Markedsføringen gjorde dette spillet ingen tjenester. Pinnsvinets beste 3D spill siden Generations er mer Bowser’s Fury enn Breath of the Wild, og så mye bedre som følge av det.

Som en livslang Sonic the Hedgehog tilhenger er jeg vant med hvordan Sonic syklusen pleier å utspille seg: Nytt spill blir annonsert, håpet vårt går opp, spillet kommer ut, vi blir skuffet, nytt spill blir annonsert….

Jeg har dessverre også blitt vant til at de oppriktig gode spillene, ja til og med de som i min mening er fantastiske, snakkes ned i alt man finner av podcaster, forum og nettsammfunn, noe som har ledet til det umåtelig triste og oppbrukte «Var Sonic spillene noen gang gode?» spørsmålet. Skylden ligger mye i hvordan Sega har latt maskotten sin bli en enkel spøk.

Med hederlige unntak som Sonic Mania, Sonic Generations, og racingspilllene har det ikke vært mye å rope hurra for fra Sega og Sonic Team på godt og lenge. Eller kanskje rettere sagt: Det virker ikke som om teamet bak spillet har hatt noe særlig driv mot å levere mer enn det som er absolutt minste kravet for å kalles underholdende.

Helt siden Sonic for alvor tok steget inn i tre dimensjoner med Sonic Adventure har serien føltes litt retningsløs, og hver gang Sonic Team har klart å finne noe som virker (Se Sonic Colors, Sonic Lost World, Sonic Generations) har de en tendens til å spolere det rett rundt neste sving ved å overkorrigere på blandet respons fra kritikerene.

Noe som er merkelig. Sonic, med unntaket av det tidlig 90 tall når han først dukket opp, har aldri vært mer populær takket være de oppriktig gode filmene som har kommet de siste årene. Jeff Fowler, Ben Schwartz og Jim Carrey har pustet nytt liv i det blå pinnsvineet så tiden burde så absolutt være inne for å sikte mot stjernene og dra til så hardt som Sonic Team bare makter.

Med Sonic Frontiers gjør de virkelig det.

Sonic og vennene hans følger Kaos Smaragdene’s energi til Starfall Island og ender opp med å bli dratt inn i et ormehull som fanger dem i Cyber Space. Sonic er første mann til å klare å unnslippe det digitale fengselet og finner at sivilisasjonen som en gang bodde på Starfall Island ser ut til å forlengst ha blitt utslettet av en eller annen form for apokalypse.

En mystisk stemme leder helten vår an til å samle sammen Kaos smaragdene for å beseire de omvandrene titanene som nå har bosatt seg på øygruppen, og kanskje således klare å redde vennene sine som fortsatt sitter fast i Cyber Space.

Det er ikke til å legge skjul på at Sonic Team har latt publikum tolke det de har sett av Sonic Frontiers som de selv vil, fordi det er mye i det som først fanger øyet som minner om The Legend of Zelda: Breath of the Wild. Og hvem vil vel ikke bli sammenlignet med en av de beste spillene som noensinne har blitt laget?

Men sett bort fra et par elementer som er skamløst løftet rett fra nettopp Breath of the Wild, er det et annet Nintendo spill som jeg mener står vel så sentralt som inspirasjonen til Sonic Frontiers, nemlig det herlig eksperimentelle Super Mario 3D World: Bowser’s Fury.

I likhet med Bowser’s Fury består Sonic Frontiers av en delvis åpen verden hvor plattforming hinderløypene vi kjenner fra seriens røtter dukker opp i fri luft og spilleren kan utforske og mestre disse i sitt eget tempo med en rekke samleobjekter som vil åpne veien videre.

Implementeringen av disse elementene er verken like sømløs eller av den kvaliteten vi har lært å forvente fra Nintendo, men det har også alltid vært litt erketypisk Sonic spillene de siste tyve årene. De byr selv opp til sammenligning med Nintendo på sitt beste, men kommer sjelden ut av det som den vinnende parten.

Men setter vi den sammenligningen til side leverer Sonic Team i stor grad på det de prøver på med Sonic Frontiers, og det burde de få anerkjennelsen for.

Et annet spill som jeg tenkte mye på når jeg først satte meg ned med Sonic Frontiers, hvis vi skal trekke denne reduktive tråden om å sammenligne spill som ikke har noe med hverandre å gjøre så langt som det lar seg gjøre, var kanskje det siste spillet jeg hadde trodd det skulle ligne på. Hideo Kojima’s Death Stranding av alle spill

Når man først bli sluppet løs fra Cyber Space og begir seg ut på utforske Starfall Island finner man et øde landskap som ikke har mye av den infrastrukturen av trampoliner og grinding rails som man forventer å finne i et et Sonic spill, men etterhvert som man løser utfordringene spillet kaster foran deg så kommer mer og mer av denne infrastrukturen til syne og spillverdenen blir, i mangel på et bedre ord, enklere å ta seg frem i.

