Shin Megami Tensei III Nocturne står i hjertet til mange JRPG elskere, undertegnede inkludert og når Atlus har bestemt seg for å remastre den var jeg veldig spent på resultatet. Etter fire gjennomspillinger på tre uker kan jeg si at det fortsatt er ett av tidenes beste JRPG.

Her føler jeg at vi må ha en liten historietime. Hva er Shin Megami Tensei? Svaret er mye mye mer komplisert enn jeg skulle ønske at det var. Shin Megami Tensei er en japansk IP som startet som en spin off av en serie kalt Megami Tensei, som var basert på japanske science fiction romaner kalt Digital Devil Story av Aya Nishitani og som utviklet en mer kjent spin off serie kalt Persona. Dersom du nå er forvirret, så forstår jeg det godt. Jeg vet ikke om jeg skjønner det helt selv.

Alle Persona titlene opp til Persona 4 Golden på PS Vita heter egentlig «Shin Megami Tensei Persona…» men før lanseringen av Golden kom Atlus frem til titlene ble for lange så de kuttet Shin Megami Tensei tittelen og slapp mesterverket Persona 5. Shin Megami Tensei serien er mindre kjent i vesten enn hva Persona har blitt, men for JRPG elskere er de virkelig verdt å sjekke ut

Shin Megami Tensei III Nocturne er første SMT tittelen som ble sluppet utenfor Japan. Dette var i 2004 og her i Europa var det mest kjent som Shin Megami Tensei III Lucifers Call og var en Playstation 2 tittel. Dette er første gang det er mulig å spille det siden, så er nok mange som får oppleve Nocturne for første gang nå. Som mange PS2 spill har det mye svakheter som ikke føles så bra i 2021 men de har tatt seg tiden til å oppgradere det visuelle. Lagt på engelsk voice over og litt flere småting som gjør spillopplevelsen bedre. De har også brakt tilbake Capcoms berømte demonjeger som gjorde en gjesterolle i originalen. selv om han er litt vel overpriset DLC denne gangen. De har også lagt til den veldig enkle vanskelighetsgraden «Merciful» som jeg kommer tilbake til senere.

Spillet finner sted i moderne Tokyo som plutselig går til helvete og blir oversvømt av demoner og du som en ung student på videregående blir forvandlet til en halv demon halvt menneske hybrid og må prøve å sette den ødelagt verden sammen mens du sloss mot og rekrutterer mange demoner.

Demonene kommer Persona fansen til å kjenne igjen raskt, for i Persona serien heter de Personas og kan rekrutteres av hovedkarakteren. Det er så mange forskjellige demoner og de tar former fra alt fra små feer til overseksualiserte kjønnsorgan etc. (Jeg sa det var merkelig). Det er mange som har sammenlignet Shin Megami Tensei med Nintendos mer koselige Pokemon da du også samler på vesener med mye muligheter som kan oppgradere skills og utvikle ferdighetene sine, men da må jeg bare få si at Shin Megami Tensei kom ut på 80 tallet og Pokemon kom ut i 96 så det er en smule blasfemisk sammenligning. Alle demonene representerer forskjellig religiøse eller mytologiske figurer fra hele verden og detaljnivået på alle fiendene man møter er helt fabelaktig. Designerne som har stått bak å pusse opp SMTs hundrevis av forskjellige demoner har gjort en ekstremt god jobb.

Det finnes mange måter du kan skaffe deg nye demoner på. Noen av demonene kan flørte med andre for å få de med på laget ditt, noen må bestikkes med penger. Og noen er bare vrange og må drepes i stedet. Partyet ditt består av deg pluss tre monster så det er mye muligheter til å sette sammen interessante team. Samtidig har man også henrettelsesfunksjonen fra Persona hvor man kan drepe vennene sine med giljotiner og Iron Maidens og få de til å smelte sammen til nye venner.

Shin Megami Tensei III Nocturne HD Remaster er mørkt, veldig mørkt. Menneskeheten har blitt forvandlet til skygger som ikke skjønner hva som skjer og alle karakterene du møter er depressive og har gitt opp all håp. Men spillet i seg selv er egentlig ganske lyst. Det er flotte farger og mye fargesymbolikk som foreslår at her er det mulighet til å beseire de onde gudene og sette verden tilbake der du var mens du prøver å finne ut hvem du faktisk kan stole på eller ikke. Dialogen i Nocturne er noe for seg selv og stiller alle de vanskelige spørsmålene du ikke klarer å svare på. Musikken som følger etter deg igjennom «The Vortex World» klarer å skape en stemning som gjør hele reisen bare creepy og ekkel.

Der hvor Persona serien er lys morsom, enkel og humoristisk står Shin Megami Tensei som den brutale mørke storebroren og vanskelighetsgraden er høy, veldig høy. Kanskje for høy? Jeg liker det men Atlus har lagt til en ny vanskelighetsgrad kalt Merciful som gjør spillet latterlig enkelt. Prøvde en gjennomgang av det uten at man døde en eneste gang og det syns jeg ikke var noe moro. Megami Tensei skal være frustrerende.

Men Shin Megami Tensei III er fortsatt en god inntreden til det større Megami Tensei universet og det er et ekstremt mesterverk av et spill. Jeg har hatt det i ca en måned og spilt det gjennom fire ganger og kost meg som en unge hver eneste gang.

Fortsatt sitter jeg med litt vond magefølelse. Fordi jeg mener Nocturne hadde fortjent mer. I en era hvor Atlus pusher ut 4 Persona 5 titler på fem år, blir Shin Megami Tensei glemt vekk i skyggene, og det føles som en litt «billig» remaster som de godt kunne ha brukt mer ressurser på og laget en full remake av. Du kjenner raskt at dette er en PS2 tittel. Hovedkarakteren er knotete å kontrollere, og de fleste utforskningsområdene kan være veldig brutale da du ikke har verdens beste kart og eneste grunnen til at jeg fant det frem greit er at jeg har spilt det før.

Det er ikke mange spill jeg vil kalle nesten perfekt, men Nocturne er der. Det er så merkelig at det bare må oppleves, men du må vite at du går inn i et spil som får Persona til å virke logisk. Siden det ikke har blitt gjort noe med siden 2004 er det bare på tide at flere får oppleve Nocturne som det mesterverket det er. Selv om jeg gjerne skulle ha sett litt mer innsats i hele remasteren, det å putte Dante modusen som DLC er jeg heller ikke noe spesielt fan av. Skal bli spennende å se hvordan de vil gjøre Shin Megami Tensei V på Switch senere i år som beskrives som en krysning av Nocturne og SMT IV