Jeg finner nøkkelen under dørmatta. I det jeg entrer leiligheten kjenner jeg en metallisk lukt, noe som sjelden lover godt. Og ganske riktig; på stuegulvet finner jeg henne i en blodpøl. Hun er kald og har åpenbart vært død noen timer. En kjapp sjekk av liket bekrefter mine mistanker. Hun er skutt. Jeg finner også en tomhylse i en annen del av stua. Noe som er vel så interessant er at jeg finner et fingeravtrykk som ikke tilhører avdøde.

De første sporene

En grundig sjekk av leiligheten gir meg en masse informasjon og mulige spor. Jeg vurderer å oppsøke jobben hennes først. Før jeg forlater leiligheten kommer jeg over at siste innkomne anrop kom fra en nabo to etasjer under. Det er ikke sikkert det er viktig, men jeg bestemmer meg likevel for å lete ytterligere i blokkas telefonjournaler. Det viser seg at det har vært flere oppringinger.

Jeg ombestemmer meg og banker på døra til naboen. Han er lite villig til å snakke med meg. Noe som er forståelig, jeg hadde heller ikke vært særlig imøtekommende hvis en ukjent person kom på døren min og spurte om å få ta fingeravtrykket mitt.

Etter et mislykka forsøk på å komme meg inn i leiligheten via lufteanlegget (det er ikke like lett som i Deus Ex viser det seg) velger jeg en annen taktikk.  Jeg banker på døra og når han åpner bokser jeg den mistenkte i fjeset til han besvimer. Ikke dem mest raffinerte strategien, og jeg kommer til å se jævlig dum ut hvis han viser seg å være uskyldig, men effektiv.

Levende liv

Til min lettelse finner jeg en pistol som passer overens med hylsen funnet i offerets leilighet. I tillegg finner jeg matchende fingeravtrykk. Jeg setter håndjern på gjerningmannen og lar politiet håndtere resten.

Min tilfredsstillelse varer kun til jeg kommer hjem og oppdager at jeg er kastet ut av leiligheten. Dessuten har jeg begynt å lukte som en gammel gymbag.

Dette er altså Shadows of Doubt. En detektivsimulator i en åpen verden. Eller kanskje mer et åpent nabolag. Her lever hver eneste innbygger sitt eget liv, har sine egne rutiner og sin egen hverdag. Det er i alle fall slik det føles. NPC-ene er ikke der for deg, men for seg sjøl. Det gjør Shadows of Doubt til en fascinerende verden å være en del av.

Spillet er satt til en alternativ virkelighet dratt rett ut av en Philip K. Dick-historie. Naturen har gått til helvete, alt er forurenset, menneskene lever tett og utrivelig og verden styres av megaselskapene.

Mye informasjon

Midt oppi dette jobber du som privatetterforsker i et håp om å anmasse nok sosial kapital og vanlig kapital for å komme deg opp og fram her i verden. For også her finnes det en Dark City-aktig utopi å strekke seg etter.

Du plukker opp sakene dine enten gjennom politiradioen eller via oppslagstavler. Det er via radioen du finner de mest spennende sakene så klart. Den andre går ofte ut på å ta bilder av utro ektefeller og den slags.

Den tilfeldige genereringen som foregår i bakgrunnen av spillet fungerer stort sett bra, men kan føre til saker det rett og slett er umulig å løse fordi du ikke får nok informasjon til å starte med.

Shadows of Doubt er befriende åpent, men også til en sånn grad at du kan bli overveldet av etterforskningen. Du plukker opp så mye informasjon at det er vanskelig å sile ut det som er viktig. Det gjør at du ofte kan ende opp i en blindvei. Sannsynligvis tett opp til hvordan en virkelig etterforskning foregår, men det i et spill blir det i overkant frustrerende. Heldigvis kan du når som helst forlate saker, uten noen følger annet enn såret stolthet.

Tungt

Med all denne åpenheten kommer det visse begrensninger og en av de mer åpenbare er måten de andre karakterene reagerer på deg. Finner de deg inne i leiligheten jager de deg, og prøve kanskje til og med å drepe deg. Men alt er glemt når alarmen slukkes og du møter dem igjen. Det bryter litt av illusjonen.  

Spillets innpakning er kanskje ikke for alle, men den ekstreme pikselgrafikken passer godt til stemningen og temaet. Musikken er i tillegg fantastisk stemningsskapende. UI-en er imidlertid unødvendig kronglete og lite intuitiv å finne fram i. Noe som er viktig da du ofte veksler mellom utstyr, ledetråder og selve spillet.  

Til tross for en begrenset grafikk så er spillets tekniske utfordringer åpenbare. Det er såpass mange prosesser som foregår samtidig at du må ha en relativt kraftig rigg for å kunne kjøre en middels stor verden. Noe større begynte seriøst å utover ytelsen. Når det er sagt er det mer enn nok å gjøre og oppdage selv i mindre verdener. Og er du ferdig med en, så er det bare å starte på neste.

Du kan også pådra seg statuseffekter som at du blir sulten, kald, våt, dritings og så videre. Personlig syns jeg sånt er dørgende kjedelig, men heldigvis er det til en viss grad justerbart.

Shadows of Doubt er irriterende og frustrerende, men samtidig fascinerende. Det er en unik opplevelse og du veit aldri helt hva du havner opp i eller hvordan du skal håndtere det. Hvis du føler deg klar til å bla gjennom mapper med informasjon, undersøke telefonlogger, krabbe gjennom ventilasjonssystemer og komme i klammeri med folk så er dette spillet for deg.