2014 markerer tiårsjubileet for Fable-serien, en av Microsofts mest kjente flaggskipsserier. Det meste som kan sies om Fable-serien har vel strengt tatt allerede blitt sagt. Noen hater spillenes enkle, kanskje til og med overfladiske tilnærming til action RPG-sjangeren, mens andre elsker de nettopp for de samme grunnene.

Som det seg hør og bør i disse dager, har Lionhead Studios og Microsoft bestemt seg for å gjenutgi det første spillet i Fable-serien i anledning tiårsjubileet. Fable, eller rettere sagt den mer innholdsrike PC-versjonen Fable: The Lost Chapters, har fått en grafisk oppusning og blitt overført til Xbox 360 i Fable Anniversary. Det store spørsmålet blir da om Fable holder mål i dag, ti år etter dets første utgivelse, og med et hav av inspirerte spill som har funnet vei på markedet i mellomtiden?

Etter igjen å ha fordypet meg i Fable-universets sjarm, er jeg ikke i tvil om at svaret er ja. Og nei. Kanskje begge deler?

Simpelt rollespilleventyr

Fable blir kanskje omtalt som et rollespill, men faktum er at serien er (og har alltid vært) svært enkel, og kan kanskje knapt kalles et ordentlig rollespill. Mange av elementene man forventer å finne i rollespill er der– spillet er plassert i en fantasiverden med monstre, korrupte ledere og skjebner som må oppfylles, og spilleren kan delta i et storslagent eventyr, bygge karakteren sin og foreta valg som former spillverdenen. Greia med Fable er at disse elementene er til stede, men de blir behandlet lettsindig og med en god dose humor og verden er en lekekasse-mentalitet inn i bildet. Det er dette folk enten ikke tåler eller setter stor pris på når det kommer til Fable – selv har jeg alltid satt pris på det.

I Fable Anniversary får vi et gjensyn med fantasilandet Albion, slik det ble presentert for aller første gang i det første Fable-spillet fra 2004. Dersom navnet til verdenen ikke ga deg en stor advarsel i seg selv, vil jeg bare klargjøre at Fable er britisk. Erkebritisk. Albion er det eldste kjente navnet på Storbritannia, og Fables Albion er som en skrudd Storbritannia-utgave spydd rett ut av en Monty Python-sketsj.  

I Fable trer man inn i skoene til en hovedkarakter som kun omtales som «helten». Som barn opplever denne stumme protagonisten at hans landsby blir angrepet av en gjeng banditter, og som eneste overlevende blir han tatt inn i Heltelauget, der unge håpefulle skal bli trent og formet til å bli Albions ypperste egosentriske helter.

Historien i Fable er fokusert rundt et relativt simpelt hevnplott, men som i de fleste fantasispill finner helten raskt ut at han spiller en langt større rolle for Albions framtid enn han trodde. Nevneverdig engasjerende og spennende blir det i grunn aldri, men historien gjør et godt forsøk på å trekke spilleren inn i spillverdenen, og det er nettopp spillverdenen og hvordan den kan påvirkes som ligger i fokus i Fable.

Et viktig punkt i Fable-serien har alltid vært at man skal kunne forme karakteren man spiller som og verdenen rundt han gjennom valgene man gjør i spillet. En gyldig kritikk mot spillene har også alltid vært at spillskaper Peter Molyneux’ lovnader om nettopp hvordan man kan gjøre dette aldri har holdt mål når spillene faktisk kom ut.

Det er forståelig at mange ble skuffet av Fables etikksystem, for selv om det ofte regnes som spillet som populariserte etiske valg i spillmediet, er de etiske valgene man må gruble over i Fable helt svart-hvitt. Når jeg spiller Fable grubler jeg sjeldent over hvordan valget jeg tar vil påvirke spillverdenen og karakterene i spillet, men mer om hva slags belønninger jeg vil få for hvilket valg, rett og slett fordi selve de etiske problemstillingene ikke klarer å engasjere.

Med det sagt er det også viktig å påpeke at Fable er klar over at det er et overfladisk spill. Spillets arbeidstittel var tross alt Project Ego, og det er massevis av selvironi å spore når det kommer til spillets ond-eller-god-system, og ikke minst mengder av humor i hvordan verdenen og karakterene i den endres etter dine valg. Verdenen i Fable er generelt sett full av humor, tidvis subtil men som oftest vulgær og servert rett i ansiktet til spilleren. Selv er jeg absolutt en fan av Albions humor og sjarm, men for å nyte det må man legge enhver beinhard RPG-seriøsitet til side.

Dessverre er det deler av Fables enkle tilnærming til RPG-sjangeren som ikke fungerer så godt ti år etter dets første utgivelse, spesielt kampsystemet. Spillets tydelige enkle, lettsindige stil er også overført til kampsystemet, men resultatet er et system som blir for enkelt for sitt eget beste. Selv om man kan bruke både nærkampvåpen, magi og buer er det nesten umulig å spesialisere seg på noen av delene. Denne gang bestemte jeg meg for å satse på magi, men resultatet ble, enten jeg ville det eller ikke, at nærkampvåpnene ble mye mer brukt en noe annet.

De feilene som var tilstede i Fable er med andre ord fortsatt tilstede i Fable Anniversary, og de kommer enda sterkere fram i lys av spillene som har fylt gapet mellom 2004 og nå. Fable Anniversary har imidlertid fått en solid oppgradering på den grafiske fronten, men også der er det en del som skurrer.  

Tekniske problemer i Albion

Animasjonene og karaktermodellene i Fable var unike, og fungerte godt på den originale Xbox-konsollen. I oppskalerte utgaver i Fable Anniversary er saken dessverre helt annerledes. Mange av karaktermodellene er direkte stygge, og det kommer spesielt fram i spillets mellomsekvenser, som kunne trengt en mer gjennomført oppgradering. Karakterene beveger seg hakkete og merkelig, og resultatet kan til tider være ufrivillig morsomt. Verdenen er på sin side vakrere enn noensinne før, og designet på mer unike karakterer og fiender kommer godt fram i Anniversary-utgaven.

Lionhead Studios skal ha for innsatsen, men det er tydelig at Fable Anniversary kunne trengt litt mer arbeid. Spillet halter også på det tekniske, da lange lastetider og tidvise fall i bildeflyten setter en demper på opplevelsen. I tillegg opplevde jeg at spillet fryste seg helt et par ganger, feil som ikke burde forekomme i såkalte «forbedrede» utgaver.

Fable Anniversary klarte å igjen dra meg inn i Fable-universet, selv om gjensynet har noen punkter jeg gjerne skulle sett forbedret. At visse feil fra grunnspillet fortsatt er der er kun logisk, Fable Anniversary er tross alt kun en grafisk oppgradert gjenutgivelse, men de tekniske feilene er mindre akseptable. Som en gjenutgivelse er dette et noe haltende forsøk fra Lionhead Studios, men for de som aldri har spilt Fable, eller gikk glipp av The Lost Chapters da det ble utgitt i 2005, er Fable Anniversary uansett et trygt kjøp.