Det virker som en liten evighet siden sist vi besøkte Max Payne i hans skitne tilværelse i Hoboken, New Jersey, men for min del er det bare en uke siden. Jeg hadde nemlig min egen, private gjenforening med den deprimerte antihelten da jeg freste gjennom Max Payne 2 på nytt, men denne gangen var det ikke like rosenrødt som jeg husket det. For det er tydelig at tiden har gått siden spillene høstet stående applaus fra et samlet kritikerkorps. Tilbake i dag står et under middels action-spill med utdaterte spillmekanikker, ganske klein grafikk og litt krøkkete forklart historie.

Nye utfordringer

Å lage en oppfølger til gamle publikumsfavoritter er ingen enkel sak. Man vil gjerne lage et spill for både nye og gamle spillere, men balanserer man det feil, risikerer man å sitte på en total flopp ingen vil vedkjenne seg. Rockstar har riktig nok en lang rekke kvalitetstitler bak seg, men vi har aldri sett dem videreføre andres spillserier før.

Det er derfor med blandede følelser jeg nå befinner meg i en feit, svart sofa i Rockstars lokaler i London. Den enorme skjermen på veggen foran meg viser oppstartsmenyen til Max Payne 3 mens to markedsfolk fra det legendariske spillstudioet gjør en svært god jobb med å forsikre meg om at de regelrett ELSKER Max Payne. Mer enn meg, tydeligvis. Men jeg skal innrømme at jeg likevel konstant sender lange blikk mot START GAME-valget på menyen foran meg mens de prater.

De gir meg en myk innføring i Max Payne 3-universet, og starter opp et brett hvor vi befinner oss i den skitne New York-leiligheten til Max. Det vil si, den nye Rage-motoren sørger for at den nå er enda skitnere og mer rotete enn før. Max er som vanlig iført den sedvanlige skinnfrakken, og den velkjente sleiken er fremdeles intakt. Men det er noe annerledes med ham. Han beveger seg tyngre og mer krøkkete. Drikking og pillegnasking har tydeligvis preget ham. Men når kulene atter begynner å suse rundt ørene, får vi glimt av gammel storhet.

Gamle og nye triks

For det er når første actionsekvens sparker i gang at jeg husker hvilken spillserie jeg har med å gjøre. Både Bullet Time og Shootdodge, teknikker som lar en sakke ned tiden og utføre akrobatiske skytestunts i beste John Woo-stil, er tilbake, og som vanlig er kampene preget av rett og slett urettferdige odds i fiendens favør. Men det har heldigvis skjedd nye ting også.

Max har for eksempel lært seg å gå i dekning siden sist. Det er ingen langsiktig strategi, og Rockstar-folka understreker at det er mye mer effektivt å løpe ut i kampens hete med et våpen i hver hånd, men det gir i det minste en ofte sårt tiltrengt pust i bakken mellom slagene.

En annen kul ting er at det finnes metoder for å tjene inn liv under kampene, ved hjelp av noe som kalles Last Man Standing. Som vanlig regenerer man ikke liv, og må ta smertestillende piller for å hente seg inn igjen når silhuetten i høyre hjørne blir for full av rødt. Men om man etter å ha fått nådestøtet innen en kort tidsperiode på fire-fem sekunder klarer å finne og drepe den som skjøt en, får man en liten del av livet tilbake. En artig vri som garantert kommer til å spille en strategisk viktig rolle i de lengre kampene i spillet.

Sydenferie

Etter noen overståtte kuleregn i New York, er det på tide å sjekke ut et brett fra hoveddelen av spillet, i den brasilianske storbyen Sao Paolo. Her har Max tatt seg jobb som livvakt, og har endret utseende totalt. Den rufsete manken er barbert bort, og i ansiktet befinner det seg nå et tilsvarende rufsete skjegg. Og den hullete helsetrøya avslører nye, digre armmuskler. Men tyngden i stegene er den samme.

