Et par tanker melder seg i hodet mitt når jeg blir loset forbi køen av forhandlere på Pan Vision Playground for å teste Spec Ops i Modern Warfare 3. Det ene er at jeg nå mest sannsynlig skal spille det som kommer til å bli årets mest solgte spill. Det andre er at jeg bør få det overstått forteste mulig så jeg kan teste noe annet.

Smoooooooth

Misforstå meg rett, jeg er ikke noen Call of Duty-hater. Jeg tror bare ikke denne teksten kommer til å overtale noen til eller fra å kjøpe Call of Duty: Modern Warfare 3. Tittelen er rett og slett for stor for at jeg som kritiker eller anmelder har noen makt til å påvirke salget av spillet. Dette kommer til å bli høstens største spillansering, og greia er at Activision trenger ikke positiv omtale fra pressen for å nå sine salgsmål. Tvert i mot, de har bare masse å tape på å gi pressen tilgang til spillet. Call of Duty har blitt så stort at spesialistpressen ikke lenger trengs for å dytte det opp og frem, risikoen er større for at vi i pressen forsøker å stikke kjepper i hjula for det massive Call of Duty-toget ved å stille kritiske spørsmål rundt spillopplevelsen.

Derfor er det med en noe likegyldig mine jeg blir loset forbi en kø av spillforhandlere med drinker i begge hendene som venter på å få plaffe løs i det lille Call of Duty-rommet Activision har bygd på Playground-messa. Jeg blir plassert foran et par skjermer med en dansk fyr, vi får to Playstation-kontrollere i nevene, og så er vi i gang.

Spec Ops går kort fortalt ut på å overleve bølge etter bølge med fiender på et kart. Mellom hver bølge har man litt tid på seg til å veksle inn poeng man har sanket i forrige runde på utstyr som granater, ammunisjon, bedre våpen og skuddsikre vester. Slik fortsetter spillet med stadig kraftigere fiender, helt til man blir drept.

Det første som slår meg er bildeoppdateringen, som er silkemyk. 60 bildeoppdateringer i sekundet merkes med så skarp grafikk, og det flyter fantastisk bra hele tiden. Vi er i noen trange bygater i Paris, og kan løpe gjennom en håndfull hager og inn i et par leiligheter. Nivået er relativt åpent, man har alltid flere veier eller ruter man kan følge, og det er tilnærmet umulig å føle seg trygg noe sted. Står man i vinduet til en leilighet kan det kommer fiender opp hullet i gulvet bak deg. Står man ved fontenen i parken kan fienden komme fra alle kanter. Uansett hvor man posisjonerer seg er det vanskelig å ha ryggen dekt, så et hvert forsøk på å legge seg et rolig sted med snikskytterrifla vil feile, her gjelder det å være mobil og proaktiv.

Bikkjer og soldater

Og det fungerer helt fint. Min danske venn løper av gårde, og jeg gjør mitt beste for å holde følge med han gjennom trange smug og opp og ned små trapper. Jeg tenker at å holde sammen er tryggere enn å spre seg, og det viser seg å være ganske riktig. Den første bølgen med soldater plaffes ned ganske kjapt, og etter å ha kjøpt en håndfull granater er vi klar for neste bølge, som består av enda flere soldater.

Det er kjapt og effektivt. Jeg peker og klikker på fiendene som faller som dominobrikker. Det minner meg om sånne premiespill på tivoli, der man skyter luftgevær på blink. Bare at man beveger seg rundt mens man spiller. Jeg abstraherer ganske raskt handlingen på skjermen og innbiller meg ikke at jeg er en soldat fanget i folketomme gater i Paris som kjemper for å overleve mot fiendtlige soldatstyrker. I stedet handler alt om poeng. Taktikk. Ressursdisponering mellom rundene.

Morsomt er det og at fiendebildet er litt variert. Etter å ha spilt Gears of War 3 med sine mutasjoner og Lamberts og Locusts, føles det litt blodfattig å bare få krige med menneskelige soldater igjen. Men i tillegg til vanlige soldater som fungerer som kanonføde dukker det også opp illsinte schæferhunder i noen av angrepsbølgene. Disse gjør ikke så mye skade, men er desto mer irriterende idet de griper tak i geværhånda mi og ødelegger for siktinga mi. Jeg opplever et par lett paniske øyeblikk når en gjeng soldater rykker frem mot meg mens de skyter og en bikkje henger seg fast i arma mi så jeg bare klarer å sikte ned i asfalten.

Samarbeid

Idet vi kommer over bølge seks med fiender, begynner min partner å dø. Ofte. Etter å ha løpt i hælene på ham noen runder orker jeg ikke henge med på hans hodeløse spurting rundt på kartet, og jeg begynner å legge opp mine egne taktikker. Det resulterer i jevne rop om hjelp fra hans falne soldat som krabber rundt på franske brosteiner etter å ha møtt for mange fiender. Dermed må jeg trå til, løpe bort til kampområdet, ta ut fiendene hans og holde inne en knapp i noen sekunder for å få min venn opp på beina igjen. Dette skjer gjentatte ganger, og understreker bare behovet for samarbeid og kommunikasjon om man skal gjøre det bra i Spec Ops.

Til tross for min noe hyperaktive venn som må reddes jevnt og trutt, klarer vi oss helt opp til bølge ti. Her dukker det en opp en slags boss som ser ut til å være hentet rett fra Fallout-spillene. En pansret soldat med heldekkende stålrustning tramper rundt på torget med et gigantisk maskingevær rundt livet. Han tåler en håndfull magasiner, men vi bruker ikke mer enn et par minutter på å få kjempeen i bakken. Og da var det over for denne gangen, idet vi begynner på neste bølge blir vi vennlig loset vekk fra skjermene av en Activision-representant.

Det er vanskelig å komme med noen heldekkende spådom om Call of Duty: Modern Warfare 3 etter mitt kvarter med Spec Ops. Jeg har bare prøvd en av flere små deler av den store totalopplevelsen, men kan allerede nå konkludere med at både billedoppdatering og det tekniske ser ut til å gå Activisions vei i Modern Warfare 3. Hvis resten av spillet har en like jevn flyt lover det svært godt for flerspillerdelen.

Samtidig er det ikke til å komme unna at andre utviklere har klart å videreutvikle denne modusen ytterligere i sine spill. Måten man har implementert Tower Defence-elementer i Horde 2.0 i Gears of War 3 viser hvordan man kan gjøre disse bølgekampene mot fiender enda mer fengende og varierte. Bulletstorm har og en flerspillerdel der man må drepe fiendene på ulike absurde måter for å nå målsettingene mellom hver bølge. Begge disse modusene fremstår som hakket mer moderne og innovative enn den litt trauste og forutsigbare Spec Ops-opplevelsen jeg har hatt så langt i Modern Warfare 3.

Men hvem er det egentlig jeg bekymrer meg på vegne av? Som sagt innledningsvis spiller det liten rolle hva jeg fremhever av bekymringer og kritikkverdige forhold i denne sniktitten. Forhåpentligvis har du fått et lite inntrykk av min opplevelse med Call of Duty: Modern Warfare 3. Antagelig har du bestemt deg for å kjøpe det uansett hva jeg har skrevet. Call of Duty-toget er i bevegelse, i rute, og ingenting kan stoppe det.

Call of Duty: Modern Warfare 3 utvikles av Infinity Ward og utgis av Activision Blizzard. Spillet lanseres på Xbox 360, Playstation 3 og PC 8. november.