okt 07
Marte Hellarvik
I nåtidens era av half-assed AAA-titler og over-ambisiøse løfter fra store selskaper, fremstår det som indie-utviklere ønsker seg noe annet. Eksperimentelle titler popper mer og mer opp, og gjennom disse titlene går også flere på tvers av flere sjangere. I lys av Skrekktober har jeg satt meg inn i tre korte titler, som likevel evner å være sinnsykt minneverdige på tross av lengden. I tillegg bærer de også et felles-preg: Alle titlene har valgt å bruke en Animal Crossing-lignende estetikk.
Å se en karakter tradisjonelt assosiert med kos og avslapning, nå plassert i et uggent og skremmende univers, vekker noen rare følelser. På samme måte som baby-latter når man tror man er alene sender kaldt nedover ryggen, blir jeg veldig ubekvem av å se søte, uskyldige karakterer omringet av tåke, demoner og mareritt.
Discopup
Utenfor en eksklusiv nattklubb hvor kun hunder slipper inn, er du en lengtende sel med febrilsk FOMO. Det er ikke et alternativ å snu, så du må utforske omgivelsene og bygge forståelse på alle karakterene rundt deg. Gjennom utallige samtaler, eventyr og utfordringer, vil du potensielt kunne bygge en utkledning som lurer sikkerhetsvakta.
Discopup, utviklet av Parry Mechanics, er intet mindre enn et mesterverk som jeg syns har fått kriminelt lite oppmerksomhet. Spillet går i en klassisk time loop, hvor de fleste handlinger krever av tiden din, og klubben stenger klokken to. Utfordringen er å samle alle gjenstander innen da, men det vil du garantert ikke få til første loop. Det er heller ikke vanskelig å komme til dette punktet, men det er langt ifra klimakset til spillet.
Verdenen er fylt med så utrolig mange snåle karakterer og merkverdige side-historier, at man går nærmest aldri tom for nye erfaringer. Jeg vil ikke gå for mye inn på nøyaktig hva som skjedde i min playthrough, fordi dette er typen spill som er best å gå blindt inn i. Men liker du David Lynch, liker du abstrakt, satirisk humor med en god dæsj eksistensiell filosofi og body horror, er dette spillet for deg. Ikke la deg lure av grafikken, den er kun et skalkeskjul for utrolig bra forfatterskap og usedvanlig underholdning.
Jeg kan ikke anbefale denne tittelen nok.
Rental
Der Discopup introduserer det absurde, har Rental valgt å gå for noe mer klassisk og klaustrofobisk.
Du og familien din skal bo i en liten hytte i skogen. Etter å ha ankommet virker det ikke som utleier er tilstede og du påtar deg oppdraget å undersøke hytta for å finne ham. Sekundet du tråkker inn i den urovekkende hytta, smekker døra igjen bak deg og låser seg. Men som den modige kaninen du er, holder du fast i oppdraget om å finne utleier og begir deg dypere inn i bygget som plutselig er mye større enn det fremstod fra utsiden.
I et av rommene lenger inn, står en fortapt utleier og advarer deg om forbannelser og gjenferd. Han forteller deg at du er nå evig fastlåst i dette skumle universet, om du ikke utfører ritualet som bortviser demonene. Med en liste over ulike gjenstander du behøver, blir det nye oppdraget ditt tydelig.
Rental er et veldig kort eventyr på ca en halvtime, utviklet av Lonely House. Du har hovedsakelig to evner, bevegelse og samhandling. Huset som skal utforskes er preget av en tykk, ekkel stemning, og det er tydelig at du ikke er alene. Noe følger etter deg, og jo flere ting du samler sammen, desto mer aggressivt blir dette vesenet.
Det var en del jumpscares som høynet pulsen min gjennom opplevelsen, men jeg traff aldri et punkt hvor jeg følte behov for å ta en pause. Det eneste som holder dette fra en perfekt score fra meg, er nok at spillet føltes for enkelt. Parret med den skumle naturen hadde jeg forventet større utfordringer. Dette er nok et veldig fint alternativ om man ønsker en lettere introduksjon til indie-horror. Det er også gratis, enda et sterkt argument for å gi det en sjanse.
Easy Delivery Co.
På en litt annen side av skalaen finner vi Easy Delivery Co. Et spill som på utsiden fremstår som et chill leveranse-spill. Og mye av tiden så er det nettopp det. Varene plukkes opp på punkt A og transporteres til punkt B. Veien er humpete og tåkete og du skal forsøke å bevare mesteparten av lasta bak i pickuptrucken, samtidig som du holder et øye ved energi- og bensin-nivået. Innimellom må du innom bensinstasjoner for å fylle på bilen og en drikkeautomat eller dagligvarehandel for å hamstre energidrikker.
Likevel er det noe som lingrer hele veien. Lufta er tykk og truende, veiene er aldri vennlige uansett hvor mye du oppgraderer. De lokale beboerne føles sjelden helt rett til sinns og bemerker seg alltid hvor mye du ligner på den tidligere leveranse-gutten. Hvis du skulle falle offer til kulden, våkner du opp i en mørk, fremmed gang og må panisk lete deg frem til veien ut.
Skrekken i Easy Delivery Co ligger kun i det sublime. Du blir aldri direkte fortalt at du skal være redd, men du føler deg heller aldri totalt tilfreds. Karakteren din er kontinuerlig i fare for å fryse ihjel, sovne eller gå tom for bensin. Det føles som en syklus som aldri vil ta slutt. En slik karriere føles utrolig isolerende, og jeg opplever et kontaktsøkende behov. Og å da møte på karakterer jeg heller vil rømme vekk fra, er med på å styrke ensomheten i dette utrolig dystre spillet.
Grunnen til at dette heller ikke fikk perfekt score, er nok simpelthen fordi det ikke er like intenst og memorabelt sammenlignet med tidligere nevnte. En tittel som Discopup kommer jeg til å huske med sterk varme i lang tid, og det er nok mindre sannsynlig her. Det er absolutt ingenting galt med spillet selv, men det når ikke helt opp mot sine konkurrenter.
Konklusjon
Tre titler som bærer en stor likhet visuelt, dog unike nok til å stå sterkt uavhengig av hverandre . Tre fullstendig forskjellige historier som alle fortjener en plass i rampelyset. De er nok alle et stykke unna et klassisk horror-spill, men jeg vil argumentere for at følelsen jeg satt igjen med under mine playthroughs er like grufulle og ukomfortable som en tradisjonell tittel.
Om noe er addisjonen av de søte karakterene og estetikken med på å styrke hvor ubekvemt hele universet oppleves. For eksempel, er det ganske forstyrrende å vitne til en nusselig baby-lignende karakter, ta på seg en Frankenstein-maske av ulike dyre-deler. Det er en imponerende bragd å vekke så mange følelser i krasj, over en såpass kort varighet, men dette klarer altså disse utviklerne uten problem. Alle tre er titler jeg varmt anbefaler for enhver som ønsker noe annerledes i skrekkens høytid: Kort, intenst og garantert uforglemmelig.
