Reisen til Russland – del 1 – del 2 – del 3 – del 4

Etter snart ett år i stolen begynner laget å sette seg. Jeg har blitt kjent med spillerne og jeg veit bedre hvem som fungerer og ikke fungerer. Vi har funnet en bakre femmer som fungerer. Selnæs og Skjelbred er også viktige for laget. Det er de mer offensive spillerne som er spørsmålet.

Josh King fikk en god start og var den store stjerna, men formen hans har gått feil vei. Jeg har dessuten merka at laget fungerer bedre når Diomande er på banen. Han er god på å gjøre de rundt seg bedre. Dessverre spiller han lite for Hull.

Etter en kjapp analyse av vårt eget lag fant jeg ut at halvparten av alle målene vi slipper inn kommer som følge av innlegg fra vår høyreside. Vi har mange alternativer på høyrebacken, men jeg foretrekker fortsatt Omar Elabdellaoui. Vi spiller med offensive backer og trenger hans driv og teknikk.

Den kommende kampen mot Nord-Irland er viktig. Med seier vil vi for alvor ta et solid grep om andreplassen i gruppa. Da passer det svært dårlig at Pål Andre Helland er ute i fem måneder med en kneskade. Det blir ikke noe bedre av at Tarik Elyounoussi også er uaktuell med skade.

I tillegg til kvalifiseringskamp mot Nord-Irland skal vi også ut i treningskamp mot Østerrike, for å kunne forberede oss til Tyskland-kampen mot slutten av sommeren.

En av speiderturene denne gangen gikk til Hull for å se kampen mot Bournemouth, med et håp om å få sett våre to spisser. Det viste seg å være en bomtur da King starter på benken og Diomande sitter på tribunen. Etter å ha sittet en time og sett på Markus Henriksen miste ballen på midten, fikk jeg nok og forlot stadion.

Like etter kampen fikk jeg dårlige nyheter. Nok en ving er ute. Moi Elyounoussi, den norske spilleren som er i best form for tida, kan heller ikke være med mot Nord-Irland. Det begynner å bli tynt i angrepsrekka nå. Jeg må dessuten finne erstattere til Per Ciljan Skjelbred og Ole Selnæs som er suspendert.

Dette gjør at Martin Samuelsen, Fredrik Oldrup Jensen og Fredrik Midtsjø er tilbake i troppen. I tillegg gir det plass til tre spillere som ikke har vært med før. Håvard Nielsen, Ruben Yttergård Jenssen og Magnus Wolf Eikrem.

Til hver tropp har Nils Arne Eggen mast om å få med Håvard Nielsen. Nå får han sjansen. Eikrem er med fordi han kan ta playmakerrollen til Selnæs ved behov. Yttergård Jenssen er med fordi… Tja, jeg veit ikke. Fordi han er der? Jeg er smertelig klar over at troppene mine bare blir mer og mer Høgmo-esque fra gang til gang.

Etter hvert uttak er det alltid en av spillerne som media velger å kritisere. Denne gangen er det Tettey som får gjennomgå. Jeg velger å være den voksne i situasjonen og gi han kapteinsbindet på rein trass.

Min analyse av Nord-Irland viser ingen soleklare svakheter defensivt. De ligger godt i 4-5-1 og liker å trille ball mellom stopperne og den defensive midtbanespilleren. Offensivt liker de å angripe i midten. Paddy McNair prøver ofte å spille seg ut eller føre ballen ut av forsvaret. Dette kan kanskje utnyttes hvis vi setter press på ham.

Nærmest uten vinger går vi tilbake til diamanten med Henriksen og Midtsjø som indreløpere. Jo Inge Berget tar plass bak spissene Diomande og King.

Når Diomande dunker ballen i stolpen allerede etter 47 sekunder, har jeg trua på at dette skal gå veien. Den trua dør litt da Corry Evans dunker ballen i krysset bare minutter seinere. Herfra sliter vi med å skape sjanser, men to minutter på overtid i omgangen kopierer Markus Henriksen Evans’ skudd.

Til pause tar jeg ut Josh King, som ser ut til å ha tatt ferie allerede, og setter inn Martin Ødegaard. Vi får et bedre grep om kampen, men spillet sitter fortsatt ikke slik jeg ønsker. Etter en drøy time får vi endelig utnyttet overtaket. Fredrik Midtsjø spiller gjennom Jo Inge Berget, som er sikker alene med McGovern.

Det er fortsatt nervepirrende, men innbytter Håvard Nordtveit roer nervene når han smeller et langskudd lavt i mål like før slutt. Ingen kjempekamp, men tre poeng er det viktigste. Nå ligger vi på andreplass, ett poeng bak Tyskland og fem poeng foran Tsjekkia.

Neste kvalifiseringskamp? Tyskland borte. Det blir uten Omar Elabdellaoui, som pådro seg gult kort og er dermed suspendert.

Før kampen mot Østerrike spekulerer media i om jeg kommer til å eksperimentere. Jeg skal gi dere et eksperiment jeg.

Vent, la meg forklare. For det første så lovet jeg tidlig at vi skulle teste ut tre bak. For det andre så møter vi Tyskland om litt over to måneder. De liker, i likhet med Østerrike, å tre seg gjennom i midten. Det skal være umulig mot denne formasjonen. Det er mest bekymra for er hvordan midtstopperne skal takle dette.

Ikke særlig bra viser det seg. Første omgangen er for så vidt akkurat det jeg håpet på. Østerrike har ball mye, men klarer ikke å skape noe annet enn langskudd. Like før pause tar vi dessuten ledelsen ved Gustav Valsvik, som header inn et frispark fra Magnus Wolf Eikrem.

Etter pause faller det fra hverandre. To ganger dribler Zlatko Junuzovic seg gjennom i midten(!) og smeller ballen i mål. Det er også helt fortjent når Sabitzer får en ball i bakrom og setter ballen forbi Jarstein. Tilfeldigheter gjør at det kun ender 3-1.

Det spørs om dette er noe å satse på mot Tyskland. Da må jeg i så fall få inn noen andre enn Forren og Strandberg som sviktet gang på gang i denne kampen. Nærmest troppen er Simen Wangberg, så… Ja, vi får se.