg foran en ny episode har jeg alltid en automatisk, skeptisk baktanke om den beveger seg mot alt for grotetske og utvannende trakter. Derfor er det overraskende å se hvordan South Park: The Stick of Truth treffer blink i det å utelukkende holde meg på den positive siden av gjerdet. For meg er nemlig dette spillet et perfekt sammensurium av det jeg alltid har elsket med TV-serien, og akkurat så absurd, støtende, latterlig og politisk ukorrekt som det bør være.

Spillet handler hovedsakelig om meg. Jeg har brunt hår, svart genser og rødt slips, og har nettopp flyttet inn i den tilsynelatende søvnige fjellbyen South Park. Noe motvillig blir ni år gamle jeg sendt ut av foreldrene med ordre om å finne nye venner, men jeg kommer likevel ikke hjem før langt på kveld. Ganske fort finner jeg nemlig Butters Scotch som fører meg videre til den store trollmannen Eric Cartman, som etter å ha lært meg nødvendige ferdigheter sender meg rett inn i den beinharde konflikten med alvene. Konfliktens grobunn? Sannhetspinnen, som overlater kontroll over alt i universet til eieren. 

Men ta det med ro; både pinnen og fantasy-krigen jeg sparkes inn i er kun et produkt av de vulgære og forskrudde fjerdeklassingenes fantasi, og spillet utspiller seg fortsatt i gode, gamle South Park. Dette merkes utvilsomt videre i mitt tettpakkede og elleville eventyr, og alle timene spillet varer er smekkfulle av kjente momenter fra serien, latterlig og barnslig humor, hets av jøder og rødhårede samt mangfoldige populærkulturelle referanser. Det legges med andre ord ikke skjul på at South Park-skaperne selv, Trey Parker og Matt Stone, har vært svært sentrale utviklingen av spillet.

Så tro er det mot serien at det er på grensen til å føles ut som en enorm, interaktiv episode i spedd rollespillelementer. Stemmene fra serien er ivaretatt, og et av spillets største styrker er nettopp hvordan det ser ut. Designet og tegningene er nemlig så godt som dratt ut av baken til en episode, noe som gjør at man neppe kommer nærmere bedre innlevelse i spillet.

Men nå setter vi alt snakket om South Park-autensitet til side, for hvor morsomt er det egentlig å spille The Stick of Truth? Som nevnt er spillet et rollespill, og mer enn det trengs neppe sies for at du skal få et godt bilde av hvordan spillsystemet fungerer. Spillbarheten i seg selv er nemlig ikke nyskapende på noen som helst måte, og stort sett er det de mest kjente grunnpilarene i andre rollespillsystemer som kommer til syne.

Heldigvis er dette noe som fungerer overraskende bra, og det kler spillet usedvanlig godt. Jeg spiller tross alt som en niåring som sammen med de nye vennene sine leker en lek der store fantasy-verk og rollespill tydeligvis er den største inspirasjonskilden; overalt kan jeg samle skrot for å selge det videre, et enormt utvalg av våpen og kostymer gir meg frie tøyler når det kommer til spillestil, og hurtigreisningen kommer i form av funksjonshemmede Timmy som med sin ekspress sørger for kjappe svippturer innom busstasjoner.

Det er ikke nødvendigvis barnas rike fantasi som sjarmerer meg, men det faktum at Obsidian med et såpass banalt utgangspunkt har klart å skape et rollespill som er såpass vellykket som det er. Spillet virker i bunn og grunn fryktelig useriøst og tullete, og med South Park-maskineriet som bakteppe skimter jeg en parodi på de voksne, seriøse og mørke rollespillene som alltid har preget markedet. The Stick of Truth viser at det kan gjøres annerledes, og samtidig som at jeg elsker rollespillene jeg vanligvis geskjefter meg med, kan jeg ikke unngå å trekke på smilebåndet av Obsidians tilnærming til sjangeren denne gangen.

South Park: The Stick of Truth er nemlig en ren fornøyelse å spille, og som et av de mest sentrale aspektene er det i all hovedsak kampene som har holdt meg i sofaen de mange timene jeg har spilt spillet. Kampsystemet er en enkel, turbasert variant lignende det vi vanligvis finner i japanske rollespill, og baserer seg i stor grad på reaksjonsevne. Du kan angripe normalt med sverd og prosjektiler, utføre smertefulle spesialangrep og kaste trylleformler med tarmgassen din, og jo bedre timingen er, jo større utsatt er fienden.

Variasjonen i både fiender og de ulike kompanjongene du har mulighet til å ha med deg sørger for en tilstrekkelig dybde, og gjør det utrolig morsomt å i det hele tatt følge med på hvordan kampene utvikler seg i løpet av spillets gang. En strømlinjeformet progresjon preger hele spillet, og dette sørger for at en jevn strøm av nye ting og kampmekanikker introduseres med korte mellomrom.

I bunn og grunn fungerer det svært godt. Det er gøy at det alltid skjer noe i spillet og at jeg alltid føler at jeg kommer meg fremover, men samtidig savner jeg av og til litt mer motstand fra spillet. South Park er ingen stor spillverden, og en ny belønning eller et enkelt sideoppdrag venter som regel bokstavelig talt bak neste hjørne; framgangen blir rett og slett så sømløs at jeg til tider mangler følelsen av at det er meg selv som er drivkraften. Spillet er nemlig ikke spesielt givende, og attpåtil kommer følelsen av at det en gang kommer en bråstopp på ting å gjøre.

Likevel kommer jeg alltid tilbake til at South Park: The Stick of Truth er et vanvittig underholdende spill, og at det på mange måter er akkurat det jeg hadde håpet på fra Obsidian Entertainment, Trey Parker og Matt Stone. Den svarte humoren, absurditeten og tilnærmingen til serien er utvilsomt vanskelig å toppe, og i tillegg har vi fått servert et utrolig morsomt, om enn et noe dybdefattig spillsystem. For joda: The Stick of Truth har sine mangler, og står ikke igjen som et spill som er spesielt banebrytende på noen måte, men så lenge det varer er det en hysterisk og fantastisk underholdende opplevelse.