Mummitrollets beste venn vender tilbake etter sin sedvanlige vinter vandring. Men ting i Mummidalen er ikke som de en gang var…

Når det ble annonsert at norske Hyper Games tok på seg å lage et spill basert på Tove Jansson’s fantastiske forunderlige verden ble jeg veldig spent på å se hva sluttresultatet kom til å bli. Med sin bakgrunn innen spill rettet mot barn, i form av Albert Åberg mobilspillene, men også sin nyfunnede suksess med å nå et bredere publikum i form av Mørkredd, hadde jeg på følelsen av at dette kunne bli noe ganske så spesielt.

Som en spillanmelder som dekker spill for et norskspråklig publikum har mitt følelsene mine opp mot norsk spillindustri vært litt så som så over årene. Mens jeg på den ene siden unner norsk spillindustri all suksess de kan få ute i den store, vide verden, så føler jeg likevel at det ikke ligger på våre skuldre som anmeldere å rette et spesielt fokus på spillene fra norsk spillindustri.

Dette var en veldig lang måte for meg å si at selv om jeg dekker spill på norsk, så føler jeg ikke på noe plikt om å ha et utvidet fokus på spill fra lille Norge, og den beste måten et spill kan fange oppmerksomheten min er om det overlapper med mine interesser.

Noe Snusmumrikken: Melodien i Mummidalen så absolutt evner å gjøre. Ref bilde under:

Snusmumrikken: Melodien av Mummidalen er et eventyrspill for alle aldre hvor spilleren tar på seg rollen som den omvandrende eventyreren vi kjenner fra Jansson’s bøker og eventuelt tegnefilmene på barne-tv som sikkert mange husker fra sin barndom.

I spillet står mysteriet om hva som har skjedd i Mummidalen mens Snusmumrikken har vært borte sentralt, men også hvorfor Mummitrollet ikke ventet ved broen slik han alltid pleier å gjøre når våren kommer, og hvor det kan ha blitt av han.

Spillet er sett fra et slags kvart-fugleperspektiv og gjengitt i en visuell stil som tar Jansson sine karakterdesign på kornet og bringer dem til liv på en herlig måte. Spesielt hvordan tegnestrekene og fargene flimmrer litt når spillet er i bevegelse er med på å selge illusjonen av å se illustrasjoner brakt til liv.

Spillet er gitt ut på PC og Nintendo Switch, hvor jeg spilte det på sistnevnte, og spillet tar seg meget godt ut på en stor tv-skjerm selv om maskinvaren til den aldrende Switchen sliter med å holde en jevn bildefrekvens til tider.

Musikken og lydlandskapet i spillet er laget av Hyper Games sin egen komponist Oda Tilset, i samarbeid med det islandske post-rock bandet Sigur Rós, og fanger blandingen av melankoli og kontakt med naturen som hovedkarakteren representerer så godt at jeg satt med en klump i halsen og en ørlite tåre i øyekroken nesten hele veien gjennom spillet.

I løpet av spillets gang vil Snusmumrikken møte på beboerne i Mummidalen, og tar vennlig på seg å hjelpe dem med det de måtte trenge hjelp med, samtidig som de hjelper han med å lete etter Mummitrollet og å sette Mummidalen tilbake til sånn den burde være.

Snusmumrikken: Melodien av Mummidalen er et veldig fint spill som klarer å fange kildematrialet sitt på en måte jeg tror Tove Jansson hadde vært stolt av hadde hun levd i dag. Det bakenforliggende budskapet til historien i spillet er også svært tidsriktig når vi lever i en tid hvor vi raserer 79 kvadratmeter med natur i minuttet for å lage plass til oss selv, men ikke tar hensyn til det rundt oss.

Spillet er ikke spesielt krevende for yngre spillere, men heller ikke så lettbeint at det virker avstøtende for mer erfarne spiller, noe jeg føler jeg kan si da spillet har appellert til både de voksne og de yngre her i huset. Men skulle jeg velge meg ut noe å peke på skulle kanskje ønske spillet var hakket mer ambisiøst og at det stolte litt mer på spilleren enn det jeg føler at det gjør.

Spill rettet mot barn bærer ofte et stigma med seg. Ofte fordi de undervurderer barnas evne til å møte utfordringen spillet byr på. Når jeg vokste opp merket jeg stor forskjell på skandinaviske spill myntet på barn og spill fra ellers i verden som var myntet på barn.

Nå sier ikke jeg at Snusmumrikken går fullstendig i den fella nødvendigvis, da spillet er langt og forbi mer engasjerende enn hva de spillene var i sin tid, men førsteinntrykket mitt av spillet ble farget av at det føltes ut som at spillet henvendte seg til et langt yngre og snevrere publikum, og det var en følelse som var vanskelig å riste fra seg.

Hadde spillet hatt litt dypere oppgaver enn «Hent Objekt A til Oppdragsgiver B» og spilt litt mer på mekanikker som for eksempel fisking, som er veldig i tråd med karakteren, eller andre mer gjenkjennelige spillmekanikker så hadde det nok løftet spillet det siste hakket. For det mangler liksom det lille ekstra som tar det fra å være et veldig fint og godt spill til et som hadde penslet seg inn som en umiddelbar klassiker.

Med det sagt, når jeg startet min andre gjennomspilling så fikk jeg akkurat den følelsen av å komme hjem som jeg var ute etter. Kanskje det bare handlet om å møte spillet på sine egne premisser. Med litt senkede skuldre og ro i sinnet. Litt som Snusmumrikken.

Med Snusmumrikken: Melodien av Mummidalen har Hyper Games klart å lage et spill som jeg tror vil treffe både voksne og unge, og gjerne spesielt barnefamilier godt. Det forteller en varm og god historie om vennskap og det å ta vare på det vi har rundt oss, og jeg tror spillet vil stå seg godt som en fullverdig del av det utvidede Mummiuniverset i lang, lang tid.