Er gangene i Central Square Shopping Center like skumle som gatene i Silent Hill? Det korte svaret er: uten tvil! Er dette en perfekt oppfølger? Vel, der må jeg utdype litt.

Velkommen til kjøpesenteret fra helvette!

Silent Hill 3 kom originalt ut i 2003 på PS2 og ble senere portet til PC. Spillet ble lansert bare to år etter den store hiten Silent Hill 2 (som jeg allerede har anmeldt) kom ut på samme plattformer. Personlig spiller jeg HD-remasteren til PS3 som også finnes på Xbox 360. Om du ikke skulle eie en gammel PS2 så ville jeg nok anbefalt HD-remasteren som nok er lettere å få tak i.

Så hva er annerledes denne gangen?

Etter å ha vandret rundt i de tomme, tåkefylte gatene i Silent Hill to ganger tidligere i de forrige spillene, så synes jeg det både er tøft gjort av Konami å bytte omgivelsene, og som et friskt pust i seriene. Spillet har allerede tatt steget fra en konsoll (PSX) til en annen (PS2), og nå har de ikke fordelen med å gjøre et ganske drastisk hopp i nivået på grafikken og diverse andre ting.

Spillet er på mange måter den andre siden av myten når det kommer til Silent Hill-serien. De tidligere spillene har på mange måter skrytt av sin “åpen verden”, og skremselen har kommet like mye av monstrene som av det åpne og tåkete landskapet.

De trange gangene byr på mange skumle øyeblikk

Håpløsheten som møter deg når du tenker “hvor skal jeg gå?”, og “hva gjemmer seg rundt neste hjørne?” er direkte nifs, men i Silent Hill 3 har Konami tenkt annerledes. De trange gangene er ikke bare en helt annen måte å skape frykt på med klaustrofobi, men er også en smart måte å bruke forskjellige kameravinkler på å skape en uro i spilleren. Dette gjør også spillet mer lineært både når det kommer til gameplayet og historien, men dette er ingen svakhet. Spillet virker på mange måter mer “tight” enn Silent Hill 2.

Den absurde historien

Denne gangen spiller du 17 år gamle Heather som befinner seg på “Central Square Shopping Mall” hvor hun møter på detektiven Douglas Cartland som ser ut til å følge etter henne. Heather prøver å stikke av ved å krype ut av vinduet på det nærmeste toalettet, og finne en annen inngang til shoppingsenteret, men denne gangen er det noe annerledes, det er ingen folk der inne lengre, og her begynner fallet inn i Silent Hill-verdenen

Som i tidligere Silent Hill-spill er historien like absurd, like vågal, og like gøy som tidligere. Karakterene er minneverdige ikke bare på grunn av designet deres, men på grunn av deres ekstreme personlighet, og ofte surrealistisk dialog. Om det kommer en cutscene så vet man aldri om man vil gråte, le, eller skjelve av frykt før den er ferdig, og ganske ofte går man gjennom alle tre på en gang. En emosjonell berg og dal-bane kan man si. Personlig elsker jeg disse japanske spillene som prøver sitt beste på å lage europeiske “historier, karakterer og verdener” (ofte laget av Konami). De treffer ofte en fin balanse mellom “cheesy” og skummelt/spennende eller hva enn de sikter på. Det blir som en slags “uncanny valley” hvor det du ser er nesten det du er vant til å se fra Amerika eller Europa, men det er noe som er litt annerledes.

Chessy, skummelt eller begge deler?

Spillet er fylt opp av små øyeblikk som er med på å berike atmosfæren. Små detaljer som gjør det verdt å utforske hvert minste rom, nøye. Mange av disse små øyeblikkene forteller mer om verden du befinner deg i, og mer om hvem karakteren din er. Om du er interessert i historien bak Silent Hill, og om du er interessert i å prøve å forstå deg på disse gale karakterene og hva de babler om så er alle disse små detaljene av interesse. Jeg vil ikke nevne noe spesifikt fordi jeg mener at historien og alt den innebærer i disse spillene må oppleves, det kan ikke forklares.

Skyt og drep monster, eller løp rundt dem

Det er to hovedaspekter ved gameplayet i Silent Hill 3, utenom selve utforskningen av verdenen. Det ene aspektet er om du vil drepe eller løpe rundt monstrene som befinner seg i spillet, og med dette aspektet følger det våpen og så videre. Om du ikke er feig og du spiller på “normal” eller “hard” så er rasjonering av medisin og ammunisjon en stor del av spillet. Hvilke monster må du drepe, og hvilke kan du løpe forbi. Dette er et aspekt som jeg føler dette spillet gjorde bedre enn forgjengeren. Jeg synes det er litt for få typer med monster, og skulle ønsket det var flere med tanke på hvor mange forskjellige steder man er på iløpet av spillet. Dette er noe utviklerne kunne utnyttet bedre. Ellers fungerer denne delen av gameplayet fint, og det er forskjellige taktikker å utvikle når det gjelder forskjellige fiender, og ikke minst “boss fights”.

