Det drypper blod fra sverdet mitt idet jeg småjogger opp trappen foran meg. Bak meg ligger tolv døde drauger og liket til min følgesvenn som jeg fikk i gave fra en lokal jarl. I ryggsekken har jeg en metallhanske jeg skal bruke i en grotte på andre siden av fjellet for å låse opp en dør som har vært forseglet i flere hundre år. Jeg puster lettet ut og merker at pulsen min er på vei ned igjen, idet lyset fra utgangen av grotten jeg har utforsket fyller skjermen min. Sekunder senere står jeg utenfor, høyt oppe i fjellsiden, og lar solen varme fjeset mitt mens jeg skuer ut over den grønne dalen mot byen Whiterun.

Look to Norway

Slik er Skyrim på sitt beste. Beskrivelsen ovenfor er en av mange minner jeg sitter igjen med etter snart 30 timer med The Elder Scrolls V: Skyrim. Og best av alt: det er mitt eget minne. Bryter man opplevelsen ned til enkeltelementene, står man igjen med at jeg gikk opp en trapp og ut en dør, og ventet på at spillet skulle laste inn utendørsområdet. Men det er til Skyrims fordel at det er nettopp disse små hendelsene – disse banale opplevelsene – som gjør spillet til mitt eget.

Adrenalinet etter kampen mot draugene, sorgen over å miste en nyttig kompanjong og lengselen etter å forlate den mørke grotten jeg hadde tilbrakt en time i og endelig vende tilbake til frisk luft, sol og åpne omgivelser var mine egne genuine følelser. Ikke følelser dyttet på meg av spillutvikleren gjennom påkostede mellomsekvenser som desperat skal få meg til å føle noe for persongalleriet.

The Elder Scrolls V: Skyrim er et av de mest åpne spillene jeg har prøvd på lenge. Etter en litt klønete introduksjon der jeg rømmer fra et fengsel etter et drageangrep, åpner spillet seg gradvis mer og mer, og etter en times tid er verden for mine føtter. Bokstavelig talt. Vidstrakte sletter omringet av svære fjell. Elver, fossefall og innsjøer. Myrområder, landsbyer og bondegårder. Grotter, fort og gamle ruiner. Overalt hvor jeg går oppdager jeg noe nytt. Jeg plukker blomster som brukes til å lage trylledrikker. Jeg snubler over et lik med et skattekart inne i et hult tre. Jeg hjelper en bonde med å høste kål og en gruvekoloni med å drepe vandøde drauger. I takt med at jeg utforsker og kartlegger stadig mer av det enorme området, vokser lista over oppdrag og sideoppdrag. Selv etter nærmere 30 timer i Skyrim føler jeg at jeg såvidt har begynt å utforske den digre spillverdenen.

En spillverden som til forveksling er lik Norge. Skyrim er nordområdet i The Elder Scrolls-universet, og basert på naturområdene våre og vår norrøne historie. Her vandrer man på golde og forblåste sletter og i snødekte daler, omringet av massive fjellmasser. Tynne gran- og furutrær dominerer, og man møter rett som det er på reinsdyr, elger og bjørner. Det føles familiært for oss som har vokst opp i Norge. Den samme innflytelsen preger landsbyene og befolkningen. Her møter vi mennesker som heter Sigrid og Harald, de lokale herskerne kalles for jarler, og bygninger ser ut som gammel vikingbebyggelse, komplett med drager på mønet. Så får det heller være at deler av befolkningen prater engelsk med Arnold Schwarzenegger-aksent, det er ikke nok til å ødelegge illusjonen om at jeg befinner meg i en gjennomtenkt spillverden laget med en helhetlig omtanke i bakhodet.

Historien i spillet handler om meg – en såkalt Dragonborn – som har evnen til å drepe drager og absorbere sjelen deres. Landet Skyrim sliter med en konflikt mellom opprørske separatister og imperiet som kontrollerer området, og danner et fint bakteppe for eventyrene mine. Spillverdenen er fint utformet, men jeg tror Bethesda har et litt for nært forhold til spillverdenen de har laget. I løpet av de første timene florerer det med navn på byer, områder og personer, og selv etter snart 30 timer har jeg problemer med å vite hvem som er hvem. Spillverdenen er stappet med bøker man kan lese, fulle av legender og nye navn på personer og myter, og det er rett og slett krevende å gjøre seg kjent med Skyrims historie.

Åpne utfordringer

Hvor enn herlig det er å besøke en fullstendig åpen spillverden, byr det også på en del spillmessige utfordringer. Etter noen timer i Skyrim slo det meg egentlig at dette ikke er et spesielt stort sprang fra forgjengeren The Elder Scrolls IV: Oblivion. Grafisk er det forbedret på flere området, spesielt i omgivelsene, men spillet lider fortsatt av stive animasjoner på mennesker. Spillmessig har det enda flere likhetstrekk; Dette er mer Oblivion 1.5 enn et stort steg videre for serien. Dialogsystemet føles utdatert, spesielt sammenlignet med Biowares actionrollespill. De statiske figurene som står i ro og prater under dialogsekvensene føles foreldet og kjedelig.

Det er en liten skuffelse å vende tilbake fra et langt oppdrag der man i timevis har reist på kryss og tvers av kontinentet og bekjempet en haug med fiender bare for å få et lite “Thank you very much” og dett var dett. Kanskje er det prisen man betaler for et så åpent spill, men mangelen på gode dialogvalg og en aktiv regi og dramaturgi i dialogsekvensene gjør at personene man møter på fremstår mindre levende og ekte og mer som pappfigurer i vakre kulisser.

