Mange lange år i andre verdenskrig er over, og i tråd med vårt aktuelle nyhetsbilde hopper «Medal of Honor» rett inn i, jepp, dagens Afghanistan. For et minefelt, bokstavelig talt. Da jeg nylig besøkte utviklerkoalisjonen hos Dice i Stockholm, bedyret de sin uskyld ved å understreke at fokuset utelukkende er på soldatens opplevelse, den individuelles historie, fremfor et større bilde av konflikten. Det er vel og bra, det, men er man ikke hellig overbevist om at vestens innsats i Afghanistan er en utelukkende positiv ting, må man være forberedt på at «Medal of Honor» på ingen måte serverer en nøytral eller nyansert krigshistorie.

Taliban-jakt!

I enkeltspillerhistorien følger man en avdeling koalisjonssoldater som sendes ut midt i kampens hete for å jakte på Taliban. Utviklerne opplyser at de har jobbet tett med de såkalte Tier 1-operatørene fra USA, hvis dyktighet og tøffhet visstnok overgår de aller fleste elitesoldater.

De tre nivåene jeg fikk prøve viste litt forskjellige aspekter ved historien, hvor man først er en relativt vanlig Army Ranger som kjemper i ørkenen og langs fjellsiden på jakt etter opprørere. Realisme er naturligvis sentralt når man først setter et spill til en reell, pågående krig, og det merkes godt i spillet. Mange av soldatenes problemstillinger man hører om i media kommer godt til syne her; kulene hagler ned fra fjellene som fra intet, for fienden kjenner terrenget godt fra århundrer med krig. Det er interessant å se at Taliban-soldatene har blitt kreditert sin effektivitet, og selv om den kunstige intelligensen deres kanskje ikke er spesielt oppsiktsvekkende, er fienden godt organisert og utgjør definitivt en trussel.
Senere trer man inn i støvlene til de beskjeggede supersoldatene, og jeg fikk prøve et sniper-oppdrag hvor man zoomer inn i neseborene til fienden og blåser av ham skallen. Også her er realismen bevart, med en designert spotter som finner mål og det hele. Det er dog verdt å merke seg at den virkelighetsnære kulefysikken fra f.eks «Bad Company» er byttet ut slik at kulene flyr mye raskere, noe sjefsprodusent i Dice Patrick Liu forklarer nærmere.

– Eldre spill har mer balanse enn de nyere titlene, og vi har fokusert på å skape et system hvor spillerens ferdigheter har mer å si enn flaks.

Kontroverser

Senere sitter man i et kamphelikopter og raider intetanende afghanske fjellandsbyer, og det er her de verste Wikileaks-vibbene begynner å bre seg. Militærsjargongen er helt lik, og mange av avgjørelsene som tas virker mer tankevekkende enn underholdende. Da blir det litt feil med gitarriff i bakgrunnen mens leirehyttene blåses til himmels og Taliban-soldater pepres i stykker uten annet å forsvare seg med enn noen skarve RPGer. Nå er ikke jeg vanligvis en som hytter med pekefingeren, men jeg liker å få en slags rettferdiggjøring av det man driver med. I «Call of Duty: Modern Warfare 2» slaktet man kanskje en hel flyplass med sivile, men da så man det fra terroristens synsvinkel, og hendelsen var fiktiv. Det at Danger Close og Dice påstår at de ikke tar et standpunkt til konflikten, men bare skildrer det som skjer henger ikke på grep, og det gir handlingene et litt ubehagelig skjær.

Og det er tydeligvis et ømt tema for utviklerne. Danger Close-produsent Greg Woodrow innledet prøvetestingen med å si at spillet i hovedsak skildrer arbeidslivet til en Tier 1-soldat og «what makes him tick». Han virket for øvrig ganske lei all problematiseringen rundt spillets kontroverser, og både han og Patrick Liu var svært unnvikende på spørsmål rundt settingen:

– Vi har jobbet tett med Tier 1-gutta, for å få en mest mulig autentisk opplevelse. Vi har prøvd å vise respekt for begge sidene i konflikten, ved å gjøre Taliban til en svært dyktig motstander i enkeltspillerdelen, og som en likeverdig spillbar fraksjon i multiplayeren, men fokuset vårt er på soldatens historie, og ikke politikken, forklarer Liu.

Forseggjort

Det tekniske i spillet er absolutt på plass, våpnene er tilfredsstillende å bruke og både medsoldater og fiender er pent og detaljert modellerte. Fjellene og ørkenen er vakre, spesielt på lang avstand. Det er verdt å merke seg at historiedelen av Danger Close er laget med Unreal-teknologi, mens Dice bruker sin egen Frostbite til flerspilleren. Likevel ser de to delene av spillet ganske like ut, selv om flerspillerdelen i mine øyne faktisk er penere. 

Alt i alt virker «Medal of Honor» som en forseggjort sak som blir veldig spennende å spille til fulle i oktober. Den realistiske trenden som ser ut til å råde i spillet føles for meg som et friskt pust etter det hesblesende actiontoget «Call of Duty: Modern Warfare 2», og det blir spennende å se hvem som trekker det lengste strået av «Medal of Honor» og «Call of Duty: Black Ops» i høst. Det er et lite paradoks at den samme realismen som for meg virker en smule usmakelig, også er med på å gjøre spillet langt mer tiltrekkende. Spennende blir det, uansett, når jeg får sjansen til å følge hele Tier 1-soldatenes historie om noen uker.

«Medal of Honor» utvikles av Danger Close og DICE og utgis av Electronic Arts. Spillet lanseres på Playstation 3, PC og Xbox 360 14. oktober.