I slutten av 2000 tallet og begynnelsen av 2010 gjennomgikk spillindustrien et realt indie-boom, og ut i fra det fikk vi fantastiske spill som Castle Crashers, Super Meat Boy, Braid, Fez og mange mer. Noen av utviklerne av disse spillene ble tilsynelatende superstjerner over natten, og det er smått sprøtt å nå tenke på at de samme som frem til gjennombruddet sitt var relativt ukjente, nå har hundretusenvis av fans som spent venter på deres neste spill. Slik har det vært for meg og mange andre med det siste spillet fra Derek Yu, oppfølgeren til det fantastiske plattform roguelike spillet Spelunky.

Jeg skal si det rett ut som det er. Jeg er ikke noe god i Spelunky. Jeg har verken tålmodigheten, roen i meg, eller fingerferdighetene som tilsynelatende kreves for å bli skikkelig god i dette spillet. Bare gående ut i fra det jeg tror, vil jeg si jeg har sett litt over halvparten av nivåene Spelunky 2 har å by på. Jeg er sikker på at jeg bare har sitt en ørliten brøkdel av alle hemmelighetene utviklerne har gjemt rundt om i disse nivåene og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å klare å komme meg gjennom en hel gjennomspilling fra grottene og frem til siste slutt, som i følge trofeene til spillet sier at skal kunne gjøres på rundt ti minutter. Men likevel vet jeg at jeg elsker dette spillet, like mye som jeg elsket forgjengeren.

Men hva er Spelunky 2?

Spelunky 2 er en 2D rougelike plattforming spill hvor man som en Indiana Jones-aktig utforsker skal ta seg gjennom forskjellige nivåer fylt av feller, monstre, huleboere og skatter. Originalspillet er kjent for å være nådeløst i sin vanskelighetsgrad og fylt til bremmen med hemmeligheter på en måte som kan minne om spill fra slutten av 80 og det tidlige 90 tall, og for meg har det vært en av både originalspillet og denne oppfølgerens trekkplaster.

Det man gjerne kan si at definerer selve opplevelsen man får fra Spelunky spillene er at de er svært systemtunge, og at disse systemene har regler som håndheves likt både ovenfor deg som spiller, dine fiender og hjelpere som dukker opp i spillet. Det er gjerne en litt knotete måte å forklare det på, men i korte trekk betyr dette at det som kan skje med deg, kan også skje med alt annet du støter på underveis i huledykkingen.

Dette, Kombinert med at spillet er en såkalt Roguelike, eller Roguelite avhengig av din forståelse for definisjon av sjangeren, slik at hver gjennomspilling blir gjort unik av at de aller fleste nivåene du skal gjennom, med noen få unntak, genereres på nytt hver gang du starter på nytt, at svært lite av det du oppnår per gjennomspilling bæres over til neste, og at døden kan komme fra hvor som helst når som helst er oppskriften på fremvoksende historiefortelling gjennom spillmekanikk så og si spikret.

Dine bragder og, i langt større grad kanskje, dine feiltrinn blir del av din historie, og morsomme øyeblikk bestående av tilfeldighet, uhell, flaks og din evne til å levere under press er med på å bryte ned frustrasjonen spillet ellers ville bydd på og gi deg, og potensielt de som ser på når du spiller, en aldri så liten oppgitt latterkule før du trykker på restart knappen og setter ut på neste runde etter bare noen få sekunder .

Det ville ikke vært Spelunky om du ikke i hvert fall minst en gang i løpet av hver økt undrer på om ikke spillets systemer konspirerer mot deg

Jeg vet at vi spillanmeldere for lengst har brukt opp kvoten vår av å sammenligne spill med Souls serien, men i Spelunky spillenes tilfelle har beskrivelsen sjeldent vært mer treffende. Ikke fordi det spillmekanisk har mye til felles med From Software spillene å snakke om, men i likhet med spill som Dark Souls, Bloodborne og Sekiro, er prøving og feiling en gigantisk del av opplevelsen, samtidig som spillet er så godt satt sammen at man kan nesten ikke gjøre noe annet enn å ta nederlag på sin egen kappe.

For oppfølgere generelt sett kan frasen “Mer av det samme” ofte være brukt nedsettende, men når det kommer til spill som Spelunky 2, er det nøyaktig det jeg ville ha og mer eller mindre det vi har fått. Originalskaperen Derek Yu har tidligere sagt at han mener oppfølgere bør være videreføring av spillene de kommer fra, og det er det han, og hans medsammensvorne hos Blitworks, leverer her. Kjernen av spillet er det samme, men det føles mer som en utvidelse av originalkonseptet enn noe annet.

Spillere som nylig har spilt originalspillet, som først så dagens lys så langt tilbake som i 2008 men har blitt gitt ut på alt fra Xbox 360 til Vita, PlayStation 4 og Steam, vil kjenne omgivelsene igjen til tross for at spillets historie denne gangen er lagt til selveste månen, og spillets regler er stort sett fortsatt de samme. Visuelt er Spelunky 2 veldig likt originalen. med sin tydelige inspirasjon fra Rick Dangerous og en håndfull andre retrospill mens det samtidig holder på sin egen visuelle stil. De nye områdene i spillet smelter godt sammen med dette uttrykket, og noen av de vi får se reprise av har også fått seg en liten touch-up.

En annen, kanskje mer åpenbar, nyhet er hvordan flytende væsker som vann og lava nå har fått en helt ny fysikk som spilleren kan manipulere enten ufrivillig eller frivillig alt ettersom.

Jeg skal trå varsomt rundt det å avsløre så mye mer om hva som er nytt, men en siste ting som er verdt å nevne er hvordan spillet ikke lenger har en streng lineær progresjon. Ved slutten av den første verdenen står du nemlig ovenfor to dører som tar deg med til vidt forskjellige omgivelser, en kjent fra det første spillet og en helt ny i dette. Ved å nå slutten av disse verdenene vil spilleren møte samme boss uansett hvilken vei de tok, men hvordan spillerens valg vil virke inn på forskjellige hemmeligheter eller systemer i spillet og hvorvidt det finnes flere valg spilleren står ovenfor underveis vet jeg ikke, og jeg er ikke så sikker på om jeg ville sagt det hvis jeg visste det heller.

For unektelig kommer Spelunky 2‘s historie til å bli skrevet nå og i årene som kommer. Utvikler Derek Yu har gjort seg kjent for å bringe tilbake mystikken rundt spill og ikke minst for å holde tett om hva som faktisk befinner seg i spillene hans. Allerede sitter folk verden over og sakte men sikkert bryter dette spillet ned hemmelighet for hemmelighet med målet om å finne den mest obskure hemmeligheten eller den mest optimale veien å komme gjennom spillet på. Hvis denne siden av spillet i det hele tatt minner om originalen kan vi se frem til årevis med avsløringer.

Jeg tror Derek Yu er inne på noe når han sier at oppfølgere bør eksistere til å videreføre og bygge på det som gjør originalen bra uten å ofre hva spillet er. Mange utgivere og utviklere er redde for å levere en oppfølger som leverer det som gjorde forgjengeren bra, mens de bygger videre på det som er der. Alt for ofte kastes babyen ut med badevannet. Vi så det skje med Mass Effect, vi så det skje med Diablo, men Spelunky 2 leverer akkurat det jeg hadde håpet det skulle levere. Mer av det samme, men også noe nytt.