Allerede en halv time ut i Uncharted 3 vet jeg mer om Nathan Drake enn jeg har lært i løpet av de forrige to spillene til sammen, og aner hvorfor jeg burde vært mer bekymret for gamlis-makker Sully i forgjengeren. Og jeg er litt usikker på om jeg har husket å blunke.

Skattejakt

Jeg er tilbake i selskap med det sjarmerende radarparet, som på sedvanlig vis har rotet seg opp i trøbbel som stikker mye dypere enn først antatt. Ringen Nathan har båret som et smykke rundt halsen siden barndommen spiller en sentral rolle i jakten på en skatt av astronomiske dimensjoner, noe rollegalleriet på skyggesiden også har fått med seg. Sullys tidligere medsammensvorne, Marlowe, og hennes kalde assistent, Talbot dukker opp. Legg til Charlie Cutter og et par hyggelige gjensyn jeg ikke skal røpe for deg her, så begynner du kanskje å få et greit overblikk over hvem vi har å gjøre med i denne omgangen.

Det er lenge siden sist vi hang sammen, jeg og Nathan, men det hindrer ikke Naughty Dog i å kaste meg direkte inn i handlingen og nærkampmekanikken i spillet etter et knapt minutt. Og her har det skjedd forbedringer. Ifølge utvikleren selv har de latt seg inspirere av de fremragende nevekampene i Batman: Arkham Asylum, noe som fungerer ganske bra innledningsvis. Det har imidlertid sine mangler. Noe kameratrøbbel må vi kunne tilgi, men den manglende dybden og flyten i kampene som melder seg allerede etter kort tid vitner om at Naughty Dog fremdeles har et stykke igjen før de klarer å matche inspirasjonskilden sin. Men i kontrollerte omgivelser, som de man får opplæringen i, er det ikke særlig å utsette på nevekampene.

Visuelt mesterverk

Noe som virkelig sitter som støpt er filmsekvensene – som den som introduserer nevnte nevekamp. Disse scenene holder samme standard som en Hollywood-toppfilm, både når det kommer til kameraføring, skuespill og effekter. Detaljrikdommen i omgivelsene er kun matchet av hovedpersonene, hvor man kan se helt inn til porene på huden om man anstrenger seg litt. I tillegg er det bare å ta av seg hatten for animatørene, som presenterer skuespill og mimikk som ikke bare er virkelighetsnært, men som ville holdt en høy standard selv om det faktisk var virkelig.

I tillegg fokuserer Uncharted 3 i høy grad på menneskene i spillet, og lar oss bli kjent med personene som skjuler seg bak de selvsikre fasadene. Nathan utvikler seg raskt til å bli mer enn den eplekjekke eventyreren med glimt i øyet, og den alltid så slemme Marlowe glimter til med substans man sjelden opplever i slike spill. Dette går igjen i hele rollegalleriet, og fortjener å bli lagt merke til.

Jeg testet forresten ut stereoskopisk 3D-funksjonen i begynnelsen av spillet, og jeg kan med hånden på hjertet si at det er det beste jeg har sett av 3D noensinne. Klart og tydelig, dybden nydelig definert, og et fokusskifte i bildet som ikke får øynene mine til å blø. Jeg måtte imidlertid se meg nødt til å skru av da kampene brøt ut, og folk løp ut og inn av bildet, mens jeg konstant snudde på kameraet og skiftet fokus. Det ble litt mye for mitt verkende hode.

Episk, faktisk

Og det er litt synd, for de mange lokasjonene man besøker i Uncharted 3 byr på dybde og omfang av en annen verden. Vi snakker gigantisk. Episk, faktisk, selv om jeg sjelden bruker uttrykket. Å se kamera plutselig zoome hundrevis av meter ut fra Nate mens han klatrer rundt på et gigantisk skip gir sug i magen, selv i to dimensjoner, og det er mange av disse lokasjonene denne gangen.

Nathan og kompani har garantert håvet inn ganske klekkelig med bonuspoeng i løpet av de mange flyturene på kryss og tvers i årets Uncharted-eventyr. Alt fra tette jungler til åpne ørkenlandskap til store byer. Byene er travle og folkerike, og måten Nathan trakterer dem minner aller mest om Assassin’s Creed. Og klatring er det nok av denne gangen.

Men i motsetning til forgjengerne er klatringen lagt opp litt friere enn før. Det er mulig å klatre feil, selv om Naughty Dog har gjort en fremragende jobb med å forme brettene så man ender opp der man har tenkt seg. Disse sekvensene oppleves derfor sjeldent som utfordrende, selv om de funket veldig greit som avbrekk. Men i kanskje litt større grad enn før opplevde jeg, akkurat som i nevnte Assassin’s Creed-spill, at vår venn kunne risikere å hoppe skjevt ut fra kanter og bygninger, og endte sitt liv i bunnen av en avgrunn. Det kan bli frustrerende i lengden, men det er vel prisen å betale for frihet.

