jan 14
Marte Hellarvik
De siste årene har vært enorme for indie-utviklere og eksperimentelle titler. Med flere og flere nederlag i trippel-A segmentet, har utviklere, med nye og innovative ideer, virkelig fått komme på banen. 2026 er ikke et unntak. Ønskelisten min er allerede stappfull av bemerkelsesverdige kommende titler.
Øynene mine fester seg nok mest ved titler som tør å prøve noe nytt. En kreativ måte å fortelle historien på, en mekanikk som ikke ofte før er brukt eller et utradisjonelt format på hele opplevelsen. En økende trend jeg ser på markedet er mer og mer abstraherte titler, som tar i bruk mer konseptuelle tematikker enn før. Eldre titler skulle gjerne ha en tydelig protagonist med definerte mål og fremgangsmåter. I nyere tid, med normaliseringen av nerde-kultur og utbredning av demografien, ført til at spill kan brette ut vingene sine og omfavne ekstremt mange flere arenaer.
Som sagt er det heller ikke mangel på slike kommende, nevneverdige opplevelser. Det ble utrolig vanskelig å skulle spisse seg inn på kun tre, men i et forsøk på å fremheve noen navn du kanskje ikke har hørt/lest om før; her er tre av spillene i søkelyset mitt:
Gangstalk
I 2019 ble begrepet «The Backrooms» popularisert grunnet en 4chan-post med et bilde av et nifst, tilsynelatende endeløst rom. Rommet sender en bølge av ubekvemhet og utrygg nostalgi over enhver betrakter. Siden har både begrepet og motivene eksplodert, og kommer i mange ulike former. Motivene som oftest går igjen inkluderer varehus, ganger, gul tapet og byggeplass-lignende konstruksjoner. Jeg tror at folk flest kjenner på en viss uro om konfrontert med slike liminale plasser.
Gangstalk, utviklet av Jam2Go, tar denne etablerte frykten og integrerer den i et spill om megaselskapers makt, konspirasjoner og forfølgelse. Fordi om subtil frykt ikke var nok, er det greit med litt direkte og aggressivt truende frykt også.
Cam er en urban utforsker, kontinuerlig overvåket av selskapet PANDO. Etter å ha nådd bristepunktet bryter han seg inn i selskapets baser, som ikke fins registrert på noen kart, i håp om å finne svar. Gjennom utforskingen avslører han biter av en skjult konspirasjon. Vil han klare å avsløre alt før virkeligheten rakner rundt ham?
Introduksjonen presenterer en vag og egentlig ganske resirkulert handling. Men det som fanget øyet mitt var perspektivet utvikleren tar i bruk. Gangstalk er nemlig ikke first person, men fortalt fullt gjennom linsene til overvåkningskameraer og stalkeren din. Det vekker en ekstra nifs følelse å oppleve historien så avgrenset fra personen som faktisk driver den frem.
Nå er jeg ennå ikke sikker på om man kontrollerer både Cam og kameraene, eller om spillerens rolle i dette spillet blir mer passiv og observerende. Uansett er jeg utrolig spent på utgivelsen.
Tower of Tears
En tittel jeg har holdt øyet med en liten stund, er Tower of Tears av utvikler Xena-spectrale. Et 3D Survival-Horror Metroidvania i et utbredt tårn fylt av mysterier og rare beboere. Hvor du trer inn i rollen som en menneskelignende tåre-skapning uten noe kunnskap om hvor du er eller hvilken betydning du har for denne fasaden.
Ved første øyekast minner grafikken veldig om et typisk N64-spill, low poly og ganske solide farger. Et fenomen som har fascinert meg i det siste, er hvilken vei mange horror-titler har valgt å gå med estetikken sin. På samme måte som liminale områder kan være skummelt, er det noe ekstra urovekkende ved å se forstyrrende visuelle elementer i den kube-aktige, nesten barnslige retro-stilen av N64. Det, kombinert med en uskyldig og søt hovedkarakter, resulterer i høye skuldre og hjertet i halsen.
Et Metroidvania-spill kommer ikke foruten aspekter som låses opp for å fremme videre utforsking av eventuelle nye ruter. Og jeg gleder meg over gjennomsnittet mye til å bli kjent med de snåle karakterene og avsløre hemmelighetene tårnet gjemmer.
Eternal Afternoon
Apropos abstraherte titler, dette er en av de. Ikledd low poly-grafikk igjen, noe jeg kanskje har en litt for stor svakhet for, ønsker jeg å presentere et poetisk eventyr utviklet av Alex Klexber.
Verden er iferd med å gå under. Menneskeheten går vanvidd i synet av dommedagen. Noen har akseptert den forferdelige skjebnen, andre flykter fortvilt i håp om redning. Ditt navn er Sasha, du er en 10 år gammel gutt som helst vil tilbringe sin siste tid på jorda foran pc-en med favorittspillet ditt.
Og det kan du, eller du kan velge å utforske. Bli kjent med naboene dine, oppdage hvordan de takler verdens uunngåelige ende. Vitne til ulike hjørner av byen du kanskje aldri før har berørt, eller bruk din siste tid i desperat søken etter noe som kan stanse denne trusselen. Uansett hvordan du velger å bruke din evige ettermiddag vil klokken slå 18:38, og verden går under.
En fortelling som dette tar for seg utrolige viktige temaer rundt liv, død og vår ekstremt begrensede tid på jorden i det store bildet. For hva hadde man egentlig gjort? Verdens undergang er ikke heroisk, og jeg som enkeltperson kunne gjort fint lite for å hindre en slik forekomst. Likevel evner Kleber å pakke et slik eksistensielt spørsmål i en form som er lettere å ta innover seg. Og jeg tviler ikke et sekund på at det ferdige produktet gjenspeiler hvor filosofisk introduksjonen fremstår.
