Sjarm er viktig. Sjarm er den faktoren som gjør en person hyggelig å henge med. Definisjonen på hyggelig selskap. Og på samme måte som personer kan være sjarmerende, kan også filmer, musikk og spill by på sjarm. I så måte er «Dragon Quest IX: Sentinels of the Starry Skies» en liten sjarmbombe av et spill.

Engel uten vinger

Vi begynner som en engel, en usynlig hjelper satt til å beskytte en liten landsby. Som en såkalt celestrian er vår jobb å hjelpe landsbyboerne, og motta deres takknemlighet som belønning. Ved at de ber og priser hjelpen de får fra sin beskyttende engel, får vi energi som brukes til å få frukt til å gro på et hellig tre. Og idet spillet starter er det like før frukten er moden, noe som får katastrofale konsekvenser.

Uten å røpe for mye kan jeg avsløre at vår hovedperson mister vingene og faller til jorden som et vanlig menneske. Han våkner opp i sin egen landsby, og må legge ut på et eventyr for å komme seg tilbake til himmelen.

Til tross for de religiøse overtonene, fremstår «Dragon Quest IX: Sentinels of the Starry Skies» som et veldig jordnært og enkelt spill. Og da mener jeg enkelt i positiv forstand. I motsetning til andre japanske rollespill, der verdens skjebne står på spill, og en gjeng med emo-kids må kjempe gigantiske slag mot monstre på størrelse med skyskrapere annenhver time, har «Dragon Quest»-spillene en mer jordnær og personlig historie å formidle. Det handler om å hjelpe relativt vanlige mennesker med store og små problemer. Dialogen mangler det pretensiøse preget mange andre japanske rollespill har, den er mer løssluppen og folkelig, og det er noe som preger hele spillet.

Tradisjonelt

For som spill er dette et svært tradisjonelt japansk rollespill, med noen få hederlige unntak. Man rusler rundt på diverse områder, slåss mot monstre i et rundebasert kampsystem der man får velge angrep og taktikker, plukker opp skatter og erfaringspoeng, og utvikler hovedfiguren sin. I motsetning til andre japanske rollespill er alt fokuset på din egen hovedperson. Utviklerne har valgt å gå etter den populære «Monster Hunter»-formelen i spillet, slik at det er fullt mulig å koble seg sammen med andre spillere som kan hjelpe deg i eventyret ditt. Tanken bak er god, og den ene gangen jeg fikk testet denne funksjonen fungerte det knirkefritt, men det går dessverre litt ut over spillets karaktergalleri.

Spiller man alene får man muligheten til å leie med seg hjelpere som dessverre er temmelig generiske og pregløse, og bare fungerer som en slags leiesoldater. Jeg savner et litt saftigere persongalleri med egne personligheter i gjengen min. I stedet må jeg ta til takke med min egen hovedperson.

Men det er et savn som går i glemmeboka etter hvert. Underveis i spillet møter man på en hel haug med minneverdige personer. Med store og små problemer som skal løses.

God samvittighet

Og det gir meg en god følelse å rusle rundt og hjelpe disse menneskene. Jeg blir oppriktig glad av å hjelpe en forhekset kriger eller en foreldreløs jente. Det er kanskje ikke så grandiost og verdensomfattende som handlingen i andre japanske rollespill, men den enklere og mer eventyraktige verdenen gjør det hele desto mer sjarmerende.

Som «Dragon Quest»-spill når ikke dette helt opp til den fantastiske stemningen i «Dragon Quest VII» på Playstation og «Dragon Quest VIII» på Playstation 2, men det fremstår likevel som et av de mest sjarmerende og hyggelige rollespillene jeg har spilt på Nintendo DS.

Se flere bilder fra spillet på neste side!

«Dragon Quest IX: Sentinels of the Starry Skies» er utviklet av Level 5 og utgis av Square Enix. Spillet er lansert på Nintendo DS.