Det var få indikasjoner på at Tetsuya Mizuguchi skulle bli mest kjent for kunstneriske eksperimenter med lyd, bilder og interaksjon da magasinet Edge intervjuet han i 1995. Den unge japanske produsenten stod bak den uhyre populære arkaderaceren Sega Rally, og var mest opptatt av å snakke om de tekniske utfordringene med å konvertere spilleautomaten til Sega Saturn, og om hans kommende prosjekt: motorsykkelspillet Manx TT. I dag er Mizuguchi mest kjent for sine unike og mer abstrakte spillprosjekter som leker med lyd og grafikk.

Rez 2?

Spør du en som tar spilling på alvor om gode eksempler på hvorfor spill er kultur, er sjansen stor for at han mellom Braid og Shadow of Colossus nevner spillet Rez. Tetsuya Mizuguchis skytespill fra 2001 var en reise gjennom abstrakte datalandskap der spilleren skulle låse et sikte fast på ulike fiender for å skyte de. I stedet for lydeffekter ble skytingen akkompagnert av ulike instrumenter. Rez ble dermed en audiovisuell lek, en lek med sanseinntrykk. Det var et ambisiøst spill, inspirert av den russiske maleren Wassily Kandinsky, og det ble raskt en yndling blant kulturtørste spillere.

På overflaten er Child of Eden nesten en direkte oppfølger til Rez. Man reiser fortsatt på skinner gjennom abstrakte landskap, og man skyter fortsatt ned fiender ved å låse et sikte fast på de og fyre løs. Likevel føles det som et veldig annerledes spill. Det kalde og mekaniske uttrykket i Rez er byttet ut med mykere og mer organiske omgivelser i Child of Eden. Der Rez føltes som en reise inn i en datamaskin for å stoppe en løpsk kunstig intelligens, føles Child of Eden som en reise ut av datamaskinen. Vekk fra kald teknologi og datastyrte fiender mot mer naturlige omgivelser og organiske vesener.

Spillets handling er relativt abstrakt, og går ut på å redde Lumi, en menneskelig kunstig personlighet portrettert av den fiktive frontfiguren i Mizuguchis band Genki Rockets. Lumi er fanget i et datasystem som inneholder data om jordas og menneskenes historie, og det er denne dataen som danner grunnlaget for de ulike nivåene vi må manøvrere gjennom for å redde Lumi.

Du er kontrolleren

Spillet har fått spesielt mye fokus på Xbox 360, ettersom det er et av de første Kinect-spillene som ikke faller inn i kategorien lettbeint familie-/barnespill. Mizuguchi har en helt spesiell evne til å forstå ny maskinvare og hvordan man skaper spillopplevelser tilpasset maskinvaren. Sega Rally-kontrollen var perfekt tilpasset kabinettet med ratt og pedaler. Lumines var i to år det eneste spillet som virkelig føltes naturlig på Sonys håndholdte PSP-konsoll, og på samme måte er Child of Eden det første spillet der Kinect føles som en naturlig kontrollmetode, og ikke en teit gimmick.

Man glemmer at man spiller Kinect når man spiller Child of Eden. Jeg styrer siktet med høyrearmen min og skyter ved å dytte hånda frem. Aktiverer smartbomben ved å strekke begge hendene over hodet. Det er intuitivt, men etter en stund føles det litt slitsomt. Å styre et sikte med en hånd i luften er litt som å styre en musepeker med en hånd i lufta, og det er i lengden en veldig tungvindt måte å spille på. Det hjelper heller ikke at jeg ikke klarer å være presis nok på de mer viderekomne nivåene, men dør fordi Kinect-sensoren ikke er nøyaktig nok når den skal oppfatte bevegelsene mine.

Derfor vender jeg ryggen til Kinect etter en time og vender tilbake til håndkontrolleren, som forbedrer poengsummene mine betraktelig. Kontrollen er intutitv for alle som har spilt Rez, men med et nytt og viktig element: man kan enten låse siktet på opptil åtte fiender før man skyter, eller skyte et maskingevær direkte med en annen knapp. Maskingeværet brukes til å stoppe lilla fiender og innkommende skudd, og hever spillmekanikkene forbi Rez. Sjongleringen mellom de to skuddtypene blir en essensiell ferdighet å mestre under de lange bosskampene, og da jeg etter noen dagers spilling prøvde Rez igjen, føltes det som en betraktelig fattigere opplevelse med bare en skuddtype til disposisjon.

Oppslukende

Men jeg kan prate om spillmekanikkene til jeg blir blå i fjeset. Som skytespill har Child of Eden relativt enkle grunnmekanikker, og når spillets seks nivåer er rundet handler det om å pugge mønstre og formasjoner for å jakte på poengsummer. Den virkelige styrken til Child of Eden er opplevelsen man har mens man skyter ned fiendene. Som i Rez er det omgivelsene og musikken som suger en inn i handlingen. Nivåene har enkle navn som Evolution, Passion og Beauty, og representerer hver for seg ulike stadier av Jordas historie.

Selve skytingen kommer nesten i bakgrunnen, i det man reiser rundt i abstrakte representasjoner for plankton og fisker. Det er fargerikt, surrealistisk, levende og spennende. At skytingen min i tillegg påvirker musikken og lyser opp landskapet ytterligere, er prikken over i-en for å suge meg helt inn i opplevelsen. Musikken, lydeffektene og de drømmeaktige områdene man besøker blir en helhet som ikke ville fungert hver for seg.

Derfor er Child of Eden verdt å spille. Det er først og fremst en suggerende og unik opplevelse. En demonstrasjon av hvordan relativt enkle spillmekanikker – dette er til syvende og sist et skytespill på skinner – kan bli så mye mer når de forankres i spillets lyd og bilde. Man føler seg ikke som en inntrenger som er alene mot alle og peprer ned fiender når man spiller Child of Eden, man føler seg som en naturlig del av det som utspiller seg på skjermen. Totalopplevelsen i Child of Eden er full av minneverdige hendelser og storslagne sanseinntrykk.

Likevel er jeg litt skuffet over at Mizuguchi ikke har våget seg inn på litt mer varierte og originale temaer denne gangen. Mange av nivåene har den samme tematikken som i Rez, og det kunne vært spennende å se hvordan Mizuguchi ville håndtert litt smalere og mer spesifikke temaer i de ulike nivåene i stedet for å vende tilbake til evolusjonen nok en gang.

Likevel blir dette for pirk å regne. Child of Eden er en flott spillopplevelse. En videreføring av synestesien Mizuguchi lekte med i Rez, og et forfriskende spill som våger å være et rendyrket skytespill kombinert med en helt unik sanseopplevelse.

Se flere bilder fra Child of Eden på neste side!

Child of Eden er utviklet av Q Entertainment og utgis av Ubisoft. Spillet er lansert på Xbox 360 og Playstation 3 og støtter både Move og Kinect.