Kampsystemet har og flere likhetstrekk med Oblivion, mens ferdighetssystemet har fått seg en overhaling. Som før blir man flinkere i ferdigheter man bruker. Er du glad i gå med sverd og skjold vil du oppleve av ferdighetene dine med enhåndsvåpen og blokkering stiger jevnt og trutt. Ytterligere muligheter for å spesialisere seg får man via såkalte perks, som gir deg spesielle evner innen de forskjellige ferdighetene. Er du glad i snike kan man for eksempel kjøpe en ferdighet som gir deg femten ganger ekstra skade når du angriper en fiende med dolk fra skjul. Liker du pil og bue kan du åpne en ferdighet som lar deg zoome inn på fiender, og til og med bremse tiden mens du sikter.

Kampsystemet, som i starten virker forvirrende og knøvlete – angrip med høyre skulderknapp, blokker med venstre – får nye dimensjoner når du spesialiserer deg i ulike angrepsteknikker. Likevel føler jeg aldri at jeg helt har kontrollen i sverdkamper, det blir fort kaotisk og uoversiktlig, spesielt når man har med kompanjonger som skal hjelpe til og møter mer enn en fiende, og jeg savner elegansen og taktikeriet fra Dark Souls.

Menysystemet for å bytte mellom våpen og magi er så smidig som man kan få det på konsoll. Man legger ganske enkelt våpen og magi i en av hendene sine, og så er det bare å trykke på riktig skulderknapp for å aktivere. Men til tross for gode menyløsninger kan det bli i overkant mye fikling i utstyrslister før, under og etter kamper.

Tilbake til ferdighetene. Perks er et genialt tillegg til et logisk grunnsystem, men det tar en god stund før man begynner å merke effekten av valgene sine. I starten av spillet slet jeg veldig med å snike, jeg savner en tydeligere indikator på om jeg er skjult eller ikke, og ante ikke hvorvidt det hjalp å stå i mørke kroker for å skjule meg bedre. Men jeg investerte en god del i snike-perks, og etter hvert begynte jeg å merke at jeg ble flinkere og flinkere til å holde meg skjult.

Abstrakte ferdigheter

Det vil si, jeg som spiller lærte ikke noe som helst. Karakteren min ble mindre og mindre synlig selv om jeg bevegde meg akkurat som før. Til tross for at spillverdenen i Skyrim føles levende og at jeg utvikler et nært forhold til karakteren jeg utvikler og områdene jeg besøker, føler jeg fortsatt at det er et abstrakt filter mellom meg som spiller og det som skjer på skjermen. I bakgrunnen bestemmer terninger og tall hva som skjer.

La meg utdype: I et fort jeg skulle beleire snek jeg meg bare noen meter unna en vakt uten hjelm som jeg siktet på med buen min. Pila føk inn i ham og gjorde dobbel skade siden han ikke hadde sett meg, noe som fjernet en sjettedel av helsa hans.

– Hvorfor skjøt du han ikke i hodet? spurte samboeren min som satt ved siden av og fulgte med.

– Jeg prøvde å forklare henne at ferdighetene mine med buen bestemte skaden og gjorde at det spilte ingen rolle hvor jeg siktet, han fikk bare et tilfeldig antall skadepoeng uansett hvor pila traff, men merket at hun falt ut midtveis i min forklaring om rollespillmekanikkene. For henne var det helt ulogisk at jeg ikke kunne skyte ham i hodet og drepe han fra så kort hold. Og jeg er litt enig med henne.

Muligens er det min forkjærlighet for Dark Souls der mine egne ferdigheter som spiller er en essensiell del av mestingsfølelsen i spillet som gjør at jeg har vanskelig for å svelge det faktum at spillmotoren i Skyrim overstyrer mine egne ferdigheter titt og ofte. At jeg kan rusle rundt i dagslys mer eller mindre usynlig bare jeg investerer nok poeng i sniking, men blir sett selv i stummende mørke hvor godt jeg enn gjemmer meg dersom jeg ikke har puttet poeng på snikeferdighetene, er nok til å bryte illusjonen av en koherent spillverden. Av og til ødelegger rollespillreglene innlevelsen i Skyrim.

Flyttemelding

Det ødelegger dog ikke for totalopplevelsen. Å utforske grotter i Skyrim er ekstremt spennende og nervepirrende. De detaljerte interiørene og miljøskildringene er stappet med detaljer og hemmeligheter, og det er moro å oppdage alt selv, og ikke bare bli holdt i hånda hele veien. Å finne en godt gjemt skattekiste under en trapp føles bra, fordi det er nettopp min egen oppdagelse. Det er en belønning for min egen årvåkenhet. I disse sterkt personlige øyeblikkene når du skaper dine egne opplevelser er Skyrim ren magi.

Og disse øyeblikkene gjør at jeg gladelig tilgir de få irritasjonsmomentene. Jeg elsker friheten og den åpne spillverdenen i Skyrim. Illusjonen av å forsvinne inn i en annen verden har sjelden vært sterkere i et spill. Timene flyr, og skal du fordype deg i Skyrim må du regne med å tilbringe svært mange timer på de forblåste nordlige slettene. Likevel føler jeg at Bethesda har nok å jobbe med for å gjøre spillverdenenen sin enda mer levende, mer organisk og mindre kulisseaktig. The Elder Scrolls V: Skyrim er kanskje ikke det store spranget fra Oblivion vi hadde forventet oss, men det er likevel stappet med magiske øyeblikk som spilleren selv er med å skape.

Se flere bilder fra The Elder Scrolls V: Skyrim på neste side.

The Elder Scrolls V: Skyrim er utviklet og utgitt av Bethesda. Spillet lanseres på PC, Playstation 3 og Xbox 360 11. november.