Det er lett å avskrive ethvert todimensjonalt indie-spill med piksellerte hovedpersoner og minimalistisk grafikk som en skamløs retroflørt. En nostalgisk og uskyldig reise tilbake til barndommens enklere spillopplevelser, en pinlig hyllest til fundamentet lagt av Sega og Nintendo.

Men en del av meg ser ikke alle de todimensjonale indie-spillene som skamløs retro. Det ligger like mye et slags dogmeprinsipp i de to dimensjonene, en vilje til å jobbe frem et fengende spill med klare begrensinger. En trang til å gjenbesøke et uttrykk som ble erklært dødt og begravet da 3D-konsollene satte en ny standard for spillopplevelsene.

2D spiondrama

For Tom Francis, utvikleren bak Gunpoint, handler spillets todimensjonal uttrykk like mye om å skape et oversiktlig actionpuzzle-spill som å flørte med fortidens spilluttrykk. I Gunpoint styrer vi en bitteliten superspion som skal snike seg forbi bittesmå vakter og soldater for å hacke mikroskopiske datamaskiner. Kameraet befinner seg på siden av bygningen slik at vi har full oversikt over hva som skjer på innsiden og vår lille venn som skal bryte seg inn.

I tillegg til sprettbukser som lar vår helt hoppe titalls meter opp i lufta eller langs bakken har vi også evnen til å hacke elektronikk i bygningene. Ved å krysskoble ulike kretser kan vi koble lysbrytere til elektroniske dører, overvåkingskameraer til lamper eller andre finurlige viderekoblinger. Det er her hjernetrimmen kommer inn i bildet. Ettersom vår helt er ubevæpnet (om han ikke sparer oppdragspengene til en pistol da) og samtlige vakter har gullmedalje i skarpskyting handler det om å ikke bli sett og snike seg. Vakter kan overrumples og slås ned bakfra, men ser de deg er du nesten garantert død.

Det artige med Gunpoint er at spillet ønsker at du skal leke deg. I motsetning til andre snikespill som ofte handler om å finne en intrikat forhåndstråkket sti gjennom innøvde vaktpatruljebevegelser og nøyaktig utplassert dekning lar Gunpoint deg ofte finne din egen løsning på utfordringene. Hva med å hoppe gjennom vinduet og overrumple vakta? Eller lokke ham ut av rommet ved å slå av taket via en krysskobling til en bryter på din egen etasje?

Jo lenger ut i spillet man kommer desto mer utstyr og ferdigheter får man tilgang til, og flere taktikker åpner seg. I bunnen av systemet ligger hele tiden noen strømkretser som må kobles om og manipuleres for å åpne opp de riktige dørene og områdene. Dette er hodebry, ofte med enkeltløsninger man må finne frem til på egen hånd, men foruten disse er Gunpoint overraskende åpent og lekent.

Derfor er det nesten synd at det hele er over så snart man begynner å bli varm i trøya. Jeg savner flere nivåer og større variasjon og egenart innen de ulike nivåene, men en egen nivådesigner slukker den verste tørsten. Dessuten er det mye moro i å gjenbesøke tidligere nivåer og prøve å klare de uten å bli sett eller uten å bruke vold.

I tillegg må jeg nesten nevne historien, som aldri tar seg selv for alvorlig men likevel er forvirrende nok at jeg først kobler sammen alle trådene ved andre gjennomspilling. I tillegg byr den på et artig klimaks i form av en strålende oppsummering basert på din spillestil og valgene du har tatt underveis.

Gunpoint imponerer. Det har et retroaktig utseende med et intrikat og lekent spillsystem som engasjerer. Todimensjonale spill er for meg ofte renere spillopplevelser enn 3D-spill. Det handler ikke om å skape en illusjon av virkeligheten eller begrense spillerens perspektiv for å suge ham inn i spillet, det handler om å presentere mekanikker og utfordringer på en oversiktlig måte for spilleren. Gunpoint er en rendyrket lek med systemer og mekanikker som fungerer utmerket.

Gunpoint er utviklet og utgitt av Tom Francis og er tilgjengelig for PC via Steam.