Det kan riktig sies at Super Mario Bros. serien aldri har hatt et skikkelig feiltrinn i sin nå 38 år lange historie. Fra den første trilogien på Nintendo Entertainment System, gjennom de håndholdte Super Mario Land innslagene, det revolusjonerende 16-bit tilskuddet Super Mario World og oppfølgeren (ja du leste riktig) Super Mario World 2: Yoshi’s Island, hele veien til frem til 2023 skal jeg hardt presses for å finne et eneste spill jeg ikke liker.

Rørleggerens arv i form av Super Mario 64 og alt som kom etter taler også for seg selv. Men selv ikke når de sideskrollende innslagene i serien gikk «to-og-en-halvdimensjonal» med New Super Mario Bros. føler jeg at man kan si at serien virkelig tapte seg noen gang, selv om vi gjerne fikk dosen vår (og litt til) med nettopp det formatet på tvers av originalspillet, New Super Mario Bros. Wii, New Super Mario Bros 2, New Super Mario Bros U og New Super Mario Bros U Deluxe.

Med så mye å velge i så, er det vanskelig å utkåre en favoritt. Personlig har jeg alltid vært mest svak for Super Mario Bros. 3, men samtidig anser jeg Super Mario World som kanskje det beste sideskrollende plattforming spillet gjennom tidene.

Så selv om ikke serien nødvendigvis tapte seg vil jeg likevel påstå at den var moden for et friskt pust. Og det fikk vi jo på et vis i form av spill som Super Mario 3D Land, 3D World, Super Mario Odyssey, og hvis vi skal skille de tre-dimensjonale spillene med fokus på utforsking fra de to-dimensjonale sideskrollende Super Mario Bros. er tuftet på så var Super Mario Maker 1 og 2 ganske god på å tilfredstille savnet av et klassisk, sideskrollende plattforming eventyr, selv om de brukerskapte nivåene aldri helt kunne leve opp til ekte vare.

Med så mange spill med så mange forskjellige tilnærminger når det kommer til kreativitet og nivådesign så er det lov å spørre seg om ikke markedet snart er mettet. Likevel har det seg slik med Super Mario at et nytt innslag så og si alltid er kjærkommen, noe Super Mario Bros. Wonder er mer enn kapabel til å vise hvorfor,

I Super Mario Bros. Wonder tar Mario, Luigi, Prinsesse Peach, Prinsesse Daisy turen til naboriket, Flower Kingdom, som er befolket av Poplins skapningene og styrt av Prins Florian. Bowser dukker selvfølgelig opp og knabber rikets spesielle Wonder blomst og vipps så har Bowser smeltet sammen med Florians slott, gjort husene til Poplins om til fengselsceller slik at Mario og vennene hans har arbeid foran seg.

Sammen med Florian setter de ut for å samle sammen Wonder Seeds for å redde de fengslede Poplinnene på tvers av seks regioner av blomsterriket, og ta kampen til Bowser.

Det hele er så langt for veldig standard Super Mario affære å regne, men det som skiller Super Mario Bros. Wonder fra å være et hvilketsomhelst annet Super Mario eventyr, er friheten utviklerne har tatt seg til å la kreativiteten utfolde seg.

I hvert nivå er det endelige målet å ta seg fra starten av nivået til flagget, slik det har vært helt siden det første Super Mario Bros. og her blir man da belønnet med et Wonder frø. I tillegg er det i de fleste nviåeer plassert enda et Wonder frø som er med på å omgjøre nivåene til en sinnsyk feberdrøm av surrealistisk opplevelser som snur opp ned på hvordan du forventer et nivå i Super Mario skal utspille seg.

Attpåtil er nivådesignene samtidig både enkle og avanserte. Utviklerne virker inspirert av alt fra indie-titler som Super Meat Boy og Celeste, til Mario Maker nivåer og Super Mario World romhacks i hvor løst den tradisjoneltsett strenge designfilosofien sitter. Og når jeg sier inspirert mener jeg det i ordets rette betydning. Ingen ting virker løftet direkte fra noe spesifikt sted, men har heller vært med å påvirke og veillede utviklerene til å forme sin idè for et gitt nivå.