Figurene i Max Payne 3 beveger seg rett og slett utmerket, og fysikkmotoren sørger for at det meste foregår på ytterst realistisk vis. Fiender kan hemmes av skudd i armer og føtter, og leddene reagerer til og med forskjellig avhengig av hva slags håndvåpen man bruker.

Sao Paolo kan vel ikke kalles annet enn det perfekte bakteppe for et actionspill. Her finner vi alt: Grotesk rikdom og ekstrem fattigdom, kriminelle gjenger og korrupte politistyrker, businessdistrikter og de fattige favelaene – enorme kontraster som gjerne eksisterer vegg i vegg. Og det hele ser fantastisk ut. Detaljrikdommen varierer riktignok noe fra sted til sted, men lyset og fargene bidrar med en stemning man kan ta og føle på.

Og selv om det hele skriker av Max Payne, er det umulig å ignorere Rockstar-stempelet som preger det hele. Alt fra de perfekte motion capture-bevegelsene, mangfoldet i omgivelsene, og den sammensatte verdenen og de gjennomførte karakterene som sender tankene tilbake til både Red Dead Redemption og Grand Theft Auto IV. Og kontrollsystemet låner fritt fra tidligere Rockstar-titler.

På egne ben

Det er derfor litt frustrerende å erkjenne at Max Payne 3 først og fremst er et hardpakka actionspill, ikke et nytt spill i Grand Theft Auto-sjangeren. Utforskning belønnes riktignok med helt nødvendig ammunisjon og smertestillende, men jeg så ingen tegn til småoppdrag, minispill og lignende elementer Rockstar har blitt så kjent for å inkludere.

Som actionspill er det dog lite å utsette på Max Payne 3. Omgivelsene er høyst ødeleggbare, og jeg fikk blant annet se Max sprenge en bensinstasjon for å knerte en hel haug med slemminger i én, herlig eksplosjon. Under en skyteepisode i en bussgarasje fikk jeg gleden av å se en diger buss ramle i fleisen på en intetanende desperado. Sammen med Bullet Time, Shootdodge og dekningssystemet, kan man selv koreografere rene voldsballetten. Om Rockstar velger å inkludere en videopptaksfunksjon i spillet, kommer i hvert fall jeg til å bruke den hyppig.

Actionsekvensene kommer som perler på en snor, og det er vanskelig å samle seg mellom slagene. Pausene i spillet dukker som oftest opp kun når man har utslettet alt liv i området og har tid til å dra på pillejakt, eller når historien fortelles gjennom den velkjente internedialogen til Max Payne. Før var den illustrert av tegneseriestriper, men ettersom Rockstar tydeligvis har fått med seg at dette i dag regnes for en billig og uengasjerende måte å fortelle en historie på i spill, har de byttet dette ut med sekvenser hvor tegneserieruter og –tekster dukker opp sporadisk under filmsekvensene. Det føltes litt kleint og krampeaktig hipt, men mulig det går seg til i løpet av spillets gang.

Inntrykkene jeg sitter igjen med idet jeg atter en gang sitter i taxien, denne gangen på vei tilbake til flyplassen, er mange, og i høyeste grad positive. Det er fremdeles en rekke elementer Rockstar nekter å snakke om, for eksempel en ikke uvesentlig flerspillerdel, og selv om spillet er langt fra ferdig, føltes flyten i actionsekvensene tilnærmet perfekt. Det er også tydelig at Rockstar har klart å gjøre nødvendige inngrep for å modernisere Max Payne-universet til 2011 uten å tukle for mye med grunnformelen. Om de klarer å holde denne balansen intakt gjennom hele det ferdige spillet, vil tiden vise, men det er herved lov å begynne å glede seg til Max Payne 3.

Se flere bilder fra Max Payne 3 på neste side!

Max Payne 3 utvikles av Rockstar og utgis av Rockstar Games. Spillet lanseres på PC, Xbox 360 og Playstation 3 i mars 2012. Spill.nos reise til London og Rockstar for å se på spillet ble betalt av Rockstar Games.