Det andre, og det jeg personlig mener er det mest fascinerende aspektet ved spillet er gåtene eller “puzzles”.

En av mange gåter å løse

For å komme deg videre i spillet så må man som regel finne et objekt eller flere, som igjen må brukes til å løse en gåte eller gjøre noe absurd med for å åpne en dør eller lignende. Dette aspektet gjør at man må sjekke alle rom, og man må finne et kart slik at man kan se hvor man har vært. Det geniale med dette er at man ofte må gå frem og tilbake for å finne de rette tingene, og dette får et lineært spill til å føles relativt åpent (det fantes en gang en tid hvor ikke alle spill var open-world, ja jeg vet, helt sinnsykt). Ofte er det en eller annen tekstbit som henger på en vegg som forteller deg på en subtil og poetisk måte hvordan du skal løse gåten, og det er her hjernen kommer i bruk. Spillet tar de gode delene av et pek og klikk-spill, og setter det inn i et ellers aktivt spill, og det liker jeg.

Det grafiske, designet, og lyden

HD-versjonen av Silent Hill 3 er fin, men ikke perfekt. Spillet har en tendens til å lagge i FPSen om det blir for mye på skjermen å prosessere. Litt tilgivelse skal de likevel ha siden kildekoden til selve spillet forsvant for lenge siden, og spillet er bygd opp av tidligere “builds”. I noen “cutscenes” kan dialogen gå ut av synk med hvordan karakterene beveger munnen, men det er en liten detalj som skjer sjeldent. Ellers ser spillet flott ut, og det går som regel på skinner. Du vil nok ikke unngå følelsen av at dette er et spill fra PS2-æraen, men om du ikke har et problem med det så skal alt gå fint.

Som alltid er designet på nivåene og monstrene spektakulære, og virkelig en stor del av kjernen i hvorfor spillet er så skummelt og fascinerende. Det er virkelig som å falle inn i Twin Peaks-verdenen strippet for alt det koselige. I tidligere spill har man holdt seg i Silent Hill, og gått inn i bygningene der, men i Silent Hill 3 er man på en stadig reise mellom ulike steder, og dette gjør at utviklerne har måttet tenke nytt når det kommer til nivådesign for å passe på at blant annet tempoet blir riktig. Dette gjør at Silent Hill 3 ikke bare blir Silent Hill 2 (2), men en fullverdig oppfølger.

Hva skal det der forestille engang?

Lyden og musikken er uten tvil det sterkeste momentet dette spillet har. Det er ingen spill som kommer i nærheten av hvor ekkelt dette spillet er på lydsiden. De brå bruddene fra full musikk eller bakgrunnsstøy til komplett stillhet virker kanskje rare, men de er ufattelig effektive. Lyden og musikken er ihvertfall åtti prosent av atmosfæren, og det beriker virkelig bildene på en måte som er vanskelig å beskrive. Det er ikke noe nytt at disse spillene har fantastisk musikk og lyd, men det kan aldri sies nok, og det er raskt å glemme fordi det ofte er subtilt. Lyd skal man ikke alltid høre, men den skal alltid føles.

Så hva er den endelige dommen?

Så er spillet en perfekt oppfølger? Vel, iallefall nesten. Det gjør mye nytt samtidig som det ikke beveger seg altfor langt fra de tidligere spillene, og sånn sett kan man kalle det en perfekt oppfølger. Personlig synes jeg Silent Hill 2 er bedre, og det tror jeg det kan være ulike grunner til. Historien faller bedre i smak, jeg liker den “åpne” verden et hakk bedre, men det er små marginer det er snakk om. Jeg tror også det kan ha noe med hvilket spill i serien man spiller først, fordi det er ingen tvil om at den første gangen man setter føttene i denne verdenen er unik. Likevel vil jeg si at Silent Hill 3 er et fantastisk spill som har utrolig mye bra å tilby, og jeg tror nok jeg ville gitt det full score om jeg hadde spilt det før Silent Hill 2. De to spillene har helt unike og ulike historier, relativt forskjellig gameplay, og jeg tror at disse faktorene vil gjøre at noen lener seg mot at toeren er best og andre at treeren er best. Begge er solide spill som jeg gjerne plukker opp igjen ved en senere anledning, og som jeg virkelig kan anbefale til alle som ikke har problemer med hjertet.