Råning er ikke det det en gang var. Før handlet det om wunderbaum og spoilere og et stereoanlegg som gjerne kostet mer enn selve bilen. I dag handler det om å få et vrak kjørbart, og så kjøre det til et vrak igjen. Råning er fart og spenning, kappløp og vraking, og handler ikke lenger om staffasje, revehaler, terninger og blankpolerte pansre. Dirt Showdown tar den nye rånekulturen på alvor.

Bilmestrene

Codemasters har nemlig alltid hatt en forbannet god forståelse av hva som gjør et racingspill moro. Colin McRae-serien løftet rallyspillene til nye høyder. Race Driver: Grid hadde en gateraceforståelse Need for Speed bare kan drømme om. Og F1-serien har gjort verdens kjappeste motorsport tilgjengelig og akkurat så detaljert som den bør være.

Dirt-serien startet som en videreføring av Colin McRae-spillene, og også her viste Codemasters forståelse for hva den bilinteresserte spilleren var opptatt av. Ikke bare flyttet de serien vekk fra skauen og Solberg-brødrene og over i X-Games-territoriet med mer spektakulære race og dueller og en ungdommelig kjøreglede over det hele, de har også vært flinkest i klassen med å gjøre racing sexy. Glem de sterile banene og statiske omgivelsene i Forza og Gran Turismo, Codemasters-racing er stappet med ville spesialeffekter og sexy grafikk.

Etter å ha lekt seg med rallyvarianter i tre Dirt-spill, føles Dirt Showdown som en litt brutal overgang. I stedet for smidige brekkslædder, beroligende kartlesere og norske omgivelser (som vi fikk boltre oss i i Dirt 3), får vi rustne holker fulle av bulker og rå motorkraft i Dirt Showdown. Showdown har mer til felles med Psygnosis-klassikeren Destruction Derby enn Colin McRae-spillene, og føles umiddelbart litt uvant.

Bilene føles tunge og litt mindre responsive enn i de vanlige Dirt-spillene. Men så er heller ikke de få banene jeg prøver lagt opp til fartsbaserte kappløp. I det ene kjører vi i et åttetall. Klassisk stock car racing, med andre ord, full av kræsjing og bildeler som flyr. Skademotoren har fått seg en overhaling, og de bulkede vrakene som durer rundt på banen blir mer og mer deformert underveis.

Mer tradisjonelle løp finnes det og, men fortsatt med et fokus på å bruke fysisk makt på å komme seg forbi motstanderne. Dirt-spillene har alltid vært litt fysiske, men Showdown er enda mer glad i gnistregnet fra metall mot metall enn tidligere.

Av de tre banene jeg får prøve, er den siste den mest spektakulære. Her befinner vi oss i en svær bolle av en bane, og skal rett og slett bare pulverisere motstanderne ved å kjøre inn i de hardest mulig. Det er gøy og spektakulært, men vanskeligere enn man skulle tro på grunn av den noe trege styringen.

Dirt Showdown er noe nytt i Dirt-serien, og det spørs om alle vil bli like glade for denne nye retningen. Det er noe rånete og skittent over spillet, og racingpuristene vil nok rynke litt på nesen av det nye fokuset på kræsjeløp og vill bølling. Samtidig skal man ikke undervurdere Codemasters, som alltid har vært et hestehode foran biltrendene i sine tidligere racingspill. Lekkert og voldsomt var det i alle fall, så får vi se om sluttproduktet blir variert nok til å holde på interessen ut over å se pansre og støtfangere fly veggimellom.

Dirt Showdown utvikles og utgis av Codemasters. Spillet skal lanseres på PC, Xbox 360 og Playstation 3 25. mai.