For første gang siden Sega Mega Drive og Super Nintendo dagene har to spill med de respektive maskottene fra konsollkrigen blitt sluppet så nære hverandre som Sonic Superstars og Super Mario Bros. Wonder. Tiden i mellom da og nå kunne ikke ha vært mer forskjellig for de to seriene. Den ene har så og si aldri hatt gjort et feiltrinn, den andre er Sonic the Hedgehog.

Jeg lever under ingen illusjon når det kommer til den gjennomgående kvaliteten til Sonic the Hedgehog serien over årene. De første fire spillene på Sega Mega Drive og Sega CD var svært formative for meg som spiller, men etter det har det vært langt mellom kvalitetsspillene. Likevel syntes jeg mange har veldig lett for å avskrive hele serien på bakgrunn av de svake spillene, og ikke gi spillene som faktisk er gode sin fortjente skryt.

Uten å føre hele saken slik jeg har gjort ved flere anledninger, enten i Cross Over Gaming episoden jeg var med på om Sonic Frontiers, eller i vår egen Sonic Frontiers anmeldelse, så kan min mening om temaet oppsumeres slik: Det finnes langt flere dårlige Sonic spill en det gjør gode, men de gode er virkelig verdt å spille.

I 2010 kom det et spill ut på det som var av tilgjengelige plattformer som bar navnet Sonic The Hedgehog 4: Episode I. Tanken var at etter mange år med halvhjertede forsøk på å gjenskape suksessen fra Sega Mega Drive spillene skulle vi endelig få et nytt 2D Plattformer Sonic spill som skulle «fortsette historien» fra Sonic and Knuckles fra 1994.

Spillet satte virkelig ikke verden i brann. Fysikken vi kjente fra Sonic 1 – 3 & Knuckles var fullstendig fraværende, nivådesignet og musikken var fæl.

Det var ikke før vi i 2017 fikk Sonic Mania, en åndelig oppfølger til Mega Drive spillene skapt av blant andre Sonic Fangame utvikler Christian “Taxman” Whitehead, jeg føler vi endelig kunne legge dø den tåpelige internett debatten “Var Sonic noen gang bra?”.

Ja, det var det og Sonic Mania er all beviset man trenger. «Ja, det var det og Sonic Mania er all beviset man trenger»

Sonic Mania overbeviste Sonic Team sjefen om at det var marked for mer 2D Sonic spill i den klassiske Mega Drive stilen, og var villig til å la Whitehead og teamet ta føringen på fremtidige 2D Sonic spill men slik ble det ikke. Sammen med andre team medlemmer fra Sonic Mania grunnla Whitehead Evening Star Studio som planlegger å gi ut sitt eget spill, Penny’s Big Breakaway i 2024.

Sonic Superstars er i stedet utviklet av Arzest, som består av flere utviklere fra Mega Drive eraen av Sonic spill, og Sonic Team, og resultatet er ikke så aller verst.

Sonic Superstars beholder fysikken fra de klassiske Sonic spillene og gjenskaper følelsen av å spille dem veldig godt og nivåene er designet deretter. Spillets visuelle stil er basert på det som ble definert som Classic Sonic i Sonic Generations, og spillet har følgelig ingen stemmeskuespill og det lille som er av historie fortelles gjennom pantomime mellom nivåene, noe som fremstår som mer rart enn jeg tror utviklerne gjerne så for seg.

Kampsystemet er også likt slik det var i de klassiske Sonic spillene og legger da med andre ord fra seg Lock-On targeting systemet som smittet over fra 3D spillene. Resultatet er at det føles da mye mer som om du har direkte kontroll over karakteren, enn at karakteren eksisterer på et spor og du bare marginalt påvirker retningen i spillets gang.

Gjennom tolv soner, noen med flere akter og sideakter, må Sonic, Tails, Knuckles og Amy, som alle fire er spillbare karakterer denne gangen ta seg gjennom omgivelser, samle sammen kaos smaragdene og stoppe Dr. Robotniks nyeste plan.

Selv om selve følelsen av å spille har fått forbli så lik de klassiske spillene som mulig, har Sonic Superstar også noen nyvinninger å by på. Noen gode, noen mindre gode.

Kaos smaragdene har nå fått en ny rolle. Hver kaos smaragd gir spillerne tilgang til en ny kraft som karaktereene kan bruke en gang mellom hver stjernestolpe (seriens checkpoint system).

Den første kraften man får tilgang på er at smaragden lager mange kloner av karakteren du spiller som løper over skjermen og angriper alt som er på skjermen innefor et tidsrom, så lenge spilleren ikke tar skade.

Andre krefter som låses opp etterhvert er muligheten til å se ting som er skjult i omgivelsene. Et flammekule angrep hvor karakteren kan endre retning, en vann form som gjør det lettere å seg frem i vann og en håndfull andre som i stor grad gjør det mer interessant å samle smaragdene frem til man har allle, og kan spille som Super varianten av karakteren man spiller som.

Dette nye systemet erstatter da i stor grad de power-ups som hadde spillmekaniske kvaliteter som vann, flamme og lyn skjoldene fra Sonic 3 & Knuckles, mens andre som energi og magnet skjoldene dukker opp.

De av oss som vokste opp med Sonic 2 og Sonic 3 & Knuckles vet at den beste måten å spille flerspiller Sonic på er å ikke gjøre det. Den nest beste er spille som Sonic og Tails i enspiller modus og gi kontroller 2 til et yngre søsken slik at de føler at de bidrar, men ikke forstyrrer flyten i spillet.

Sjefene hos Sega har lenge ønsket seg et Sonic spill med flerspiller, og det har som regel gått dårlig. Mye av markedsføringen til Sonic Superstars har fokusert på at spillet har støtte for 4-player flerspiller ala New Super Mario Bros. serien, uten å si det med fult så mange ord.

Problemet er bare at Sonic bare rett og slett ikke er en serie som gjør seg spesielt bra i flerspiller, og det er ikke noe unntak i Sonic Superstars. Jeg har prøvd å spille det sammen med barna mine, som i hver sin rett er kompetente Sonic spillere, og mens opplevelsen ikke var helt uten sin sjarm, var det alt for kaotisk til å kunne kalles gøy.

En annen sidegeskjeft er spillets Battle Mode som er spillets alibi for en spiller-mot-spiller flerspiller modus. Gjennom nivåene og bonusnivåene i hovedspillet kan spillere låse opp valutta som kan brukes på å bygge din egen Metal karakter så bruke den i slags party-leker som hadde føltes hjemme i et PlayStation 2 party spill samling du kunne kjøpe for en 100 lapp i tilbudskorgen på Free Record Shop.

På sitt mest elementære gir Sonic Superstar meg den Sonic opplevelsen jeg er ute etter. Det er første gang jeg føler at jeg spiller et nytt 2D Sonic spill som ikke utelukkende bruker nostalgi for å innfri forventningene mine, men heller fokuserer på å levere det jeg er ute etter.

Hvorfor Sega valgte å markedsføre det som et 4-player flerspiller spill, spesielt når det ble gitt ut samme uke som Super Mario Bros Wonder som gjør den biten så mye MYE bedre, når spillet ellers fungerere så pass mye bedre som et enspiller spill stiller jeg meg spørrende til, men det tar ikke vekk fra hva Sonic Superstars er: Et veldig solid plattformer spill