Jeg kan like godt starte denne anmeldelsen med å si dette: Dersom du har et håp om at Splinter Cell skal vende tilbake til fordums tiders snikende storhet med Splinter Cell: Blacklist, er det bare å holde seg langt unna. Blacklist fortsetter seriens retning mot mindre sniking, mer elleville historiekonsepter, og rett og slett mer baluba som vil få hardcore-fans av de første spillene i serien til å ville gjemme seg tilbake i 2005 med et eksemplar av Splinter Cell: Chaos Theory for hånden, med null viten om det som følger etterpå. Men med denne obligatoriske advarselen ute av veien, kan vi gå videre og se på hvordan Splinter Cell: Blacklist allikevel klarer å servere en ganske så fornøyelig spillopplevelse.

Det nyeste eventyret til superspion Sam Fisher og resten av gjengen i den ekstremt så hemmelige enheten Fourth Echelon, tar for seg intet mindre enn et terroristangrep på USA. Angrepet ved navn Blacklist, eller rettere sagt angrepene, da det gjelder en rekke angrep som vil bli utført med mindre USA går med på terroristenes krav om å trekke alle sine tropper tilbake til hjemlandet, blir styrt av en terroristgruppe kalt The Engineers. Her snakker vi selvfølgelig hardbarka, gale karer, gjerne med tykk arabisk aksent, og det blir nok en gang opp til Fisher å redde verden (USA) fra farlige utlendinger.

Er det virkelig nødvendig å utrede hvor tynn historien i Splinter Cell: Blacklist er? Serien har aldri vært kjent for spesielt dype og kreative plott, men her tas det hele virkelig til et nytt nivå av klisjéfylt meningsløshet. 

Det er ikke nok med at selve settingen kun er en unnskyldning for å sende Sam Fisher rundt omkring med lisens til å drepe, men jeg følte meg nesten fornærmet av at spillets nedlatende holdning til spilleren. Her spilles det på alle de obligatoriske strengene som har blitt spilt i hjel siden spionaction-sjangeren startet, og spillet pøser på med øyeblikk hvor de like godt kunne skrevet «få hakeslepp her» på skjermen. Da hjelper det ikke at karakterene (også Sam Fisher, som for øvrig spilles av en ny skuespiller) er omtrent like karismatiske og minneverdige som sokkelester, og at mesteparten av dialogen baseres på teknobabbel med null substans.

Åpent for flere spillestiler

Heldigvis er Splinter Cell: Blacklist et spill, og ikke nok en forglemmelig actionfilm, selv om det virker slik kun ut fra selve historien. For selv om Blacklist imponerer svært lite på historiefronten, er det mer moro å hente på andre områder.

Mine første par timer tilbake med Sam Fisher i skyggene på diverse eksotiske lokaler, var riktignok preget av fortvilelse. At Splinter Cell-serien har blitt mindre og mindre vennlig for de som liker en ordentlig snikespillopplevelse, er rett og slett ikke til å komme unna.

Av gamle vaner forsøkte jeg å spille Blacklist slik jeg ville spilt de gamle Splinter Cell-spillene, og opplevelsen jeg endte opp med var ikke spesielt underholdende. Det er absolutt mulig å snike seg rundt og ta fiender usett og stille i Blacklist. Selv om snikingen ikke er like solid og ikke resulterer i den samme gode mestringsfølelsen man fikk i de tidligere spillene, er det derimot ikke slik at Blacklist tvinger deg til å velge en annen spillestil.

Det er dog tydelig at spillet i større grad er designet for en friere spillestil, enn den en hardbarka snikespillelsker instinktivt velger. Fisher har fortsatt «henrettelses»-egenskapen fra Conviction, som lar deg markere opp til tre fiender for så å drepe alle med et knappetrykk, og et godt utvalg av teknologiske duppeditter som passer for ulike situasjoner og spillestiler er tilgjengelig.