Eventyrlige gåter

Også tempoet i spillet har endret seg bemerkelsesverdig. Mens Uncharted 2 ikke kunne vente med å dra meg fra actionsekvens til heseblesende actionsekvens, får man nå i blant muligheten til å stoppe og lukte på rosene. Jeg får ofte tid til å utforske de enormt vakre områdene i spillet, og virkelig kjenne på atmosfæren, som med et bakteppe av lydeffekter og stemningsmusikk i verdensklasse er ganske så gjennomført.

Det er i tillegg flere oppgaver og gåter som skal løses, og denne gangen har Naughty Dog virkelig overgått seg selv. Gåtene er kanskje ikke knallvanskelige, men de er morsomme å løse, og jeg ble oppriktig imponert over kreativiteten som ligger i bunn for flere av dem. Disse delene er det ingen andre i bransjen som gjør bedre for tiden. Det er derfor synd at de alltid etterfølges av de mange skytekampene.

Ingen suksessformel

Jeg aner ikke hvor Naughty Dog har det fra at de sitter på noen suksessformel i skytesekvensene. Jeg har spilt alle spillene i serien, og alle har de de samme svakhetene. Klønete dekningssystem, vanskelig sikte, forutsigbart handlingsmønster, ensformige soldater og kjedelige våpen. Det er en demonstrasjon i middelmådighet.

Det samme gjelder for så vidt snikingen, som stort sett går over i skyting etter en liten stund når man blir oppdaget. Dekningssystemet er langt unna det vi er vant til i andre spill på markedet, og jeg valgte stort sett å starte bråket etter et par snikmord.

Slå først, skyt etterpå

Etter hvert fant jeg ut at nevekamper var det mest tidseffektive, og det tar ikke lang tid før repetisjonene begynner å melde seg på denne fronten. Firkant, firkant, firkant, firkant, trykke raskt på sirkel, firkant, trekant, firkant, firkant, firkant, firkant, trekant, firkant, firkant, firkant. Sånn, neste! Hver bidige gang. Gjesp.

I tillegg tror de at det er dette jeg gleder meg til å gjøre når det kommer et nytt Uncharted-spill på markedet, så de klemmer inn kamper så ofte de klarer. Og jeg dreper hundrevis av soldater i løpet av spillets gang. I toeren drepte jeg 976 soldater frem til jeg var ferdig, og jeg regner med jeg ligger der et sted denne gangen også.

Det er derfor bra at det ikke bare er nevekamper og skyting som utgjør actionsekvensene i Uncharted 3. Adrenalinpumpen får nemlig kjørt seg rett som det er via de mange fluktene, hvor man i beste Crash Bandicoot-stil enten løper fra eller mot kamera, mens verden rundt en smuldrer eller lignende. Disse er virkelig mesterlig utført, og de har lagt inn akkurat nok slingringsmonn til at man kan gjøre småfeil og likevel overleve med nød og neppe. Hjertet satt godt plantet helt øverst i halsen i de fleste av disse sekvensene.

PS3-pensum

Å anmelde et såpass historietungt spill som Uncharted 3 uten å spolere noe som helst handling for våre lesere er ingen enkel oppgave, og det blir derfor mye teknisk prat og pirking. Men la meg i det minste si at det er historien som spiller førstefiolin i dette spillet, og som på vakkert sett binder sammen de ulike elementene jeg har beskrevet tidligere. Hvis du liker gamle sagn, konspirasjoner og eventyr i Indiana Jones– og Tomb Raider-gata, kommer du til å føle deg helt hjemme i Uncharted 3 også.

Naughty Dog sliter i mine øyne litt med selvinnsikten når det kommer til Uncharted-serien, og selv om ting er bedre i treeren, fordeles nok en gang eventyr og action på en måte som ikke viser Uncharted 3 fra sin beste side. Styrken i spillet er definitivt eventyrelementene, i høst slippes det minst tre andre spill som tilbyr et bedre kamp- eller snikesystem.

Men selv om dette trekker ned inntrykket noe, er minnene om et storslått eventyr med enorme og varierte lokasjoner, fantastisk stemmeskuespill og manus, kreativt brettdesign og en produksjonsverdi til å miste pusten av nok til at spillet akkurat berger sekseren på min terning. Det er definitivt rom for forbedringer, noe som bare får meg til å glede meg enda mer til Uncharted 4. Et innlysende kjøp for alle Playstation 3-eiere.

Se flere skjermbilder fra spillet på neste side

Uncharted 3: Drake’s Deception utvikles av Naughty Dog og utgis av Sony for Playstation 3. Spillet lanseres 2. november.