Dersom du husker tiden med ulike trender av leker i skolegården vil du fort kunne sympatisere med historien i LBX til 3DS. Etter klinkekuler, pogs, Dracco Heads, Beyblades og Pokémon-kort, har ungene i år 2046 blitt hekta på leker kalt LBX. Disse er små roboter med voldsomme innebygde våpen, som pistoler og sverd. Dersom du synes det høres ut som en dårlig idé å la skoleunger leke med våpen, har du nok rett, men i 2046 finnes det en spesiell type papp som absorberer sjokk, noe som gjør at barna trygt kan la lekene sine slåss uten å miste et øye.

Dette stopper dog ikke Van Yamano og vennene hans fra å ta lekene med utenfor skolegården og pappeskene, og det er når jeg i et av spillets første oppdrag redder statsministeren av Japan fra å bli likvidert av en 8 cm høy snikskytterrobot at jeg innser hvor sinnsykt hele spillet er, og jeg elsker det. Til å begynne med er målet i spillet å redde din far fra en ond LBX-kontrollerende organisasjon, mens du prøver å nå verdensmesterskapet i robotkamper. Uten å spoile for mye, kan jeg avsløre at spillet tar noen utrolige twister videre utover dette også.

I spillet skal du slåss mot mange ulike typer roboter i ganske enkle «hack-and-slash»-kamper. Du har mulighet til å bytte mellom to ulike våpensett, men ellers trykker du for det meste på en knapp for å angripe, mens du har mulighet til å variere angrepene ved å trykke inn ulike retninger på Circle Paden samtidig med angrepsknappen, eller ved å lade opp et angrep ved å holde inne angrepsknappen. Jeg innser at jeg nå høres ut som en kjedelig instruksjonstekst fra den medfølgende manualhåndboka, men konseptet er så enkelt.Så enkelt, at det nesten kunne vært kjedelig? Kanskje, men heldigvis er det som gjør LBX fornøyelig det store utvalget av deler du kan bruke til å kustomisere din egen robot. Spillet lar deg nemlig bytte ut og blande alle delene i maskina di, så du kan potensielt ende opp med føttene til en smidig ninja, ei hand fra en tung kranlignende sak, ei annen hand fra en gladiatorinspirert robot og med hodet til en mekanisk miniatyrulv. Som om ikke dette var nok, kan du også bytte ut deler i robotens indre, som for eksempel batteri, CPU og motor, noe som gjør at spillet blir mye mer nerdete enn det virker ved første øyekast.

Hvordan du har bygd din robot har også overraskende mye å si. Jeg innbilte meg lenge at jeg foretrakk raske og smidige roboter, før jeg innså hvor få angrep disse kunne tåle før jeg måtte innkassere vrakpanten. Hadde jeg vært bedre på timingen på angrepene mine, kunne jeg fått til noen imponerende komboer, men i stedet har jeg gått over til å bruke tunge maskiner som kan ta ut andre roboter på rundt tre slag. Det eneste problemet her er at jeg nå er nødt til å time disse tre angrepene desto bedre, men jeg synes det passer godt til min spillestil.

Selv om jeg synes LBX fungerer som et konsept, er det langt ifra et perfekt spill. Jeg slet litt i en bosskamp mot en veldig edgy og selvgod fjomp i Van Yamanos klasse, og dette endte opp med å bli en så frustrerende opplevelse, at jeg skulle ønske jeg bare kunne legge fra meg spillet og glemme det helt. Jeg gikk inn i kampen i det nederste siktet for å klare den, men jeg tenkte at med litt god taktikk og ved å gi det noen forsøk, så skulle det gå fint. Det ble vanskeligere enn jeg hadde trodd, og med en skriptet hendelse midt i kampen, og en kuttscene som ikke kunne skippes, gjorde dette at jeg for hvert forsøk var nødt til å vente ca. to minutter på at historien skulle fortelle seg selv, gang på gang på gang. Det hjalp heller ikke særlig at jeg på dette tidspunktet i historien ikke kunne dra ut i verden for å trene opp roboten min, så jeg var nødt til å vinne med de verktøyene jeg hadde. Da jeg endelig fikk slått bastarden, følte jeg mer lettelse enn glede, og jeg tenker fremdeles tilbake på kampen med stive skuldre og et bittert hjerte.La dog ikke min lille brytekamp med spillets feil virke avskrekkende. LBX: Little Battlers eXperience er et godt spill, til tross for at det er litt upolert. Grafikken vil ikke imponere særlig, og du vil glemme musikken og hate stemmeskuespillet. Spillet er utviklet av Level-5, som med spill som Inazuma Eleven, Fantasy Life og Professor Layton har imponert med store produksjonsverdier og finpolert gameplay, men dette er desverre ikke tilfelle denne gang.

Til tross for dette vil de som kan godta spillets feil finne et spill med overraskende dybde og mer potensiale enn det klarer å utnytte i denne omgang. Med nettbasert flerspiller kunne dette vært en hit, men dette er ikke inkludert i denne omgang. Jeg krysser dog fingerene for at det neste spillet i serien også blir lansert her til lands, og håper at denne franchisen ikke ender opp med å ruste her på det europeiske markedet. Konseptet er for godt, og spillet for fornøyelig til at jeg ikke har lyst på mer.