Samtidig snakker man underveis med holografiske representasjoner av karakterene som fortsatt sitter fast i Cyber Space om meningen med livet, og deres forhold til hverandre, og om ikke DET er et av kjennetegnene på et Strand Game så vet ikke jeg…

Fra spøk til alvor er sammenligningen med Death Stranding ment i aller beste mening. Det er noe unektelig avslappende med å bare ta seg gjennom en øde spillverden i Sonic’s karekteristiske skyhøye hastighet mens man samler ringer, ødelegger roboter og besøker bonusverdener samtidig som mer av spillverdenen former seg rundt spilleren. Det eneste som mangler er Low Roar på lydsporet.

Men det er ikke bare zen og avslapping Starfall Island har å by på. Den er som nevnt også befolket av Titaner, Store og små Evangelion lignende skapninger som Sonic må bryne seg på med det beste kampsystemet serien har sett.

Det blir litt vèl mye auto-comboer ut av det rene skjære antall bruksområder hver knapp på kontrolleren får etterhvert som man låser opp nye knep fra spillets «karakterbygger». For ikke å nevne at det faktisk finnes en egen auto-combo evne som like gjerne kunne vært utelatt når det er så enkelt å gjøre syke kombinasjonsangrep som det er.

Og når vi snakker om ting som kunne uteblitt, hvorfor gir dette spillet oss i det hele tatt muligheten til å øke antall ringer man kan holde, når Sonic løper på sitt raskseste når han holder så mange som han kan holde?

Han løper jo ikke noe raskere om han holder 500/500 enn han gjør når han holder 400/400.

Bonusverdnene, eller Cyber Space som de kalles i spillet, er de tradisjonelle 3D Sonic nivåene vi kjenner fra spill som Sonic ’06, Unleashed og Generations hvor kameraet er satt bak ryggen på pinnsvinet og man løper langs en semi-lineær løype.

Her dukker nivåer inspirert av Green Hill Zone, Chemical Plant Zone og Sky Sanctuary opp, og de er usedvanlig godt gjennomført. Hvert av nivåene har fire utfordringer: Fullføre nivået, samle alle de røde stjerne ringene, samle et gitt antall vanlige ringer og fullføre nivået med S ranking på tid. Noen nivåer er følgelig enklere enn andre å utføre alle disse utfordringene, men spesielt mot slutten av spillet blir 3D Sonic refleksene for alvor satt på prøve.

Det eneste jeg har å utsette på disse er at det virker som om Sonic Team var redd for at vi ikke skulle kjenne disse nivåene igjen hvis ikke de var kledd opp som nettopp de tre forannevnte nivåene fra Generations. Alle nivåene ser nett like ut, selv om utformingen er ulik. Her skulle jeg likt å se Sonic Team strekke sine kreative muskler og ikke levd fult så mye i fortiden som de gjør.

De få gangen de virkelig slipper seg løs med nivådesignet viser nemlig hva de kan få til når de gir seg selv frie nok tøyler, og er aldeles spillets høydepunkt innenfor Cyber Space nivåenee.

Og kan jeg i samme anledning få si hvor absolutt nydelig jeg synes spillet er? Jeg skal ærlig være enig å si at da vi først fikk se bilder fra Sonic Frontiers var jeg ikke så begeistret for hvordan Sonic sitt tradisjonelle design ikke så ut til å smelte sammen med spillverdenens «realistiske» uttrykk. Det ble glemt like fort som jeg trykket på løpeknappen og så spillet i aksjon.

Viktig å presisere at jeg spilte på Xbox Series X, og slo av 4K modusen med ujevn bildetakt til fordel for spillets 1440p 60 bilder i sekundet modus som holdt seg godt stødig gjennom hele spillet. Sonic Frontiers er også sluppet til forrige generasjons konsoller og, *gulp*, Nintendo Switch. Hvis du har valget vil jeg absolutt anbefale du spiller Sonic Frontiers på enten Xbox Series X, PC eller PS5.

Jeg er virkelig spent på å se hva fan communityet kan få til med PC versjonen som dessverre er låst til 60 bilder i sekundet. Ikke bare teknisk, men kan vi få se noe ala Unleashed Project som importerte nivåer fra Sonic Unleashed inn til grafikkmotoren til Sonic Generations?

Sonic Frontiers er på sitt beste når det gjør sin egen ting og ikke prøver å ape etter The Legend of Zelda: Breath of the Wild. De få gangen det gjør det er det så gjennomsiktig og dårlig implementert at de like gjerne kunne ha lat være. Det har også noen kuriositeter i sitt design som jeg som en Sonic fan bare trekker på skuldrene av, men som jeg kan se for meg at andre vil henge seg mer opp i, som hvor lett det er å hoppe utenfor nivået både i den åpne spillverdenen og Cyber Space nivåene for eksempel.

Når Sonic Frontiers fyrer på alle sylindrer fjerner det all tvil om hvorfor jeg er så glad i serien som jeg er. Det er bare ingen andre serier som leverer den samme kombinasjonen av utfordring, høyt tempo og tilsynelatende utømmelig barndommelig energi som Sonic spillene gjør, og dette er desidert en av de beste spillene serien har sett. Med dette spillet har Sonic Team et grunnlag de kan bygge videre på, men som de også ikke må være redd for å eksperimentere litt mer med for å gjøre til sitt eget. Hvis de får til det, ser fremtiden veldig lys ut for Sonic både på film og i spill.