I mitt tilfelle ble spillet raskt mer underholdende når jeg tok det for hva det er, og nøt den noe overdrevne action-orienterte taktikken spillet hovedsakelig legger opp til, som er å snike for å unngå å bli overmannet, og bruke sitt ekstrautstyr og våpen når man havner i en knipe, og i sekvenser der det nesten er nødvendig. Splinter Cell: Blacklist minte meg faktisk en del om Naughty Dogs The Last of Us, i og med at sniking spiller en sentral rolle i begge spillene, men er mer et virkemiddel enn definisjonen på gameplayet.

Kampanjen i Blacklist byr på oppdrag som åpner for diverse spillestiler, og er i all hovedsak solid og underholdende, så lenge man klarer å ignorere den tamme historien. Dessverre er den ikke særlig minneverdig, og noenlunde kronglete kontroller, påtvungede actionsekvenser og svak grafikk (spesielt på filmsekvensene) fører til at Blacklist ender opp som en brukbar enspilleropplevelse, men ikke særlig mer enn det.

Overraskende morsom flerspiller

Med tanke på at Splinter Cell hovedsakelig sees på som en enspiller-fokusert spillopplevelse (i hvert fall i mine øyne), kom det som en overraskelse at det var nettopp flerspilleren i Blacklist som omgjorde mitt inntrykk av spillet til det mer positive. Muligheten for samarbeidsspill lokalt og over nettet er vel og bra, men det er i «Spies vs. Mercs», som den returnerende flerspillerdelen fra Splinter Cell: Pandora Tomorrow heter, moroa virkelig ligger.

«Spies vs. Mercs» er enkelt og greit en herlig blanding av vanlig FPS-spill, og snikemoroa vi kjenner fra enspillerkampanjen. Man spiller enten som store «Mercs» i førstepersonsperspektiv, eller som spioner i tredjepersonsperspektiv, komplett med teknologiske duppeditter og muligheten for drepende snikeangrep med et knappetrykk. I tråd med dagens flerspillerspill, vil man i tillegg kunne kjøpe diverse hjelpemidler og utstyr selv, både for når man skal spille leiesoldat og spion.

Balansen mellom klassene er allerede tilrettelagt – som leiemorder har man overtaket både når det gjelder beskyttelse og ildkraft, men man vet aldri hva som lurer i skyggene. Når spionene utnytter hjelpemidlene sine og samarbeider, kan et par spioner raskt utrydde et helt lag på fire leiemordere. Resultatet er en flerspilleropplevelse som byr på mye moro og hektiske øyeblikk. Aller morsomt blir det naturligvis når man spiller med folk som er villige til å samarbeide og kommunisere, da samarbeid er nøkkelen for å seire i de diverse modusene «Spies vs. Mercs» byr på.

En berg-og-dalbane

Splinter Cell: Blacklist er en av de mest forvirrende spillopplevelsene jeg har hatt på ganske lenge, og er dermed vanskelig å sette karakter på. Det er ikke det at serien er i en identitetskrise, for det er den absolutt ikke. Ubisoft vet akkurat hva de gjør med Blacklist, og de vet nok utmerket godt at fans av serien ikke akkurat blir glade for at de tar nok et steg vekk fra snikefokuset i seriens utgangspunkt.

Det som gjør spillet så vanskelig å bedømme, er at det tydeligvis lider av kvalitetsmessig bipolaritet. I det ene øyeblikket gjesper jeg meg over kjedelige filmsekvenser og middelmådige actiondeler, for i det neste å nyte en velkomponert bane med rom for mange muligheter, og deretter spille et par underholdende runder i «Spies vs. Mercs».

I alt serverer Splinter Cell: Blacklist god popcorn-underholdning, men ikke særlig mye mer enn nettopp det. Fans av tidligere spill i serien gjør kanskje rett i å holde litt avstand, og forberede seg på en nedtur på enspiller-fronten, men på den andre siden kan gjensynet med «Spies vs. Mercs» by på en god del moro, så lenge det er folk å spille med på nettet.