Livet som spillanmelder er ikke bare jubalon og hedonisme, som mange sikkert innbiller seg. For eksempel må man iblant gi avkall på verdifull samboertid og Bad Company 2-timer, bare for å gjøre hard journalisttjeneste dypt nede i spillindustriens deprimerende og destruktive slum. Man risikerer å måtte slite med tungsinn i lengre perioder og få gamle minner tråkket på. Alt sammen for å redde dere der ute fra å bruke barnestønaden på alt det heslige som enkelte lugubre spillselskaper prøver å lure på dere. 

Knuste drømmer

«Blood Drive» er i det minste en utmerket anledning for meg til å gjøre dette poenget tydelig. Activision Blizzard tenkte nemlig at de skulle utnytte den aktuelle zombietrenden og samtidig spille trygt på den velprøvde og vellykkede bilaction-sjangeren, slik at folk skulle ha noe lettbent å spille i tilfelle de skulle gå lei av «Black Ops». Attpåtil sirlig plassert midt i julestria. 

Da jeg var yngre, hadde jeg en kompis med Playstation. Den spilte vi utallige timer «Vigilante 8» på, og jeg har minner fra det spillet som jeg setter svært høyt. På min egen N64 snek jeg meg også til noen forbudte, men minnerike stunder med «Carmageddon», og senere har jeg satt tennene i «Twisted Metal». Derfor svir det ekstra når et spill så totalt blottet for sjarm og inspirasjon skal sverte en sjanger jeg har såpass godt forhold til, paradoksalt nok utviklet av samme firma som står bak «Vigilante 8».

«Blood Drive» har i grunnen et svært lovende utgangspunkt. Vi blir ikke heftet med noen form for historie annet enn smådetaljer under lasteskjermene om en fremtidig zombie-apokalypse som har satt verden i en «Mad Max»-lignende tilstand, og resultert i en blodig sport med biler og zombier som hovedingredienser. Det er egentlig greit, og virker som et bevisst valg fra utviklernes side. Problemet er at satt i sammenheng med resten av spillet, som er svært magert på innhold generelt, føles det ekstra blodtappende at det ikke blir gitt noen form for innføring i universet. Det blir uaktuelt å verken bry seg om eller bli fascinert av de ulike sjåførene, siden man ikke aner hva de gjør der i utgangspunktet. Men likevel, blandingen av «Vigilante 8» og «Dead Rising» skulle være tiltalende nok for enhver zombie- og bilelsker, hadde det ikke vært for at, vel, spillet suger.

Punktert

Målet med spillet er å vinne det (antakelig?) prestisjefylte Blood Drive Championship, noe som kun kan forsøkes etter å ha vunnet en haug med innledende runder i andre turneringer. Hver turnering består av et visst antall runder med forskjellige moduser på forskjellige baner. Modusene dreier seg om slakting av vandøde, slakting av hverandre, begge deler, kappløp etter sjekkpunkter, eller om å beholde en gullhodeskalle lengst. Dette er egentlig et fint knippe utfordringer, men det er stort “men” her. Gjennom de mange turneringene finnes det nemlig ikke en eneste variasjon, ingenting nytt skjer i løpet av spillets gang, annet enn at motstanderne gjør mindre pinlige feil.

I begynnelsen går dette greit, siden man knapt rekker å forsere alle modusene før man er ferdig, men i de siste turneringene blir det verre. Her må man nemlig sitte i flere timer med samme turneringen, og spillmodusene blir ikke flere. Man sitter rett og slett og gjør det samme i time etter time, og på denne tiden rekker man faktisk å spille alle de forskjellige banene, som går på rundgang, flere ganger. Har man først sittet så lenge med spillet at man kommer til denne eviglange skjærsilden, har man også funnet ut at de eneste konkurranseformene som inneholder det minste snev av moro er de hvor man slakter biler og levende lik. Kappkjøringen er både vanskelig og kjedelig på en gang, og “King of the skull” føles tilfeldig og halvferdig.

I og med at spillet tvinger deg gjennom alle spilletypene per område, føler man fort at man sitter og gjør en jobb. Og da mener jeg en skikkelig kjedelig jobb, noe man bare gjør fordi man har en gulrot langt der fremme et sted. Gulroten i dette spillet? Et kort, intetsigende filmklipp, samt enda en altfor lang turnering på de samme banene. 

