Jeg er egentlig ganske glad i spill. Etter å ha tråkket og sklidd rundt i slaps og isvann på vei hjem fra skole/jobb, er det ingenting som slår å sette seg ned med interaktiv underholdning, og en god gammeldags plattformer er meg sjeldent imot. Sonic Boom: Shattered Crystal er derimot et unntak, og blander alle frustrasjonsmomenter plattformsjangeren tidvis byr på.

Sonic har ikke hatt et særlig plettfritt rulleblad de siste årene, og jeg har selv tenkt at det ofte har vært på grunn av at det blå pinnsvinets forkjærlighet for høy fart ikke har latt seg oversette godt til 3D-omgivelser, men Shattered Crystal til 3DS presenteres på et 2D-plan, i motsetning til Wii U-varianten Rise of Lyric (som vi også kommer med en anmeldelse av). Brettene er sløvt designet, og de oppleves ofte uoversiktlige.

For å låse opp nye baner, og komme seg videre i den totalt uinteressante historien, er man nødt til å skaffe tak i alle samleobjekter i et stort antall av brettene. Det vil si at man ikke bare er nødt til å spille igjennom disse uoversiktlige labyrintene én gang, men man er nødt til å finkjemme de mange ganger for å i det hele tatt kunne komme seg videre. Som om ikke det var nok, er det tidvis ikke mulig å gå bakover til tidligere områder i et nivå, og man er nødt til å fullføre den ti til tjue minutter lange sekvensen for å kunne lagre hvilke objekt man har plukket opp.

Fra tid til annen må man løse noen oppgaver for å kunne fortsette å traversere de altfor lange banene, eller for å kunne samle opp de livsviktige myntene man trenger for å låse opp nye, like lite inspirerte brett. Dette er for så vidt et greit forsøk på å innføre litt variasjon, men det går for det meste ut på å skifte til riktig karakter for å utføre riktig kommando. Sonic kan bryte gjennom enkelte harde vegger (fordi han er veldig rask), Knuckles kan grave gjennom jord (fordi han er veldig buff), Tails kan kaste bomber og styre miniubåter (fordi han er pyroman og ganske lur), mens nykommeren Sticks kan kaste boomerang (fordi hun er…aborginer?). Til syvende og sist setter jeg pris på forsøket, men det er ikke en stor utfordring å skifte til riktig karakter basert på hva man ser framfor seg til enhver tid, for så å trykke på en knapp.

For å angripe fiender, holder det også å trykke på én knapp, så ruller karakteren du styrer seg opp til en ball, gjør et byks og omvandler robotlømlene til robotstøv. Dessverre føles ikke dette så veldig givende, ettersom din egen innsats i bragden er minimal. Andre ganger, særlig når du forsøker å holde høy fart (også kjent som det tempoet Sonic var kjent for), klarer ikke spillet å få opp det automatiske siktet du trenger for å gjøre dette at-drepende bykset, og om siktet ikke får tid til å dukke opp, gjør ikke knappen noe som helst. Da mister du alle gullringene du har samlet, og som du også trenger for å skaffe en av emblemene du trenger for å låse opp flere fordømte brett du kan kose deg med. 

Musikken holder sitt eget tempo i bakgrunnen, og forsøker å være lystig og leken for å forhindre deg fra å synke lenger og lenger ned i frustrasjonens mørke dalføre, men det hjelper lite. Det er de samme to-tre melodirekkene som spilles om og om igjen, og som fortsetter med sin hjemsøkelse, selv etter at du har klappet igjen 3DS’en og forsøker å glemme hva det er du har gått gjennom.

Til spillets forsvar, og dette blir et tynt forsvar, skal det sies at de har fått til et knippe sprintbaner ganske bra. I disse styrer du den elskverdige blå hovedpersonen mens han løper ned en korridor og forsøker å styre unna diverse hindrer som dukker opp underveis. Når du er verdig blir du belønnet med en lite sjarmerende catchphrase, full av selvtilfredshet, men levelene i seg selv er sånn passe fornøyelige. Kanskje kunne de heller ha sluppet disse nivåene for seg selv på eShop, i stedet for å selge en pakke sub-middelmådighet til fullpris i butikken. 

Selv med noen få helt ålreite fartsfylte nivå, er det likevel mest ufornøyelig man setter tennene i med Sonic Boom: Shattered Crystal på tallerkenen. Jeg tror på en jul med glede og høytidsstemning, og kan derfor ikke anbefale dette spillet til noen andre enn de mest innbitte Sonic-fansene som har sverget å holde med karakteren gjennom tykt og det tynneste tynne (og som sikkert angrer på å ha sverget dette til å begynne med). Det fins et hav av gode plattformspill til 3DS. Gå for Mario eller Rayman i stedet.