(Spoilers kan forekomme)

Det har nå gått seks år siden Hideo Kojima’s siste kapittel om Metal Gear sagaen så dagens lys. Historien om Venom Snake er satt i en 80-talls setting som var langt fra den rosa pastell, Michael Jackson, Miami Vice nostalgien som har tatt verden med storm i alle kulturelle medier i det siste. Phantom Pain var nemlig ikke bare et fabelaktig snikespill men også en historie som fortalte om menneskeligheten på sitt aller verste, hvor Kafka-inspirerte hendelser og kun flaks gjorde at vi ikke gikk til avgrunnen. Phantom Pain er mye mer enn et spill, det er en opplevelse mange bør ta nytte av.

Watching from the edge of the circus

For the games to begin

Gladiators draw their swords

Form their ranks for armageddon

Mike Oldfield- Nuclear

En repetisjon av historien

Det er ikke så vanskelig i dag å forstå at historien ofte gjentar seg, og i dag er det veldig aktuelt å se gjennom Phantom Pains historie. Gjennom kapitler tar spillet deg til to store områder, et i Afghanistan og et i Angola, begge forteller om imperialistiske stormakter som møter sin kollaps av tyngden av sine grandiose ambisjoner.

Når Kabul faller i dag, er historien like aktuell som på 80-tallet og Phantom Pain klarer å ta for seg noe av den grimme virkeligheten, langt fra Presidenters skrivebord og generalenes kart. Når du vandrer i Afghanistans ørken opplever du soldater som har gitt opp eller ikke forstår hvorfor de er i et land som de ikke er noe knyttet til. Det eneste de vet er at landet kalte på dem og de svarte på kallet. Overalt ser du menneskelighet som prøver å overleve i skyggen av ambisjoner satt av menn på den andre siden av kloden.

Historien tar plass i 1984. Den kalde krigen er på sitt kaldeste, men detente og perestrojka er rett rundt hjørnet. Chernenko sitter i Kremlin i det eneste året før han avgår med døden og skal gi plass til Gorbatsjov . For mange er 1984 et symbolsk tall, kjent for Orwells dystopiske mesterverk, men også Van Halens sitt musikalske mesterverk. 1984 representer for mange kjernen av hva 80-tallet virkelig var. En grusom kald krig mellom ideologier, dekket over av sukkerglasert pop-kultur som endret vår verden for alltid, og ikke nødvendigvis for det bedre.

Sovjetunionens invasjon av Afghanistan er inne i sitt femte år og begynner å merke tapene. I Afrika kjemper USA og Sovjet mot hverandre i en skjult kamuflert krig som ødelegger landet og skaper tusenvis av foreldreløse barn, som bare venter på å bli utnyttet av lokale krigsherrer. Verden trenger soldater, soldater uten land og ingen andre herrer en jakten på profitt og et behov for at det aktuelle landet ikke havner i rivalens hender, enten det er i Moskva eller Washington. Det er vanskelig å ikke se likheter med dagens geopolitiske situasjon hvor nasjonene og idelogiene kanskje er endret, men kulene er like varme og menneskers verdi veies fortsatt i hvor de kommer fra.

Så treffende musikk

Oh no,

not me

I never lost control

You’re face to face with the man who sold the world

The Man who sold the world – Midge Ure

Soundtracket til Phantom Pain er også kanskje den beste samlingen av relevant musikk til historien spillet prøver å fortelle. The man who sold the world, skrevet av legenden David Bowie og sunget av Ultravox (som også var navnet på en gruppe skurker i Metal Gear 2) sanger Midge Ure, forteller om en manns bisarre møte med sin dobbeltgjenger, en sang om identitet, hvem som eier en legende og hva som skjer med de som blir overflødige . De rytmiske tonene som i likhet med spillet forteller en historie om en soldat som har mistet sin identitet og ble en dobbeltgjenger av en annen.

Nesten hver sang du klarer å få tak i bygger opp under en fasade som knuses av virkeligheten, enten det er i steppelandskapet i Afghanistan eller jungelen i Angola. “Kids in America” av Kim Wilde som spilles mens du må beskytte barnesoldater i Angola eller “rebel yell” mens du infiltrerer en Sovjetisk base opp i fjellene. Vi blir påminnet av den mørke virkeligheten som foregår hver dag rundt om i verden.

Selv om muren falt en vinterdag på tidlig 90-tall så er det fremdeles den samme virkeligheten i mange steder i verden, kun forskjellige flagg på soldatenes skulder. Hva lærte Phantom Pain oss?

Uungåelig korrupsjon av idealer og moral

Phantom Pain viser oss også hva som skjer når idealer og moral møter virkeligheten. Nesten alle karakterene i spillet er blindet av idealer og en moralsk identitet om at de gjør hva som er rett. Fra Venom Snake som mener hans hevn over de som gjorde Diamond Dogs feil er den rettmessige, til antagonisten Skull Face som vil ta tilbake hva som var hans identiet fra et imperie som vil gjøre alle røde. Men etterhvert som historien går fremover opplever vi fraksjoner, moralske spørsmål og handlinger og tilslutt en kollaps av de idealene som Diamond Dogs ble bygget på.

Miller begynner å torturere alle han ikke stoler på, hjernevask er den naturlige rekrutteringen av soldater og man gjør avtaler med djevler. Først når antagonisten er tatt og Kapittel 3 starter skjønner vi hva det har kostet og det river oss så i hjerteroten. Det får meg til å virkelig bli irritert over hva som kunne ha blitt hadde Kojima faktisk blitt ferdig med spillet.

Tilslutt oppdager vi at vi er blitt den skurken vi prøvde å stoppe. Vi ser Venom Snake stirre på seg selv i speilet og mens kameraet passerer over skulderen blir Diamond Dogs logoen om til Outer Heaven. Vi hører skuddene fra utsiden og skjønner at året er 1995, og at Solid Snake er på vei for å gjøre ende på galskapen.

Phantom Pain tåler ikke bare tidens tann, spillet har bare blitt mer og mer aktuelt etter hvert som verden går mot nye globale kalde kriger og stiller et spørsmål som dessverre aldri blir spurt:

Hvor mye lidelse av andre kan vi påføre før vi ikke lenger kan forsvare våre egne idealer og moral?

Phantom Pain er vel verdt et gjensyn i dag