Creative Assembly lar oss med Alien: Isolation gli rett inn i Alien-universet fra den første filmen fra 1979. Stemningen er underbygget av godt lyddesign, omgivelser tro til universet, pen grafikk, og er nervepirrende og skummel. Dessverre er historien ganske uengasjerende og forutsigbar. Spillet har et godt utgangspunkt, men etterhvert føles det omtrent ikke som noe annet enn en unnskyldning til å sende meg på et skip for å konfrontere en xenomorph.

Jeg blir satt i rollen som Amanda Ripley på leting etter moren, Ellen Ripley, som forsvant for 15 år siden. Amanda blir med på romskipet Torrens når hun hører at ferdsskriveren som befant seg på morens skip Nostromo er blitt funnet. Hun drar sammen med to andre Weyland-Yutani-ansatte til romstasjonen Sevastopol, men alt ser ikke ut til å være som det skal. Det er her mesteparten av handlingen i spillet foregår, og du vet omtrent hva du går til om du har sett filmen. Det er en bittersøt følelse å gjøre en entre i førsteperson.

På det herjede og tilsynelatende øde Sevastopol har man mulighet til å plukke opp forskjellige ting og lage hjelpemidler, så lenge man har funnet blåtegninger på det. Her er det mange ting som kommer bedre med enn våpen, som for eksempel gjenstander som lager mye lyd og tiltrekker seg oppmerksomhet, røykbomber, sjokkgranater, med mer. Og for å gjøre spillet mer dynamisk har utviklerne gjort det tilfeldig hvor mange gjenstander og hva man finner i skap, skuffer, og liknende.

Kvaliteten av tilfeldighet har også blitt gitt til fiendene. Det er ikke alltid godt å si hva slags mønster fiendene vil gå i, fordi de ikke har et vanlig mønster å følge – noe fiender vanligvis har i spill. Mennesker og robotene som kalles “synthetics” er lettest å forutse, men den mest uforutsigbare er selve xenomorphen, bedre kjent som alien. Den kan plutselig finne på å snu seg og skifte retning, og skulle du da befinne deg bak den er du så godt som alien-mat.

Skulle du bli alien-mat (eller bli utsatt for andre ulykker) blir du kastet tilbake til forrige lagringsplass. Og ikke tenk at auto-lagring kommer til å redde deg noe særlig, for det er minimalt med auto-lagring i Alien: Isolation. Det minner meg veldig om utilgiveligheten fra eldre spill før auto-lagring eksisterte. Om man vil lagre må man putte et nøkkelkort inn i en telefonautomat og vente til de tre lysene har slukket før man får lagret, og labber det en xenomorph rundt i området er det noen lange, nervepirrende sekunder man har i vente. Heldigvis får man en bevegelsesdetektor som hjelper til med å vise hvor nære levende vesner er, enten de er i ventilasjonsanlegget eller i rommet ved siden av.

Detektoren er din beste venn, men kan fort også ødelegge alt for deg. Skulle du stå for nære en fiende og bruke den, vil fienden høre deg. Det hjelper ikke å gjemme seg inne i skap eller under et bord om du først blir oppdaget, da gjelder det å komme seg vekk og håpe på at du finner et nytt gjemmested raskt.

Lyd blir brukt veldig aktivt i spillet. Det gjelder å lage så lite lyd som mulig og høre etter hvor fienden er. Mennesker snakker som regel sammen, robotene har automatiske beskjeder som blir gjentatt, og alienen tramper høylytt rundt. Ved å bruke lyden på denne måten blir opplevelsen mye mer intens og det hendte jeg holdt pusten da jeg snek meg rundt alienen. Dette gjør spillet til et snikespill, og er langt ifra et løpe-og-skyt-spill. Er du ute etter dette vil du bli skuffet.

Musikken hjelper også veldig godt og varierer fra fioliner som klimprer svakt i bakgrunnen til massivt orkester som bygger opp en stor hendelse i spillet. Alt i lydbildet står i stil til universet og fungerer kjempegodt. Det er lite å pirke på når det kommer til lyddesignet, men jeg synes det er verdt å nevne at noe av stemmeskuespillet til tider virket unaturlig. For det meste var det også bra, men det hendte at jeg reagerte på stemmer som ikke virket engasjert i rollen i det hele tatt. De burde spilt spillet når de hadde innspilling, så hadde de blitt engasjert. Det ble ihvertfall jeg.

Spillet er utseendemessig bra hele veien igjennom. Det sliter litt med leppesynkronisering når det ikke viser filmklipp, men grafikken er pen og omgivelsene ser bra ut. Filmklippene imellom kapitlene virker ofte som om de er tatt ut ifra en film, og designet på omgivelsene er som tatt rett ut ifra den første filmen. Det portretterer et skikkelig 70-talls science fiction-univers veldig godt, med blant annet eldgamle datamaskiner som har operativsystem som minner om MS-DOS. Det ligger mange detaljer i layout og designet på romstasjonen og andre steder man besøker. Dette er en veldig fin touch som gir til universet og alle fans.

Alt i alt er Alien: Isolation et spill med spennende gameplay, intens stemning, genialt lyddesign, og mange godsaker for fans. På en annen side sliter spillet med historien, og til tider er det vanskelig å skjønne hvordan man skal komme seg dit man skal. Og man blir ikke mindre frustrert av å ha en alien i hælene. Men opplevelsen var god og jeg hadde en spennende gjennomgang av spillet, ved kun gameplay og stemning alene. Spillet anbefaler deg å spille på vanskelighetsgraden  hard, og jeg anbefaler det samme. Du vil bli frustrert og du vil dø. Masse. Og husk: I verdensrommet er det ingen som kan høre deg skrike. Og om du føler for det, la være. Ellers blir du garantert spist av en xenomorph.

Syftestad out.