Syv år etter at Nintendo overrasket verden med et online flerspiller skytespill med fokus på alt annet enn å drepe, leverer Splatoon 3 den mest komplette opplevelsen serien har sett så langt. Men er det likevel fritt for å føle meg litt «Splat-mett»?

Man kommer ikke utenom det. Det første Splatoon spillet var et realt vendepunkt for Nintendo, og på den tiden de trengte det så mest. Fra å ha vært et spillselskap som like gjerne kunne sett på hele konseptet med internett og onlinespilling som kjetteri og svart magi, til å lage et online flerspiller skytespill av alle ting, tror jeg virkelig det var få av oss som så komme. Mye mindre at de skulle ha slik umiddelbar suksess med det som det de fant med Splatoon.

Dømt til å «komme og gå» på en konsoll nesten ingen eide, var Splatoon en skikkelig fargeklatt i en spillindustri som ble gråere og gråere for hvert nye militære skytespill som ble lansert. Nærmest som et over natta kulturfenomen skrev Inkling og Octolingene seg rett inn i Nintendo sin historie som nesten like gjennkjennelige som Mario, Kirby og Donkey Kong, i hvert fall i selskapets hjemland.

Skytespill for de som ikke liker drepingen

I Splatoon var ikke fokuset på dreping men å fargelegge, og stoppe motstanderne fra å fargelegge, så mye av banen som mulig. Konseptet føltes like enkelt som det var brilliant. Nintendo klarte i en brillijant manøver å lage et skytespill som tok et sidesteg rundt alt det barnevennlige selskapet uttad ikke var tilhenger av med skytespill sjangeren. Nemlig all drepingen.

To år etter det første spillet kom oppfølgeren ut, denne gangen på den langt mer populære Nintendo Switch allerede samme år som maskinen ble lansert. Splatoon 2 la til nye våpen, nye nivåer, en mer utfylt enspiller kampanje og seriens egen tolkning av Gears of War seriens «Horde-mode», ved navn Salmon Run som bare kunne spilles på gitte tidspunkt.

Foruten om disse nyvinningene var Splatoon 2 mer som en Splatoon 1,5 enn en fullverdig oppfølger å regne. Noe som selvfølgelig er forståelig. De aller færreste spillte det første spillet tross dets imponerende salgstall på Wii U, og siden Splatoon 2 kom til å bli mange sitt første møte med serien, hva er da vitsen med å finne på så alt for mye nytt?

Planen var en suksess, og 13,5 millioner kopier senere har Splatoon 2 klatret seg opp til å bli en av de mest solgte Nintendo Switch spillene, og en av Nintendo sine aller største pågående serier.

Fem år senere er tiden endelig inne for seriens neste innslag. Serien har aldri vært mer populær, Nintendo Switch nærmer seg end-of-life og har dermed en heftig spillerbase som er sultne på mer. Alt ligger med andre ord til rette for at en solid oppfølger som tilbyr….

...mer av det samme?

Mer av det samme er ikke nødvendigvis en dum ting. Ingen grunn til å gjøre for mange forandringer på en vinnende oppskrift, og ingen kan med rette si at ikke Splatoon 3 er det mest innholdsrike og den mest komplette rett-ut-fra-coveret opplevelsen serien har bydd på til dags dato.

Men som en stor tilhenger av de første to spillene jeg savner likevel litt nyvinning.

Jeg savner den følelsen det første spillet gav meg hvor hver eneste nye kamp føltes som fersk ny opplevelse hvor nye taktikker, nye måter å ta seg frem på gjorde at man vant områder motspillerne tok for gitt var sine, og det kan hende grunnen til at denne opplevelsen har uteblitt med Splatoon 3 er fordi de som har spilt Splatoon flerspilleren siden Splatoon 2 kom ut for fem år siden, nå er så latterlig gode at deres måte å spille på er så langt over min egen at det føles nytteløst ut.

Enspiller delen brilijærer med oppgave basert plattforming kun Nintendo er i stand til å servere, og modusen er også en god introduksjon til flere av våpnenen og spesial angrepene man kan ta i bruk i spillets flerspiller del.

Historien tar også en helt sinnsyk vending mot slutten, som dessverre de fleste som spiller spillet sikkert ikke kommer til å få med seg fordi flerspiller delen er den som står mest sentralt, men er absolutt verdt å få med seg.

Med det sagt, må Nintendo alvorlig talt slutte å betale manusforfatterne sine per ord. Splatoon er et spill, som tross for manglende stemmeskuespill, maser. noe. helt. SINNSYKT mye. Selv ikke med «Hurry it up» knappen som spoler gjennom dialogen føles dette på noen måte greit. Det burde være en universal «Skip dialogue» knapp eller så må manusforfatterne på et «Kunsten å holde seg kortfattet» kurs.

At Nintendo Switch står på sine siste ben rent teknisk er ingen hemmelighet, og Nintendo EPD vet dette bedre enn de fleste. Heldigvis har utviklerne sett til at alle de viktige delene av Splatoon 3 kjører i så høy oppløsning og bildefrekvens som maskinen klarer, så får vi heller se gjennom fingrene på den nakkeslengen vi får når spillet bråbremser ned til en bildefrekvens under 30 bilder i sekundet når man blir sendt tilbake til spillets hubverden.

Jeg misunner de som kommer til serien for første gang med Splatoon 3. For aldri før har det vært så lett å komme inn i og så lett å ha det gøy med, enten det er i flerspilleren, enspillerdelen eller samarbeidsmodusen. Som en tilbakevendt veteran skulle jeg helst ha sett at Nintendo EPD hadde gjort mer for å eksperimentert med litt nye ideer for å holde det hele litt ferskere, men det er vanskelig å være bitter for det når kjernespillet fortsetter å være så solid som det er.