Hvert nivå er et mysterie som venter på å bli pakket ut. Man aner ikke hva som kommer og jeg syntes det uten unntak var like fantastisk morro hver eneste gang. Til og med de få Boo-husene, som har vært de nivåene jeg liker minst fra Mario serien, endte opp med å være innbydende i Super Mario Wonder

Jo lengre ut man kommer i spillet blir det enda tydligere hvor frie tøyler utviklerne har hatt, når spiller plutselig begynner med nivådesign man ikke vanligvis ser i Mario Bros. titlene, men heller kjenner igjen fra Super Mario World 2: Yoshi’s Island. Utviklerene hos Nintendo gjør i Super Mario Bros. Wonder en mesterlig jobb i å kombinere Flower Kingdom’s varierte estetiske designe med det spillmekaniske på en måte som rett og slett aldri blir verken kjedelig og i hvert fall aldri uoriginalt.

Power-upsene Mario og kompani har til å hjelpe seg består av de vanlige Super Mushroom, Flame Flower og Super Star, men også med noen nye (og nye-ish) tilskudd som Drill-hat, Bubble Flower og, den største overraskelsen, Elephant-Fruit som gjør Mario og vennene hans om til…. du gjettet det: Elefanter.

Super Mario Bros. Wonder markerer også en ny stilretning for serien som mer eller mindre har stått på stede hvil siden New Super Mario Bros først kom ut i 2006. Det markante «To-og-en-halv-D» designet fra sistnevente er nå blitt lagt på hylla til fordel for et som ser veldig ut som det henter inspirasjon i fra karakterkonseptene fra Super Mario Bros. 3, samtidig som animasjonene nå har blitt veldig omstendige og uttrykksfulle uten at det oppleves som rotete.

I løpet av tiden min med spillet la jeg stadig merke til nye små detaljer i hvordan animasjonene utspilte seg, som foreksempel hvordan Elefant Mario må dytte seg selv inn i et rør fordi han er så stor, eller hvor skrekkslagen en Goomba ser ut når det er like før han blir knust flat av en elefant i snekkerbukse.

Det eneste jeg har å utsette på Super Mario Bros. Wonder, er hvor til tider flat og generisk musikken er. I en hvilkensomhelst annen serie hadde jeg knapt lagt merke til det, men musikken til Koji Kondo i alt fra Super Mario Bros sin Overworld Theme, til Athletic Theme fra Yoshi’s Island og de andre utallige klassikerene vi assosierer med Super Mario er en så viktig del av disse spillene at når den kommer til kort her så blir det merkbart.

Det er ikke det at musikken som er her er dårlig på noen måte, og med noen gøyale påfunn som Piranahs on Parade og A Night at Boo’s Opera så er det noe bra her også, men i det hele er det langt mindre minneverdig enn tidligere, noe som bare ble mer tydelig når jeg ble skikkelig giret av å høre Metal Mario Theme fra Super Mario 64 dukke opp.

I likhet med New Super Mario Bros. serien støtter Wonder lokalflerspiller for opptil fire spillere lokalt, men har også en slags støtte for asynkron flerspiller over nett, hvor du kan se andre spillere og hjelpe dem på vei, ikke helt ulikt hvordan det oppleves i Dark Souls av alle ting, men det er ikke like kaotisk som det var i NSMB spillene, da det ikke lar spillere plukke opp og kaste hverandre ned i bunnløse hull.

Hvor enn klisjè det måtte høres ut så er Super Mario Bros. Wonder bare rett og slett vidunderlig. Jeg kan uten forbehold si at det hører hjemme oppe blandt de aller beste 2D sideskrollende spillene i serien, og dermed har det også vunnet sin plass blant de beste spillene gjennom tidene. Jeg er ikke den første som har sagt dette, men det er påfallende hvordan Nintendo Switch generasjonen startet med et knall sterkt Zelda og Mario spill sluppet med et halvtårs mellomrom, og at det er slik Nintendo tilsynelatende akter å avslutte den. Super Mario Bros. Wonder går like godt i tospann med Tears of the Kingdom som Odyssey gjorde med Breath of the Wild.

For en generasjon Nintendo har hatt.