De åtte sjåførene har brukbart design og er veldig ulike. Hver enkelt presenteres med en kort bakgrunnsrapport, og fylles ellers ut i “historien” ved at kommentatorene kommer med bemerkninger om dem. Alle har ulike kjøreegenskaper som står i stil til bilen de kjører, samt et spesialtriks som kan brukes ved å fylle opp “rage”-meteret. Disse er stort sett forglemmelige, og i seks av åtte tilfeller er den egentlige spesialiteten å ikke kunne kjøre bil.

Det er ingenting i veien med et forenklet kjøresystem i et enkelt spill, men det burde være unødvendig å gi ut et spill hvor de fleste bilene er omtrent umulige å kjøre. Det er i hovedsak dette som er grunnen til at kappkjøringskonkurransene er så fordømt vriene, og ikke fordi spillet legger opp til en balansert og kreativ utfordring. Det er utilgivelig. På toppen av den råtne kransekaken tenkte Sidhe at det var helt ok å gi ut et spill som i stor grad spilles i en hastighet på en ti-elleve bilder i sekundet.

Skulle man mot formodning være sulten på enda et par runder komplett kjedsomhet, kan man gjøre akkurat det samme som i enkeltspillerdelen på nett. Heldigvis for min tro på menneskeheten er lobbyene tommere enn innsiden av hodet til de mange zombiene. Man får likevel spilt, men da kun mot datastyrte motstandere, akkurat som man ville gjort offline. Resultatlister? Leveling? Glem det. Hadde dette vært et bra spill kunne selvsagt en skikkelig utført onlinedel vært en knakende suksess. Men som med så mange andre sider ved dette spillet, føles også onlinedelen uferdig og altfor lettvint.

Trykk Start

Men alt er ikke bare tristesse og elendighet i “Blood Drive”. Om man setter på pause, noe det bråkete og rotete gameplayet tvinger deg til ganske ofte, åpner det seg en helt ny verden. Det er utvilsomt den beste pauseskjermen jeg noensinne har opplevd. Med sin nydelige gitarmusikk som masserte de plagede øregangene mine, fikk jeg mer lyst til å høre på pauseskjermen enn å spille. Det gjorde jeg også. Årets pauseskjerm. 

Spiller man med en av de to brukbare figurene og kjører på en av de mindre irriterende trange banene i riktig modus, kan man skimte det potensialet spillet antakelig hadde tidlig i utviklingsfasen. Flere av våpnene er tilfredsstillende å bruke, og det kan føles ganske bra å sende av gårde tre svirrende missiler mot en gruppe vandøde, smadre en bil med panseret, og kjøre videre i en forrykende fart før man brekksladder inn i en diger gjeng råtne beist og får skjermen full av blod. Men disse øyeblikkene tjener bare til å vise hva spillet kunne vært. Jeg sitter igjen med inntrykket av at Sidhe hadde et bra prosjekt gående, før Activision snappet koden ut av nevene deres og kastet det ut til de sultne julehandlerne før spillet var ferdig. 

Som pesten

Grunnen til at jeg gir spillet en tvilsom toer og ikke mindre er at jeg har respekt for det kunstneriske uttrykket til hardt arbeidende sjeler. Det er mulig å ha det gøy med «Blood Drive», om enn for en meget kort stund. Ideen er fullt brukbar, og spillet er på riktig vei hadde det bare fått mer tid på seg. Mer innhold, flere moduser og baner, en historie. Slik spillet ser ut i dag, er det ikke noe jeg ville hatt på harddisken engang om det hadde vært billig DLC. Grafikken ser fem år gammel ut, og universet er verken troverdig eller i nærheten av sjarmen til «Vigilante 8» – et tolv år gammelt spill. Musikken er grusom, selv om jeg gjerne hører på bra metal eller techno når som helst. Så hva gjør du om en tre meter høy zombie løper mot deg (utenom å sette på pause)? Det samme som du gjør om du ser dette spillet i butikken: styr unna!

Se flere bilder fra «Blood Drive» på neste side!

«Blood Drive» er utviklet av Sidhe og utgis av Activision. Spillet er tilgjengelig på Xbox 360 og Playstation 3.